På samme måte som i fjor oppsummerer jeg også 2010 slik Facebook sin applikasjon my year in status ser det.
Category: fritid
Olav fræsa te’ mæ
Masse nysnø i dag, vi har vært ute nesten hele dagen. Etter måking med både spade og storskuffe tok Olav fresen fatt og nå er det både vei og parkeringsplass igjen.
Lukas har slitt seg skikkelig ut, tipper det blir en ganske rolig kveld etter hvert. Sammen med tvillingene har han løpt og baset i snøen i timevis – deilig når temperaturen er menneskelig!
Dyreriket vs. planteriket
I min optimisme kjøpte jeg et epletre i våres. Eller en eplepinne, som Olav kalte det – det viste seg å være en greinløs variant. Men epler fikk vi, selv om det bare var tre stykker og de var temmelig små. Vi laget til og med eplekake. Så epletre på Solfang var et faktum. Tenkte jeg.
Det er mye dyreliv her omkring. Ikke at vi ser så mye til dem, men sporene ser vi i alle fall. Her om dagen fant vi enda et gevir som jeg tror er fra en rein. Elgens spor er digre og tydelige, og rådyrene sine spinkle spor vises godt i veikanten.
Jeg tror det må være sistnevnte som har tatt for seg i den lille hagen min. Blomsterbedet er oppskrapet og renspist. Og epletreet er mer enn noen gang bare en pinne. En skadet pinne.
Neste år skal jeg finne et nytt epletre med greiner. Og jeg skal finne en eller annen beskyttelse for det når høsten kommer. Tenker jeg.
Romjulskos
I dag har vi hatt Ida på besøk og kost oss skikkelig. En lang trilletur i blåtimen, masse lek på gulvet og smil dagen lang. Ikke verst avbrekk, det.
Årskavalkaden 2010
Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:
 |
Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten. |
 |
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang. |
 |
Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv. |
 |
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk. |
 |
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa, og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.
Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre. |
 |
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær. |
 |
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset |
 |
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra. Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden. |
 |
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige. |
 |
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling. |
 |
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart. |
 |
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011. |
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!
Trekke pusten
Vi kom i mål i år også. Nå er det godt å bare synke sammen i sofaen, se gode, gamle filmer, lese den nye boka, spise restemat og godteri, rusle tur i fjæra. Trekke pusten etter alt maset om innkjøp, vasking, pynt og reising. Julaften ble akkurat så travel og akkurat så trivelig som den bruker å være. Ribba var god i år også. Kaker, desserter, konfekt og god drikke på toppen gjorde i alle fall meg mett til langt over smertegrensen.
Lille Ida stjal naturligvis mye av årets show, nusselig som hun er. Det var stas å ha fire generasjoner samlet på Solfang, jeg gleder meg til mange slike julefeiringer her. Her er et lite knippe julebilder.
I juletreskogen
Juletre må til for julefeiring på hytta. I dag er selve dagen for slikt, så det ble en tur i skogen med sag, barn og hund. Vi fikk til og med et solgløtt, det er ikke verst på en lillejulaften.
Det ser ut som vi må feire julen uten svigermor, som har falt og slått seg og ikke ser seg i stand til å reise… Fryktelig synd, vi får holde kontakten på telefon og nett i alle fall. Men ellers er vi på plass alle mann og ting kommer etter hvert i orden. Roen kommer sikkert også sigende og så snart treet er pyntet og kvelden siger på skal jeg prøve å fange noen stemningsbilder her.
God lillejulaften!
Pakket og klart
Årets siste arbeidsdag er over, og jeg skal dra på hytta i morgen. Jippi. Juhu. Jeeei. Jeg har nesten ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å komme dit igjen. Jeg tar med meg ungene og hunden i første omgang, Olav er hjemme og jobber en stund til.
Samme hvor mye jeg prøver å begrense meg, så fylles det opp i poser og kasser, esker og bokser. Det er begrenset med plass i bilen med barn + hundebur, så skiboksen må ta en del bagasje. Og heldigvis kan jeg sette igjen en del ting til Olav skal kjøre etter.
Jeg har samlet bilder fra webkameraet gjennom flere måneder og følger med på endringer i vær og vind. I tillegg til det som vises på bildene vet jeg selvsagt at det er veldig kaldt nå om dagen. Jeg er spent på hvor lang tid det tar før vi får godvarmen i hus. Og så ser jeg frem til å få flyttet litt på kameraet og kanskje få en ny utsikt etter juleferien.
Men jeg har jo ikke tid til å sitte her og skrible – nå skal det pakkes ferdig! Hei sveis!
Julekort
Til alle kjente, nære, kjære, ukjente, fjerne, venner og tilfeldig forbipasserende – her kommer en liten hilsen fra Lukas og meg når det nå er én uke igjen til selveste julaften.
Volleyballstatus
Dette hadde ikke jeg trodd før sesongen – med sjokkartet opprykk til 1. divisjon. Tenk at vi ikke ligger nederst! Ny kamp i morgen, uten de helt store ambisjonene 🙂
