Bussene i Trondheim er okei. Jeg har omtrent ikke tatt en eneste buss de siste tretti årene, skammelig men sant… I dag var jeg en tur på jobb, og da var det kjekt å gå til bussholdeplassen og oppdage at det var mindre enn et minutt å vente på den. Og så er jeg ekstra fornøyd med at busselskapet kaller hjemplassen min med det riktige navnet – Stokkhaugen. Her har det alltid hett Stokkhaugen, selv om noen luringer fant ut at det skulle hete Stokkanhaugen så snart de begynte å bygge hus her oppe i skogen.
Hurra for AtB som vet hva det heter her!Forvirringsskilt fra kommunen…?
Jeg regner med å ta buss noen dager fremover, så lenge jeg fortsatt har sitteproblemer. For på bussen kan man stå og henge, og så får jeg litt trim på turene til og fra holdeplassen. Dermed kan jeg stikke innom jobb nå og da som myk overgang til friskmeldingen min.
Resten av verandarekkverket er ferdig malt. Nå er det bare de irriterende bordene bak takrennene på boden som står umalt på hytta. Været har vært litt jojo hittil i denne rekonvalesensuka mi, men det har da glimtet til med sol innimellom. Og det er egentlig ikke noe sted jeg heller vil være når det ser sånn ut.
Ferdig malt rekkverk – puh!
Som den observante leser kanskje har fått med seg, så er jeg glad i regn også jeg. Når jeg tenker grundig etter, så er det vel ikke noe sted jeg heller vil være når det er ruskevær heller. Bortsett fra hjemme, da. Rain or shine – hytta eller hjemme – godt åkkesom! 🙂
I hagen til svigermor vokser en herlig klynge med blåveis. Sist helg sto de der og struttet i solskinnet, litt bortgjemt ved berget, under en busk. Veldig blå og veldig fine og med klar beskjed om årstidsskifte!
Nusselige blåveis som kommer trofast hver vår
I går var Jorunn svigermor på koselig kaffevisitt hos oss mens Olav skiftet til sommerdekk på bilen hennes. Det er også et bra vårtegn (dekkskifte altså – kaffevisitten er ikke avhengig av årstider). Nå tror jeg vi bare bestemmer at kulden skal holde seg borte til langt uti en eller annen *-bermåned.
Jeg er aldeles tom i hodet. Eller – det er ikke helt sant. Jeg er visst mer tom i fingrene. Jeg mangler rett og slett skrivekløe. Det har ikke skjedd meg ofte. Jeg skulle skrevet om plantene som vokser i drivhuskassene eller om våren som er skikkelig i gang ute. Noen ord om operasjonen min som er over og hva jeg skal fylle rekonvalesensdagene med. Jeg skulle fortalt om hunden som er lykkelig når det er folk hjemme hele dagen og jeg skulle beskrevet lengselen til hytta der jeg håper å tilbringe litt tid. Men så er det liksom helt tomt. Jeg får skrive om alt dette senere når det begynner å krible i fingrene igjen.
I dag var det for første gang skikkelig vårfølelse og helg samtidig, ikke dårlig! Det smakte ekstra godt etter at vi våknet til nysnø i går. Vi har gjort unna masse vår-greier, selv om vi ikke har rukket alt på én dag. En deilig avslutning på helga med lang-lang tur med Lukas nå i kveldssola. Han fikk løpt fra seg både med og uten pinne, nå synes sikkert han også det er greit å slappe av litt (selv om det skal være fotball på TV resten av kvelden).
Det hadde jeg aldri trodd – at en avblomstret orkidé skulle knoppe seg og få nye blomster i min varetekt. Men se bare her:
Først kom det knopper... så kom den første blomsten
Jeg fikk denne orkideen av gutta på jobben da de kom på sykebesøk etter ryggoperasjonen i november. Nå har jeg sagt fra om nyblomstringen sånn at de ikke trenger å komme med en ny etter neste operasjon. Da kan de heller ta med seg noe godteri. Eller en dings 😀
Frøene er i jorda og de aller første spirene til det som skal gro i drivhuset har kommet opp av jorda. Foreløpig har tomat, agurk og squash begynt å røre på seg i kassene inne.
Bittesmå tomatplanter som skal vokse seg store og sterke
Drivhuset er neppe stedet for disse små stakkarene ennå, vi må vel vente enda litt til før varmen tar knekken på den siste snøen.
Ikke så gjestmildt for sårbare småplanter ennå...
Når jeg er ferdig med operasjonen i neste uke skal jeg sette i gang med ruccola, persille, salat, løk og noen blomster. Å, som jeg gleder meg! Det er så godt å se at det gror!
Jeg er en skikkelig sucker for krim. Film, tv og bøker – bring it on! Nå som påsken nylig er overstått har jeg selvsagt lest en drøss med krimbøker. Men jeg begrenser meg ikke til påska, hånei! Så snart jeg oppdager en ny bok av en av mine favoritter er det shop-shop. Og når jeg oppdager en helt ny (for meg) forfatter der jeg kan fråtse i 3-4 uleste perler, ja da er opptil flere uker reddet.
Mulig jeg er litt treg av meg (uten at noen blir overrasket av akkurat det) men jeg har altså akkurat oppdaget to nye knallbra krimforfattere. Jeg starter med den danske.
Jussi Adler Olsen har skrevet bøker lenge. Men det var hans bøker om etterforskeren Carl Mørck og Avdeling Q som fanget min oppmerksomhet nå i vår. På et blunk hadde jeg lest de tre første; Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P.
Et hode fullt av spenning
Jeg skal overhodet ikke røpe noe fra bøkene, annet enn et kort sitat fra Mørcks assistent Assad, som bringer en fabelaktig dimensjon av humor inn i de ellers tragiske historiene. Mulig du må bli litt kjent med ham for å forstå hvor morsom han er.
“Det er som sand på kamelrygg. Noen ganger det klør i ræva, andre ganger ikke. Spørs hvor tykk hud er”
Og så skal jeg bare si: Topp krim, for de som liker krim. Løp og kjøp, eller løp og lån! Nå går jeg og tripper mens jeg venter på Alfabethuset og Journal 64.
Og så over til svensken. Eller svenskene, må jeg vel si. Lars Kepler er et pseudonym for ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho (ja, hun måtte jo bli forfatter) Ahndoril som som skriver krim sammen. Jeg så et tv-program med dem og ble litt nysgjerrig.
Hun er Lars, han er Kepler – sier de selv
Og jammen dukket den nyeste boka deres opp som månedens i bokklubben. Her har jeg altså startet i feil ende. Men det gjør antagelig ikke noe – selv om jeg skal lese de tidligere bøkene så snart jeg får dem i hus (Hypnotisøren og Paganinikontrakten). Jeg kan allikevel på det varmeste anbefale Ildvitnet.
Spenning over mer enn 600 sider
En uhyggelig og spennende historie, med en etterforsker – Joona Linna – som (selvsagt) er litt ute å kjøre i sin formelle ansettelse, men som fremstår som usedvanlig sympatisk og naturlig nok eksepsjonelt dyktig. Bi-historien om hans person er også særdeles spennende. Det kan jeg like.
Bøker – bøker – bøker…
Jeg har forøvrig pløyd gjennom enda et par forfattere tidligere i vinter – Lee Child sine bøker om Reacher var litt mer actionpregede spenningshistorier, sånn James Bond møter Dirty Harry, kanskje. Men spennende og lesbare nok! Rekkefølge ikke veldig vesentlig – jeg leste sju på rappen: Fellen, Slakteren, Gjesten, Haikeren, Livvakten, Ett skudd, Hardt mot hardt.
Til slutt vil jeg nevne forfatteren Carl Hiaasen. Selv om navnet er norskaktig, så er dette en amerikansk forfatter. Han skriver spennende krim med en uovertruffen humor. Jeg leste to (lånte) på engelsk – Basket Case og Skinny Dip. Begge var veldig bra, den siste så midt i blinken for meg som det kan bli. Jeg leste at HBO har planer om å lage tv-serie av Skinny Dip – den gleder jeg meg til!
Nå er det tomt for ved! Her hjemme altså, det holder sikkert noen år på hytta ennå. Men ettersom vinteren valgte å klore seg fast enda en stund og ettersom vi fortsatt har påskeferie, ja så fyrer jeg i peisen mens det ennå er noen kubber igjen. Det skal holde akkurat til det blir hverdag…
Ikke mer vedfyring før vi har hentet hjem et lass...
