… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Våren er tid for fornyelse av så mangt, og ettersom vi har strevd med vårfornemmelser nesten hele denne vinteren tar jeg sjansen på å pusse opp nettsidene mine allerede mens det er februar. Det er jo mulig jeg kommer tilbake og bruker samme theme som tidligere, men jeg hopper i alle fall nå ut i en ny look. Jeg håper jo at jeg har noen der ute som oppdager det … Skulle noe ha forsvunnet i ommøbleringen, så vil jeg gjerne høre om det. Og så ønsker jeg alle en riktig fin dag!
Vinterferien er forlengst historie for dette året. Inngangen til ferien ble hjemmehelg med litt besøk, litt sykdom, men mye kos. Ida Sofie og Fredrik holdt oss med selskap, og lillefrøkna sto for mye av underholdningen – som vanlig.
Etter at man frisknet litt til ble det endelig hyttetur og langhelg på Vikan. Ikke minst satte Lukas pris på å få løpe litt på kuskit-jordet og tigge tørrfisk av bestefar. Og jeg fikk en super dose hytteliv med strikking, kos, alt for mye god mat, bytur med shopping – i det hele tatt full recovery!
Nå er det bare å lade opp til ny helg om kun kort tid!
Sist Ida besøkte bestemor og bestefar ble det servert tegninger av oss alle sammen. Jeg fikk et nydelig portrett, signert og greier. Bildet viser bestemor som strikker. For det gjør jo bestemor til stadighet.
OL i Sotsji er over og det samme er mesterskapstrikkingen for denne gang. Jeg kom i mål med buksa, selv om det så mørkt ut en liten stund. Jeg gikk nemlig tom for grått garn og funderte fælt på hvordan jeg skulle fikse det. Men super-service-Marianne hos Viking Garn sendte meg sporenstreks det manglende nøstet – til hytta, til og med! Dermed kom jeg i mål omtrent på idealtid og fikk følge femmil og avslutning av lekene iført den utrolig myke buksa!
Gleder meg til neste mesterskapstrikking også jeg, må bare klekke ut et passe utfordrende prosjekt også neste gang.
Der er det mye tøft å finne, altså. Jeg bestilte anorakker til guttas rollespilldag – hele 100 kroner måtte jeg punge ut med! Skjønner ikke at jeg har strevd og sydd selv, egentlig …
Vi er så å si i mål med antrekkene nå, litt leting etter riktige luer og votter gjenstår. Så blir det vel rollespill, tenker jeg.
Nok en gang har jeg falt for en fristelse… Egentlig ønsket jeg meg en sånn veske til jul, men stakkars de rundt meg fikk trøbbel med å velge både farge og fasong og det kan jeg godt forstå. Så nå har jeg tatt affære på egen hånd og supplert håndarbeidsoppbevaringsutstyret litt.
Du vet hva de sier; – Hva skal man gi til den som har alt? Noe å ha det i…
Jeg rakk det – med god margin. Nordlandsgenserne til gutta er ferdige, én uke før fotografering. Ganske fornøyd, selv om jeg ser de godt kunne vært enda en anelse større. Uansett er det artig at vi klarte å finne gammelt nok mønster som de atpåtil har lyst å bruke.
Jeg fant også historien bak dette mønsteret på nettet, her er den:
I følge Husfliden ble denne kofta opprinnelig strikket i naturhvit og mørk brunsvart saueull, samt litt gult og rødt. Senere dukket den opp som genser i fargene grå, hvit, gult og rødt. Disse strikkeplaggene ble rask populære og som følge av det ble den også strikket til barn, gjerne i gutte- og jentefargene mørk blå og rød som hovedfarge sammen med hvit. Det sies at bordene gjenspeiler den nordnorske kystens ville bølger.
I boken I tråd med tiden gjennom 75 år av Oddgeir Bruaset fortelles det om at knapt noen strikkeoppskrift er solgt i større antall enn Nordlandsjakka og at den ble til under helt spesielle omstendigheter under krigen.
Ei kvinne fra Randaberg, Margit Nedrehagen, var en av de dyktige håndstrikkerne som Husfliden i Stavanger nøt godt av. Hun komponerte flere vakre mønstre, og noen av dem hadde hun solgt til Rauma Ullvarefabrikk. I begynnelsen av krigen ble hun rammet av en alvorlig sjukdom og nokså fort ble hun klar over hvilken veg det ville gå. Hun fant imidlertid trøst i ei sterk gudstro.
Som de fleste prestene på den tiden la også Steinar Digernes ned sitt embete i protest mot nazistene, men med det mistet han intekten sin. Det han og familien hadde å leve av, var det menigheten i Tuv i Salten kunne gi dem av mat og klær. Da dette kom den troende strikkersken for øre fattet hun mot. Om hun var aldri så sjuk, skulle hun sørge for at presten i Tuv, og resten av familien også, skulle få ei god og varmende kofte i den ellers så kalde og tunge tida. Hun følte seg reint inspirert av oppgaven og strikket koftene i et nytt og prydefult mønster, tilegnet presten og hans hus. Med stor taknemmelighet tok prestefamilien de fire koftene i bruk. Og presten var ikke aleine om å synes jakka var vakker. Den slo an særlig i Nord-Norge.
Fortsatt selges det mønster til denne jakka og genseren, som ei dødssjuk kvinne skapte for over 70 år siden. Hvorvidt Margit Nedrehagen selv fikk kjennskap til at jakka hun hadde laget ble så berømt vites ikke. Hun døde den siste krigsvinteren.
Jeg deltar i en gruppe på Facebook som heter Mesterskapstrikk. Der lages det store og små events når det foregår ett eller annet idrettsarrangement som er verd å få med seg. For eksempel deltok jeg i strikkemaraton under Håndball-VM rett før jul – da ble julekjolen min til. Og nå starter OL i Sotsji – målet mitt er å strikke en bukse (av alle ting!).
Greia er bare at jeg må få ferdig nordlandskoftene til gutta også (innen mars, riktignok) så det spørs om jeg lander alle prosjektene innen tidsfristen denne gangen.
Og så hadde jeg ikke tenkt å si noe om det, men den tennisalbuen jeg slet med for noen år siden har begynt å bråke igjen… Vel – hvis den ikke gir seg, så vet jeg om en veldig flink doktor som hjalp meg den gangen og som sikkert kan bistå igjen!
Lukas og jeg har funnet enda flere turstier i skogen. Det vil si; noen har helt sikkert funnet dem før oss, men likevel er det nye opplevelser for oss. Det er så herlig å gå i skogen nå, ikke antydning til snø – hvem skulle tro det var februar, liksom. Vi har klart å bruke en time mens det ennå er dagslys hele denne uka, og i tiden fremover blir jo lyset enda enklere å få med seg.
Det er på tide å svare på en del gjengangerspørsmål om halebein. Jeg hadde egentlig ikke ventet så mange henvendelser om dette, særlig ettersom jeg mest av alt blogger om hverdagsgreier – hund, strikking, familie, jobb og sånt. Men jeg setter pris på tilbakemeldinger om alt, og jeg synes virkelig at alle som trenger det skal få hjelp med halebeinsproblemene sine. Generelt må jeg bare si til alle som plages: Ikke gi opp, be fastlegen om henvendelse til ortoped eller nevrolog og bare mas. Det hjelper!
Så her kommer litt ekstrainformasjon til alle dere som lurer: