I går morges våknet jeg til denne utsikten:
I dag var bildet litt annerledes:
Kontraster
Category: hjemme
Siste krampe?
Denne vinteren har absolutt ikke vært like kald som de to foregående, og det er ikke rart en stakkars trønder blir optimist når snøen forsvinner i slutten av februar. Da tåler vi til og med et par ekstra snøfall i mars. Nå har det regnet og regnet og regnet i lange tider, med flom og ras og trøbbel for både folk og fe. Men det begynte å grønnes, faktisk. Og med påske for døra trodde nok mange at nå – NÅ – er våren her! Så våknet vi opp til dette:
Snøen skal visst lave ned hele uka. Selv om meldingene ikke er de beste for Syden, så får vi vel ikke snø i det minste. God påske!
Det e’ mytji som kjæm fram
… når snøen forsvinn!
Noen ganger forstår jeg meg absolutt ikke på oss. Mennesker altså. Hva er det som får oss til å slenge så uendelig mye dritt over alt?
Dette er et eksempel fra nabolaget her. Rett ved gangstien. Ikke mer enn fem meter fra nærmeste bolighus. Vi skulle skamme oss. Veldig.
Og så var fortauet vekk igjen
Etter bare ett eneste snøfall og én eneste brøytebilomgang var det slutt på fortauene igjen ja. Ny-vinteren kom overraskende på mange – oj, det er snø og glatt i Trondheim i mars! – og vi må gå tur midt i gata igjen.
Garantert nuppefri
Kort oppdatering; det ble ny sofa i forrige helg. En utstillingsmodell var til salgs, og vi klinte til. På en annen møbelbutikk enn sist. Denne er i skinn, dermed tror jeg vi kan være temmelig sikre på å slippe nupper. Nå ble det ikke sovesofa, men jeg tror vi skal greie å huse overnattingsgjester likevel. Syns den var spæsj, jeg. Når jeg får ryddet litt i ungdomsreiret skal jeg ta bilde av rommet.
Der var fortauet
Sannelig våres det ja – nå ser vi deler av fortauene igjen her på Stokkhaugen! Fortsatt ligger isen tjukk mange steder med lassevis sand oppå, men det går i det minste an å bevege seg uten å være midt i kjørebanen over alt. Bra for meg. Og bra for hunden som ikke er så god på det der med å gå på riktig side og sånn.
Vår!
Snøsmelting, knallsol og småskoføre én dag. Snøstorm, trafikkaos og sparkføre den neste. Sånn var det i forrige uke og sånn kan det helt sikkert bli flere ganger. Den dagen det var snøstorm snublet jeg over noen klumpete små potter på dagligvarebutikken. Liljer 10 kroner, sto det. Billig, tenkte jeg. Det var riktignok bare noen sammenknøvlede løker med noen grønne tuster på, men de var så sjarmerende at jeg plukket med meg et par stykker. Og etter bare to dager var det vår på kjøpmannsdisken! Mars er mars, så jeg tar ingen ting for gitt utenfor husveggene. Men her inne ble det veldig vårlig. Sånn at jeg kjenner det kribler litt, faktisk 🙂
Like syk som en mann
Sånn føler jeg meg. Tette bihuler, snørr, nysing, feber, hodepine. Enn at man kan bli SÅ syk av å ha noe i nesa og deromkring. Jeg forstår alle mannfolk som sutrer. Virkelig.
Kunden har alltid rett?
Vi kjøpte en ny sofa til ungdomsstua i fjor. Sofaen var akkurat sånn som vi ville ha den – passe stor, plass til oppbevaring av sengetøy og enkel å gjøre om til en super gjesteseng. Damen som ekspederte oss var særdeles hyggelig, en veldig dyktig kundebehandler og vi syntes vi gjorde en real og god handel. (Vi kjøpte også spisestue med stoler, så vi handlet for en hel liten formue)
Men etter kort tid var ikke sofaen særlig fin lenger – den nuppet noe aldeles forferdelig. Vi kontaktet da butikken, for vi regnet med at en eller annen hjelp ville vi få. Og om ikke noe kunne gjøres måtte vel heving av kjøpet være en selvsagt løsning.
Den gang ei, gitt. Uten å kjede noen med langtekkelige utbroderinger, så endte vår diskusjon med beskjed om at det ikke fantes noen mulighet for å returnere en vare i denne butikken. Det var dessuten ikke mange som hadde klaget, hadde det vært det så skulle de selvsagt tatt det på alvor. Men i vårt tilfelle var vi først til å klage og fabrikken kunne vise til en testrapport som gav de beste resultater. Så det så.
Men så dukket denne saken opp. Nøyaktig samme type sak, samme klage, samme butikkjede og samme svar som vi først fikk (med unntak av hjemmebesøket – ingen tok seg noen gang tid til å komme for å se på vår sofa). Jeg gjorde vår butikk oppmerksom på denne tilsvarende saken og ba om en uttalelse fra dem. Etter en uke fikk jeg følgende på epost:
Fabrikken tar salongen i retur selv om de er uenige. Du kan levere tilbake sofaen på lager og få utbetalt pengene.
Så ble det returreis for den (egentlig) fine sofaen vår. Moralen i visa er: Ikke gi deg! Som kunde har du pinadø alltid rett!
Nå starter jakten på ny sofa. Da vi leverte fra oss den gamle traff vi igjen på den hyggelige damen som solgte den til oss. Nok en gang viste hun seg som en skikkelig kundebehandler og ville så gjerne hjelpe oss. Hun ønsket oss hjertelig velkommen tilbake for å se på alternative stofftyper om vi allikevel ønsket den samme sofaen.
Tenk så mye de andre ansatte og butikkjeden hadde vunnet på en helt annen kundebehandling, slik som den ene ansatte de har viste oss. For oss hadde det faktisk hjulpet om de hadde vist litt interesse for oss – de kunne innrømmet at det var en feil, eller bare et litt dårlig produkt. De kunne kommet på hjemmebesøk og vist oss hvordan vi kunne fått vekk nuppene og fått en sofa vi kunne leve med. De kunne tilbudt oss en gratis sofapute eller ett eller annet nips. Eller som verste alternativ for dem; skifte stoff på sofaen. Men det var bare steil holdning og beskjed om å “støvsuge oftere”, “fabrikken har en fin testrapport” og “dere har for tørr luft inne”. Må man virkelig “true” med pressen for å få et selvsagt medhold i en forbrukersak? Vi utgjør sikkert ikke så mye av kundegrunnlaget, men det skal nok litt til før vi kommer tilbake.
Tingenes tilstand
Kontrollen på sykehuset gikk fint, selv om jeg ikke er så bra som jeg skulle ønske. Det positive er at operasjonen har fungert som den skulle, og smertene i ryggen er nå bare sårhet og grosmerter.
Men så var det disse sitteproblemene da. De var egentlig ikke så forandret, og jeg er ganske frustrert og lei av å ha vondt. Doktor Rygg syntes også dette var bekymringsverdig, så han bestilte sporenstreks en time for meg til Doktor Halebein. Jeg fikk time allerede to dager etter, med nye røntgenbilder og en litt mer retningsbestemt undersøkelse av dette problemet. Jeg har ennå ikke hentet de nye røntgenbildene, får vise frem dem senere.
Men nå svever jeg nesten på skyer! Doktor Halebein kunne nemlig straks konstatere at halebeinet mitt er brukket, det er løst, til og med på to plasser. Og det neste han sa var at han skulle fikse det. Jeg skal bli helt bra!
Smerter i halebeinet heter koksygodyni på fint. Jeg fikk en kortisonsprøyte rett i det ene løse leddet først. Dette skal gi en langstids-smertestillende effekt. Dersom det etter hvert blir samme smerter som før, så er det et par lure triks til i ermet til denne doktoren. Og i verste/beste fall vil han operere bort den løse halen. Dette heter koksygektomi. Det er ifølge legen en grei operasjon. Kanskje omtrent som å fjerne en blindtarm som er laget av bein?
Det vil nok ta litt tid ennå, men hva er vel et par måneder eller et halvår nå, når jeg skal bli kvitt smertene? Jeg kunne gjort ganske mye for å slippe en dag med smerter, og nå skal dette bli mitt nye liv. Nå skal jeg klare å jobbe for fullt ettersom målet er i sikte. Jeg er helt euforisk! 😀