Category: familie

Prinsesse Fiona

Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.

Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.

Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?

Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.

Her venter jeg på slutten av barnetoget

I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet.  Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.

Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.

Livet er godt

Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.

På jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.

Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.

Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.

Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!

Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!

Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!

Forsmak på sommeren

Denne helgen har vært fantastisk. 1. mai kom med skikkelig sommervær og hele 22° midt på dagen. Da vi kom til Vikan på torsdag var det fortsatt april, og jeg tror aldri vi har spist utendørs på kvelden på denne tiden av året i sånn temperatur før. Vi fikk reker og hvitvin, det var aldeles herlig!

Selv om vi skulle ha byggehelg på Solfang kunne vi ikke si nei til en båttur. Pappa tok oss alle med (bortsett fra mamma, som tok en velfortjent hvil) ut på åpent hav. Olav, tvillingene og jeg, min søster og hennes kjæreste. Sjøen var blank og flat, bare sol og ingen vind.  Det var en fin tur å starte sommeren med.

Hyttene 1. mai 2009 i strålende sol og 22 grader!

Vi fikk litt fisk også, og på lørdag laget mamma fiskekaker – namnam! Været ble litt mer normalt etter hvert og vi jobbet litt mer effektivt inne i hytta hele dagen. Før vi reiste hjem i dag gjorde vi ferdig all isolasjonen og fikk dekket til med plast som dampsperre i veggene. Hele sørveggen er malt ute nå. Det ble en bra og produktiv helg, med akkurat passe mengder pauser og ikke noe stress.

Fredrik har flyttet inn i ny leilighet med sin forlovede Nathalie. Jeg tok dem med på bytur og kjøpte gardiner og litt stasj til det første hjemmet. Vi stakk innom dem i dag med en bokhylle og noen stoler fra mamma. De virket glade for bidragene. Neste helg tar vi kanskje med litt mer, noen bilder til å ha på veggene og litt kjøkkenutstyr.

Alt er mye lettere når det er sommer. Jeg er definitivt lykkeligere når det er sommer 🙂

New kids on the block

Tvillingene mine på 9 startet et band i vinter. De har vært aktive speidere, men i det siste har musikken tatt over og det ser ut som de trenger en pause fra flere aktiviteter en stund. De har alltid vært interessert i mange ting, som dataspill og playstation. Det siste var nok en utløsende faktor gjennom Guitar Hero når det gjelder spilleinteresse på ordentlig. Jeg håper bare dette ikke er en av de tingene som går fort over. De øver faktisk ganske mye og jeg er imponert over hva de kan. Helt objektivt; de er flinke. Vi ble nødt å investere i instrumenter, noe som ikke var så veldig vanskelig å bestemme seg for å gjøre.

 

På vei til bandøving

 

De er ekstremt sjarmerende der de går nedover gata med gitarene på ryggen og sleper på de tunge forsterkerne. Gitarene er nesten større enn begge guttene. Tobias som spiller bass har en diger forsterker. Vi har kjøpt en hjultralle som er hendig hjelpemiddel for transport. Sondre spiller gitar og har en mindre cube-forsterker. Leksene gjøres som regel i hui og hast før det bærer i vei til første øving før middag. De møtes vanligvis hos trommeslageren. Så er det full fart hjem for å spise og tilbake til nok en jam session, hvis de har lyst. Kanskje blir de aldri berømte, men gleden over å lage musikk kan aldri overvurderes. Jeg oppmuntrer dem til å fortsette, og er deres største fan!

En fin mandag

Pappa sier at mamma er søt uten hår. Og mamma sier han er søt som sier det. Og jeg syns de begge to er søte som holder på sånn. Jeg er helt enig med pappa, mamma er i grunnen søt uansett. Jeg har ikke sett dem på over en uke nå. De dro til Vikan så snart mamma følte seg sterk og frisk nok. Det er supert at de kan være der, jeg tror den plassen til og med er mer terapi for dem enn meg. Og det sier ikke lite, det er jo mitt paradis!

Pappa har også turban, eller...? Han og mamma jobber på Knausen

Nå håper jeg de fortsatt er der når vi kommer om bare tre dager. Vikan er mye mer komplett når de er der. I påsken var mamma ganske syk, immunforsvaret hennes var superlavt i omtrent en uke. Jeg synes fortsatt dette er skremmende, kreft er en teit oppfinnelse. Mamma nærmer seg nå samme stadium i cellegiftbehandlingen som hun var da. Kanskje vi venner oss til topper og bunner etter hvert som behandlingen går fremover, men jeg håper virkelig på flere topper og at mamma skal få muligheten til å kose seg på Vikan og den herlige sommeren vi har foran oss!

I dag er en fin mandag. Folk er glade i hverandre. Sommeren er på vei. Jeg gleder meg til langhelg. Jeg skal til Vikan. Mesteparten av ting på jobb er i rute. Jeg skal spille ball i kveld. Det er godt å være.

Bli frisk!

Mamma ble innlagt på sykehuset i dag. Immunforsvaret hennes er på et absolutt minimum og hun har ingenting å bekjempe infeksjoner med. Hun har fått en infeksjon og får hjelp til å banke skiten ut av kroppen på sykehuset. Igjen må jeg stole på ekspertene og tro fast på at hun vil bli frisk raskt. Vær så snill, fiks mamman min.

Tobias koser seg med bestemor på Utsikten

Fisk og greier

Fisk til middag, jippi! Det er det ungene mine svarer to eller tre ganger i uka. Jeg har hørt at dette ikke er tilfelle over alt. Jeg kan kanskje forstå det, fiskemåltider kan være ekstremt kjedelige og smakløse, i alle fal lhvis den eneste variasjonen er fiskepinner med eller uten ketsjup. Noe jeg faktisk tror det ofte er, dessverre.

Jeg er et ekte bortskjemt barn når det gjelder fisk. Jeg har kjøpt fisk i butikk noen få ganger, men ekstremt sjelden. Pappa elsker å fiske. Nå han har muligheten er han på sjøen og fisker. Og når han gjør det fanger han mye. Han er også en ren kunstner når det gjelder å filetere og gjøre opp fisken etterpå. Han har til og med en stående belønning for de som måtte finne bein i fisken hans – noe som selvsagt gjør ungene ekstra ivrige etter å spise, lete og kanskje tjene litt lommepenger. Det er veldig sjelden de finner bein, må jeg si.

Mamma er en tryllekunstner når det gjelder å tilberede fisken til delikate måltider, og til å lage fiskekaker og fiskeboller. Jeg tror jeg (enda en gang) må se på henne når hun lager fiskefarsen som jeg aldri får til riktig. Og en anselig mengde beinfri fisk, fiskekaker og fiskeboller finner veien til fryseren min. Er ikke det fint, eller?

Jeg er på ingen måte noen gourmetkokk, men jeg liker å lage enkle og smakfulle måltider av fine ingredienser. Heldigvis for meg ser det ut som familien liker det jeg serverer. Og inntil jeg hører noe annet tror jeg jeg bare fortsetter med masse fiskemåltider. Både for den gratis maten, for helsen og for den gode smaken. Og selvsagt for enda et jippi fra ungene.

Der vil jeg være

Jeg har en ting for saltvann. Som i sjøen. Jeg kan faktisk bli ganske klaustrofobisk når jeg er for langt unna kysten, sånn som på reise midt i Tyskland. Så når mamma og pappa tilbød meg og min søster hyttetomter bare noen meter fra sjøkanten, var ikke avgjørelsen om å bygge hytte veldig vanskelig å ta. I fjor sommer startet vi byggingen, helt fra grunnen av – bokstavelig talt. Jeg er ekstremt stolt over innsatsen vår så langt. Olav og jeg har gjort absolutt alt på egen hånd (med mange håndsrekninger fra foreldrene mine, det må nevnes!), og innen oktober var det ytre skallet komplett. Innendørsarbeidet fortsetter denne våren. Håpet er at jeg kan feire jul der i år!

Hytta heter Solfang. Navnet var brukt på mine besteforeldres eiendom på Vikan, på samme område, for nesten et århundre siden. Våre familierøtter har utspring her, mine oldeforeldre bodde og jobbet også her på øya Elvalandet, like utenfor Namsos. I dag er øya landfast via tre broer som hopper over holmer og skjær, det gjør stedet tilgjengeleg hele året og døgnet rundt når vi slipper å ta ferge.

Fiske, svømming, vannski og tubekjøring, eller ganske enkelt en langsom båttur er fantastisk. Været er selvsagt alltid strålende – i alle fall er det det jeg velger å huske. Selv om det er et lite stykke nordover på kysten, så er klimaet overraskende behagelig. Allikevel kan svømmeturer være en utfordring når det gjelder temperatur. Men så er det det der med saltvann da. Det er terapi for kropp og sjel selv når man ikke synker nedi det. En frisk båttur med bare bittelitt sjøsprøyt kan virkelig gjøre underverker på en varm sommerdag eller -kveld.

hytte-mars

Vikan er ikke langt nok nord til å ha midnattssol, men det er jammen ikke langt unna. Sommernettene er aldri helt mørke. Kombinasjonen av lyden av sjøen, skoglivet, lukten av mitt hjertes favorittsted, fraværet av bråk og støy, bylys og folkemengder, gjør dette til den ultimate plassen for å slappe av. Jeg har vært her hele livet, noen av mine aller første minner er herfra. Det var her jeg lærte å svømme, og her debuterte jeg på ski. Oldemor (som forøvrig het “Bestemor”) serverte hjemmelaget kjøttsuppe (som jeg fortsatt strever med å kopiere) og her hadde jeg mine første utfordringer på fjellturer og fisketurer. Og mest av alt er det saltet som gjør underverker. Jeg kommer alltid til å elske denne plassen. Jeg kommer alltid tilbake.

Jenta mi

Jeg har ei jente. Jeg har fire barn, de er alle skjønne. Men jeg har bare ei jente. Hun er min glede, stolthet og lykke, og hun er mitt verste mareritt. Jeg tror båndet mellom en mor og hennes datter alltid vil være spesielt – jeg vet mer om hva hun føler, tenker og hvordan hun oppfører seg enn jeg vet om guttene mine. Jeg bekymrer meg alltid. Jeg antar det er en del av mamma-jobben, men jeg skulle ønske jeg kunne våkne en dag og ikke være bekymret. Den verste mareritt-delen henger selvsagt tett sammen med det at jeg faktisk vet hvordan hun har det. Jeg vet så alt for godt hvilke fallgruver hun kan snuble i, og jeg skulle ønske det var noen måte jeg kunne hjelpe henne til å unngå dem. Jeg kan være der, ta del i livet hennes så mye som hun tillater meg, la henne vite at jeg er her. Men det er omtrent det. Hun må gjøre ting på speidermåten; learning by doing. Og det gjør hun i aller høyeste grad!

Hun har alltid vært aktiv, mer aktiv enn jeg var på noe tidspunkt i mine yngre dager. Hun har vært speider i flere år, og har klart å kombinere dette med idrett og musikk, faktisk er hun ganske god på alle disse områdene. Hun tok førerkort på første forsøk (noe jeg ikke klarte), deltar i et mentorprogram gjennom speideren, trener regelmessig (også med mamman sin, tro det eller ei!) og imponerer meg ofte med sin kunnskap, og ikke minst empati og sympati med de som er rundt henne.

Margrete – jenta mi

Hun var selvsagt den vakreste baby noensinne. Og den aller mest sjarmerende småjenta du kan tenke deg. Så ble hun tenåring. Den beste beskrivelsen for denne perioden er vel “tunnellen” – en gang hadde jeg et vidunderlig barn som tilsynelatende var erstattet av et merkelig monster. Dette skyldtes tunnellen. Den konsumerte den vesle personen jeg kjente på alle mulige måter. Jeg fikk et glimt av henne nå og da, hver gang tunnellen streifet overflaten. Men den gikk ned i dypet, under bakken igjen. Helt til en vakker dag da lyset kom tilbake i livene våre. Tunnellene ble kortere, ikke fullt så dype. Hun vokste opp. Selvsagt gjorde hun det, hun er sterk, har vilje og evne til alt! Hun er å regne som voksen nå, myndig og greier. Til sommeren skal hun i militæret og har planer om å bli militærpoliti som en start på utdanningen sin.

Hva kan jeg si? Hun er min glede, stolthet og lykke. Jeg ønsker bare det beste for henne. Hun er jenta mi!