Tiden har kommet, i år igjen. Vi drasser frem stjerner og staker, planlegger hemmeligheter og masse god mat. Kalendere ligger klar – for de av oss som er så heldige å ha en! Jeg har fått 24 spennende pakker fra Bente, gleder meg som bare det til å pakke opp.
Til gutta mine har jeg kjøpt en ølkalender – de får dele som best de kan 🍻
Month: November 2018
Bestemor gjør ting hun ikke kan
Jeg falt for en morsom stoffpakke på messa Design By Me i høst, og tenkte med én gang at dette må bli pysj til Ive. En dag i hjerterommet med klipping og tverking med maskiner og tråder ble etter hvert til et slags resultat;
Jeg kan ikke påstå at jeg er strålende fornøyd, men jeg fikk da til noe. Så får jeg bare håpe at Ive tilgir alle skjønnhetsfeilene og liker pysjen likevel.
Adventsforberedelser 2018
Tradisjonen tro skal det byttes adventskalender med Bente i år også. Tenk, dette er fjerde gangen! Jeg har puslet og tenkt i hele år, og håper inderlig innholdet faller i smak – noe av det hvertfall.
Nummerlappene er små figurer i tre, syns de var ganske søte. Om de ikke gjenbrukes, så kan de sikkert brukes til opptenningsved i peisen.
Her er nesten alle pakkene, hele lasset går i posten en av de første dagene, så nå er nedtellingen straks i gang!
Krim og nattesøvn
Lars Kepler fornekter seg ikke. Den siste boka, Lazarus, er den sjuende romanen om etterforsker Joona Linna. Jeg har vært trollbundet hver gang dette forfatterparet slipper nye bøker, denne boka er ikke noe unntak.
Jeg har jo gått på sovekurs og blitt en skikkelig sovemester det siste året. Problemet nå er at Lazarus er så innmari spennende! Enten får jeg ikke sove fordi jeg bare må fortsette å lese, eller så får jeg ikke sove fordi handlingen fengsler meg (eller skremmer meg) så pulsen går i taket og det blir aldeles umulig å roe seg ned …
Men – jeg får heller være søvnløs en stund, for Keplerbøkene er verdt det! Som Dagbladet skrev i 2010: “Like motbydelig som spennende. Et svensk ektepar har skrevet en thriller som blir for mye av det onde.” Det har de altså fortsatt med i årene som har gått siden.
Game of Thrones
Det hadde vel ingen trodd – at jeg skulle ramle utpå og begynne å se Game of Thrones. Men under kyndig veiledning og relativt heftig press fra Tobias er jeg nå i gang med take #2 av de syv første sesongene. Jeg har altså sett hele serien én gang, og skal nå repetere alt ihop før den siste sesongen kommer i april 2019.
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er begeistret for Jon Snow (Kit Harington) og det er jeg neppe alene om.
Og så er det selveste Deanerys da, Mother of Dragons (Emilia Clarke). Hvem skulle gjettet at jeg lot meg fascinere av drager?
Den godeste Daenerys Targaryen fascinerer nok minst like mye for skikkelig bein i nesa, så jeg har egentlig ikke plutselig blitt bitt av fantasy-sjangeren eller begynt å drømme om min egen drage.
Men serien er absolutt sebar, universet er spektakulært og spennende laget. Og jeg venter i spenning på den avsluttende sesong 8 – selv om jeg nok tror at det vil komme en eller annen form for oppfølger til den. Folk kommer til å mase seg til det.
Nordlys med mobilkamera
Det var et fantastisk flott nordlys over Trondheim på fredag. Tobias fanget noe av dette med mobilen:
Jeg tror vi må være litt kjappere ut med kamera neste gang, dette er et mektig skue!
Ferie til overs
Hvordan skal man rekke alt …? Både Olav og jeg har ferie til gode og nå begynner det å bli lite tid igjen av året til å bruke den opp. Nitid gransking av kalendere og to do-lister, slalåm-manøvrering mellom ungdommenes planer og utforsking av spådommer om været (les: føret) de nærmeste ukene.
Jeg drømmer om noen gratis dager i stillheten på hytta, i ro og fred og tosomhet med kjæresten min. Ja, og så hunden da, såklart.
Mike Stern in concert
Vi troppa opp hele family four, til konsert på Dokkhuset med Mike Stern. For meg var dette et ganske ubeskrevet blad, bortsett fra at jeg visste han hadde spilt gitar i Blood, Sweat & Tears og i bandet til Miles Davis. Han har også spilt med Chick Corea. Med andre ord; jeg antok at han var ganska jazza.
Og det hadde jeg forsåvidt rett i. Mye relativt blå musikk, lange formasjoner, men også mye melodisk og masse funky. Dyktige medmusikere både på trommer, bass og sax og et lydnivå som var levelig, gjorde konserten til en flott opplevelse.
Jeg ble ikke mindre imponert etter å ha lest om Mr. Mike som klarte å brekke begge armene i 2016 og deretter jobbet seg tilbake som gitarist. Han trakterer gitaren på mesterlig vis, dog med noen spesielle håndgrep.