Sånn er det når man farter rundt – det tar litt tid før alt er på plass hjemme, liksom. Men nå har det gått noen timer og vi begynner så smått å akklimatiseres til hjemlige forhold etter den deilige uken på Santorini. Eller akklimatiseres og akklimatiseres … det er faktisk varmere her enn det var da vi reiste i morgentimene.
Flyene kommer tett som hagl over Kamari Beach (uten at det var noe å bry seg om) og vårt fly hjem var også i rute. Heldigvis, får jeg si – det er en bitteliten flyplass med utrolig få sitteplasser og fryktelig mange som skal reise med de haglende flyene, så det var greit å slippe å vente mer enn vi måtte.
Vi hadde deilige, lange og late dager på stranda. Med lesestoff, musikk, mat og drikke innen rekkevidde. Og sjøen, så klart. 
Det var som regel ikke lang betenkningstid mellom solseng og det våte element.
Det blåste veldig opp de siste par dagene, spesielt fredagen. Rett etter vårt siste bad i de heftige bølgene ble stranden stengt for bading. Litt kjipt, for det var absolutt herlig å bade selv om vi innså at det kunne være litt risikabelt. 
Men en tur i bassenget gjorde susen for svette turister. Vinden kjølte også litt på sitt vis, men ingenting kan måle seg med et bad!
Har man bassenget sånn noenlunde for seg selv kan man også praktisere bomba. Jeg kan garantere fin effekt etter dette spranget 🙂
Turen til Fira kommer vi til å huske lenge. Det som ser ut som snø på fjelltoppene rundt omkring er bygninger. Utsikten var skikkelig breathtaking – hadde det ikke vært for varmen, så hadde vi nok tatt flere runder i de sjarmerende smågatene.
Her er hele Kalderaen fanget i ett glimt. Øya i midten er Nea Kameni, restene av vulkanen som Santorini en gang var, og som fortsatt er aktiv – på sitt vis. 
Dette bildet er bare juks og bedrag (tatt foran en diger plakat), men det var akkurat sånn. Og vi har vært der. Derfor er det et artig minne synes jeg.
Hotellet vårt var trivelig, rent og skikkelig. Ikke så alt for langt fra stranda og med to fine bassengområder. Det var ikke alle steder på øya som var like idylliske, så jeg synes vi har grunn til å være fornøyd med boplassen.
Vi bodde i bakgården, på den andre siden av gata til hovedhotellet og resepsjonen. I grunnen var det helt okei, veldig stille og rolig, selv om vi gjerne skulle hatt balkong vendt bort fra kveldssola.
Og så fikk jeg jo gleden av å feriere med denne kjekkasen – uimotståelig, ikke sant? Vi angrer litt på at den flotte lua og det kledelige håret ikke ble med i bagasjen hjem … 
Og som de trege trønderne vi er kom vi oss aldri til Oia for å se solnedgangen i havet. Vi stemte for å gjøre andre ting i den trykkende ettermiddagsvarmen og nøyde oss med solnedgang i markedsgata i stedet.
Månen tittet i alle fall frem. Jeg har jo ikke sett den på kjempelenge, så selv om den var liten satte jeg pris på synet. Buskaset utenfor balkongen vår var granatepletrær, festlig vekst. Og bare det at det ble mørkt om kvelden var også sjarmerende nok. Det stemmer liksom litt bedre med døgnrytme og sånt da 🙂
Siste kvelden vi passerte vaktkatten (om du husker den fra forrige reiserapport) fikk vi skikkelig nærkontakt. Stakkars liten, han var nok tørst. Vi hadde ikke noe å tilby bortsett fra litt småprat og kos. Jeg må bare tro han får det han trenger og fortsetter å være sjefen i gata i alle sine ni liv!
