Om familie, jobb, fritid og livet generelt

For et fantastisk vær vi har fått (igjen)! I natt hadde vi høstens første frostnatt, og sånt følger vel gjerne med det klare været som gir oss knallsol fra blå himmel om dagen og stjerneskinn om natten. Vi måtte selvsagt utnytte søndagen til en god tur med Lukas.

Frostrøyken lå over Stavsjøen ennå da vi startet på turen

Fortsatt frost i skyggene etter en kald septembernatt

Olav på vandring ved Stavsjøen

En rast med kaffe til oss og godbit til Lukas

Verdens beste lille kompis – i alle fall når godteriet sitter løst

Lukas leder an

Det var (med skam å melde) første gang Olav og jeg gikk rundt Stavsjøen – tidligere har vi alltid gått et stykke innover, snudd og gått tilbake. Men i dag tok vi hele runden. Inkludert kafferasten brukte vi to timer på turen, det var ganske passe som søndagstur for oss. Så rakk vi hjem i god tid til middag og runde #2 med fårikål. Ikke så dumt å ha middagen ferdig for en gangs skyld

Google Maps sitt satellittbilde over Stavsjøen (nede til venstre)

Margrete er kommet hjem til mamma igjen. Nå er det vel bare midlertidig, men likevel. Det viste seg å være vanskeligere å få jobb i Kongsvinger enn hun hadde regnet med, så nå skal lykken prøves her hjemme i stedet. Vi krysser fingre og håper hun kan få noe å holde på med (og tjene noen kroner) – i alle fall en periode.

Margrete venter på middagen

I dag har vi hatt hjemmelørdag, rydding av kott og garderobe og sånt. Det ble noen sko til overs (omtrent i størrelse 34-35) som guttene har vokst fra, jeg håper noen vil ha dem så jeg slipper å kaste (et par sandaler, et par fotballsko, to par tur/fjellsko)

Og så putrer fårikålen på kjøkkenet, snart er det middag – namnamNAM!

Fårikål – endelig!

Siden vi ikke skal på hytta til helgen må jeg mimre litt fra sist helg. Ganske så blikkstille og vakkert, ikke sant?

Olav prøver fiskelykken fra flytebrygga

Tobias plukker unna kråkebollene som måsene har lagt på brygga

Tenk at vi har familie i Junaiten. I selveste Amerika. Og ikke nok med det, de bor til og med henholdsvis i attraktive Florida og Georgia, og stiller med stående invitasjon til gjenvisitt! Slektningene er i mammas familie – jeg har bare så vidt hørt om dem tidligere, og nå var det første gang vi møttes. Susan og Jean er søstre og de er firmenninger til min morfar. Det betyr at deres barnebarn er mine seksmenninger, så det er kanskje litt drøyt å kalle dette tjukke slekta. Men det var veldig trivelig å treffe dem, og jeg går ut fra at kontakten vil fortsette. Gutta er i alle fal veldig klare for en tur til USA  – noe å tenke på, kanskje?

Jean og Susan på Trondheimsvisitt

Lukas elsker å løpe, særlig hvis noen herjer litt med ham. Tobias ble med oss på ettermiddagstur en dag, og da tok vi turen innom åkeren. Vanligvis er det vel ikke så populært at man tråkker i en åker, men jeg tror ikke noe av kornet her skal brukes, for det var store hjulspor rundt omkring. Gutta koste seg i alle fall!

Lukas og Tobias leker i åkeren

Sondre har mange jern i ilden – alltid. En av de (mer og mindre) pussige innfallene han har brukt tid på er pisk. Å lage pisk. Å bruke pisk. Sånn som Indiana Jones har, vet du. Jeg tror det var de filmene som utløste piske-greia. Utallige materialer har vært testet ut – alt fra sykkelslanger til gaffa-tape har blitt flettet, tvunnet, knyttet og utprøvd. Vi hører lyden av piskesnert tidlig og sent. Hjemme og på hytta. Det er ting som tyder på at vi blir nødt å handle inn lærreimer. Eller kjøpe en pisk.

Dette ble dagen for eplehøsting på Solfang. Alle fire eplene ble plukket ned fra det lille treet i hagen, det tok i grunnen ikke så lang tid.

Her plukkes eplene fra treet

Deretter ble det bakt eplekake. Litt tips fra hist og her og litt prøve seg frem – her er oppskriften vi brukte:

4 egg
3 dl sukker
4 dl hvetemel
100 gr smør
2 dl melk
2 ts vaniljesukker (ekte!)
2 ts bakepulver
3-4 epler
kanel og sukker til toppstrø
melis til å drysse på etter steking

175 grader – 40 – 50 minutter

Pisk eggedosis, bland smeltet smør med melken og ha det i eggedosisen. Tilsett vaniljesukker og bakepulver i melet før det blandes inn i røren. Bland godt til helt jevn røre uten klumper og hell over i smurt form eller form kledd med bakepapir. Skrell eplene og skjær dem i strimler/skiver. Stikk skivene i røren på høykant. Strø kanel og sukker på toppen, stek og kjenn den gode lukten! Etter at kaken er litt avkjølt (ikke for mye) siktes litt melis på toppen. Vi serverte med krem, men vaniljeis hadde helt sikkert vært minst like godt. Nam!

Melisdryss på kaken før servering

Endelig tid for å smake – se godværet som speiler seg i skjeen!

Vi fikk uventet nydelig vær, så kake og kaffe ble servert på verandaen i dag. Nå er det nye dufter fra kjøkkenet der lammesteik er dagens meny. Men det er en annen historie.

Jeg begynner visst å bli glemsk. Eller distré i alle fall. Kanskje jeg virkelig er i ferd med å gå ut på dato? Midt i pakking og rydding på hytta fant jeg ut at nå er jeg ferdig, så låste jeg og gikk. På hele bilturen hjem satt jeg med en følelse av at jeg hadde glemt noe. Jeg kom frem til at jeg hadde glemt å legge på plass putene i den ene sofaen. Ja, det måtte det være. Ikke mer å tenke på.

Vel hjemme var veska mi det første jeg så etter. Og den var selvsagt ikke med. For den står faktisk i den sofaen der jeg glemte putene. Veska inneholder alt småtteriet som skal huskes i siste liten, som dingser man skal ha med for pappa og sånt. Jeg måtte beskjemmet sende ham beskjed om at dingsen dessverre ikke var med hjem. Trøsten derfra var at det sikkert er arvelig. Så er det kanskje ikke bare alderen.

Lukas og jeg tok oss en lang tur i går kveld. Den ble litt lenger enn planlagt – vi (eller kanskje bare jeg) ville finne igjen en bestemt sti fra motsatt ende av der vi vanligvis går. Og da jeg trodde den var rundt neste sving, viste det seg at veien strekte seg nærmest endeløst fremover før en ny sving. Hjelpe meg, skal jeg gå meg bort også nå, tenkte jeg i det hukommelsesforvirrede hodet mitt. Jeg hadde selvsagt ikke engang tatt med meg telefonen sånn at jeg kunne ringe hjem for å bli hentet. Nå var jeg vel egentlig ikke så redd for å gå meg vill – det var mest det at det var veldig langt å gå tilbake igjen. Men etter en ganske lang sving til dukket stien vår opp. Lukas var også sliten, det så ut som han også var glad for å finne en kjent plass der han visste at det ikke var så langt hjem. Men nå vet vi veien til neste gang – vi skal helt sikkert ta den samme turen flere ganger!

Lukas ved tjønna på første del av turen

Midt i sykdom og elendighet fikk vi besøk av våre gode venner fra Tyskland, Bernhard og Maria. I år er det utrolig lite sopp å finne i hele Trøndelag, det har også de konstatert. Derfor ville de forsøke seg på bærplukking i år. Jeg og Lukas guidet dem opp i skogen og etterlot dem der før vi stakk hjem til sofaen igjen. Lukas ville nok gjerne vært ute litt lenger, men det spørs om det hadde blitt noe bær på dem da?

Utstyrt med kurver og bærplukkere i marka

Lukas fikk i alle fall løpe litt i vannkanten, og det var nok mye mer spennende enn å ligge på beina mine og se på at jeg sover. Det var mye folk ved Stavsjøen, kajakkpadlerne var interessante, synes han.

Skulle gjerne plasket litt sammen dem...?

Bernhard er også hobbymusiker, han ble imponert over gitarsamlingen til gutta. En prøverunde med Olav sin kontrabass ble det også.

Bass-boogie

Været er fortsatt strålende. Over 20° i september må sies å være greit. Skulle bare ønske jeg kunne vært ute og kjent litt mer til det. Kanskje det holder seg til jeg er på beina igjen.

Tvillingene har mast om å få egne Facebook-profiler en stund, uten at vi har latt dem få lov. Det er litt tidlig når de er bare 11 år, og det er ikke så greit å lære dem alt på en gang når det gjelder lurt og ikke lurt på nett. De maste også like mye om MSN og Skype – men da de fikk slike brukere viste det seg at de ikke ble benyttet så veldig ofte.

Men blogging er blitt den nye familiesporten, og med mamma som administrator har vi kommet frem til at det er noenlunde greit å la dem prøve seg på det. Sondre har vært kjempeivrig en ukes tid, og det begynner virkelig å ta form på nettsiden hans.

Sondre sin nettside – med ham selv og gitaren, selvsagt

Tobias pusler fortsatt litt i bakgrunnen og vil gjerne ha alt på stell før han starter med å publisere noe.

Tobias sin nettside med utkast til header

Jeg er imponert over hvor kjapt de lærer ting, og ikke minst er jeg imponert over hva de kommer på å skrive om. Morsom lesing for alle, dette!