… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Ida Sofie er veldig glad i Lukas. Og jeg tror jammen Lukas er veldig glad i Ida også. De dilter i beina på hverandre støtt og stadig når de treffes. Sist vi var på hytta ei langhelg var det ekstra mange gjøremål.
Ida kastet pinne til Lukas og var litt frustrert for at han ikke var like oppmerksom hele tiden. Fredrik sa til Ida: “Du må snakk te’n da“. Dermed ropte Ida: “Voff-voff!”
Det har grøntes voldsomt de siste par ukene her hjemme. Lukas var ikke sen om å bestille tur, så da ble det selvsagt en full runde i skogen og Kubakkan. Overgangen fra Arktis ble til å leve med ettersom det var bare rundt ti grader – altså ikke så alt for varmt 🙂
Vi er og blir best på selfies som du ser. I alle fall smiler vi begge to i skogen vårres. Deilig med litt farger igjen, må jeg innrømme.
Det er nesten litt fantasiløst å bruke samme tittel hver dag på disse reisebrevene, for dagene er langt fra like. Bortsett fra at de er lange. Og lyse. Den femte dagen på 79° nord passerte vi nok en milepæl, de kommer tett. I dag ble nemlig hele trekilometeren – altså kabelen – senket i sjøen. Tenk det; vi har tatt på hver eneste centimeter av den, knyttet knuter på hver eneste plastkanne. På T R E kilometer.
Morgenstunden (den med gull i munn) tilbrakte vi i havnelageret der vi satte plastkanner tilbake på paller og rullet plast rundt. Vi er kanskje ikke like proffe som leverandøren vi fikk dem fra, men hver eneste, bidige plastkanne har gjort jobben sin og kan gjenbrukes der de kommer til nytte. Så vi pakker dem og gir dem bort.
Deler av kabelen får vi ta en siste kikk på senere, noen steder skal det legges protectorshell articulated pipe rundt for beskyttelse. Dette er tungt støpegods som hektes og boltes sammen og beskytter kabelen mot for eksempel skarpe steiner. Disse pakket vi i mer håndterlige (haha! de er tunge, altså) kasser i dag før transport til de aktuelle stedene. Jeg lar meg imponere over at sånt finnes, og ikke minst at Helge prosjektleder graver frem løsninger på alskens!
Men tilbake til senking av kabel! I nærområdet – altså ved kontoret vårt – ble kabelen lagt i grøfta før den tippet ut i sjøen. Inntak i bygget er boret og Frode var input-sjef.
Neste økt startet ved gammelkaia og over det lengste strekket mot Brandalpynten.
Vi byttet på å hale kabel, skjære tauet av kannene og å rydde i båten. Etter et par økter med haling fant jeg min plass også i dette lille samfunnet. Jeg ble en kløpper til å stable mange plastkanner i den vesle båten!
Kannene transporterte vi hele veien tilbake, der de altså skal opp på paller etter hvert. 
For ordens (og miljøets) skyld har vi plukket med oss alle trådstumpene, selv om det er naturtau vi har brukt. Hvis noen trenger et lynkurs i båtmannsknop, så kan jeg sende en neve ferdigknyttede slike.
Heller ikke dag fem manglet innslag fra dyreriket, såklart. Jeg hadde et veldig koselig treff ved lageret der en fantastisk flott hund tålmodig ventet på en eier, eller bare en venn.
Ettersom jeg savner min lille Lukas og denne jenta tydelig savnet en kos, så kombinerte vi dette med en skikkelig klø på magen-seanse som vi begge hadde godt av. Jeg vet ikke hva hun heter, men hadde hun vært min ville jeg kalt henne Sara, hun så ut til å kle det navnet.
Landkjenning på Brandalpynten var dagens absolutte høydepunkt for min del. Det føltes fra tær til isse at jeg trampet inn på et landområde det er få forunt å komme til og en landtunge jeg har hørt om i årevis. Det får være mitt Galapagos, tror jeg! Og sannelig ble det belønning i form av dyreliv her også.
En vakker rein vokter over våre ilandføringspunkter for fiberkabelen, tror vi.
Og denne kjekkasen var svært nysgjerrig på hva vi styrer med. Han forsøkte å klatre opp på de merkelige isfjellene våre, men klarte det ikke. En skikkelig akrobat var han i alle fall, men plastkannene vinglet nok for mye og var for glatte for ham. Men takk for underholdningen, lille tøffing!
Å være på hytta igjen var sjeleterapi altså. Det kjennes kanskje ekstra godt fordi det har vært så mange helger uten hyttetur denne våren. Denne langhelga fikk vi fylt med omtrent alt tilværelsen på Vikan kan by på. Både bading og grilling, fisketurer (med fangst!) og ei real arbeidsøkt med bygging av nytt blomsterbed (takk til super-Marthias!) sto på menyen. Alle ungene var samlet og bare det hører jo med til sjeldenhetene. Jeg har strikket ferdig en gave (må nok vente med å vise frem den) og er godt i gang med neste. Jammen var denne turen et velplassert avbrekk fra hverdagen 😀
Arbeidsjernet Mathias gikk løs på haugen med stein og det gamle blomsterbedet mens jeg og Margrete reiste til byen og kjøpte jord + noen planter. Det gikk rasende fort, og vips ble ønske-blomsterbedet mitt ferdig!
Sånt kan gjøres på mange måter. I år valgte vi en superduper tur i nærmarka. Det må vel kunne kalles feiring av den norske friheten – å bruke muligheten til å gå hvor vi vil, når vi vil og gjøre det vi vil!
Med fiskeutstyr, nistepakke og norske flagg ruslet vi opp til Tømmerholtdammen, hele balletten. Sola dukket oppskriftsmessig opp etter hvert, det ble en deilig dag ved vannet.
Det er deilig når de sikre vårtegnene dukker opp og vi kan være mer eller mindre trygge på at vinteren ikke kommer tilbake. Hvis vi noen gang kan være det da – det er bare tre dager siden det snødde… Men sol, tur i skogen, hvitveis og årets første is er ganske gode greier. Det er vi enige om, Lukas og jeg!
Noen ganger er øyeblikket så veldig verdt å ta vare på. Sånn som dette, en skikkelig sommeraktig kveld i april, før den siste vinteren kom og tok oss igjen.
Vi har vendt hjemover for å få et par dager akklimatisering før påskeferien er slutt for i år. Aldri har vi vel opplevd maken til gjenstridig regnvær. Bare på langfredag fikk vi et kjærkomment avbrekk, godt utnyttet med vaffelsteking på verandaen. Ellers var det vått-vått-vått!
Vi har kosa oss altså, bevares! Vi har spist lammelår, reker, kalkun og jeg vet ikke hva… Opptil flere omganger med vafler, søtsaker og alskens godt å drikke har det også vært. Trivelig selskap med både søster og mamma & pappa i hyttegrenda. Det ble turer med hund og besøk av gode venner. Så kom altså sola på lynvisitt og vi tok imot uten sure miner 🙂
I forrige uke var Lukas og jeg på en av våre sedvanlige (gjørme)turer i marka og årets første blåveiser nikket så nusselige mot oss på den hemmelige plassen. Ettersom jeg ikke hadde med kamera på den turen måtte jeg plukke noen få og sette dem i vindusposten i et eggeglass. Det er vårstemning det!
Blåbær er nydelig snacks. Nå for tiden får man kjøpt blåbær hele året og det er en selvfølge på favorittkaken Pavlova. Til pannekaker er det også naturlig tilbehør. Mye annen blå mat spiser vi nok ikke, men man bør visstnok spise noe blått hver dag for å bli pen og smart! En slags blåfavoritt er ost – jeg elsker blåmuggoster!
Blått er uomtvistelig en kald farge. Jeg forbinder den med vann, is og snø.
En frisør (!?) fortalte meg en gang at jeg er en typisk vinterfargeperson. Jeg forstår ikke helt akkurat det – jeg trives absolutt best ikledd varme farger – gjerne sterke.
Sommerblomster er en fantastisk oppfinnelse, og en favoritt blant disse er blåklokkene. Har du hørt at de nesten ringer?
Når det kommer til strikking så har jeg pirket litt borti noen blåverk også, naturligvis (surprise!).
Denne genseren ble til på svært kort tid med bomullsgarn og tykke pinner. Tanken var å ha en slenge på seg-genser til vår- og sommerbruk og det var akkurat det den ble til. Ikke mitt stolteste produkt, den er ganske slurvete laget. Men ganske god og veldig blå.
Jakka ble til på sommeren, jeg trodde liksom at bomull og lin var passe sommerstrikk. I ettertid har jeg konkludert med at det ikke spiller noen rolle hvilket materiale jeg bruker på hvilken årstid. Men jakka er ganske okei; fargen heter gråblå og er fin å kombinere med for eksempel dongeri. Skjerfet er strikket i Hexa sin farge petrol, artig nyanse.
Jeg har i løpet av Mariushysteriet utviklet en form for Mariusallergi, men noe strikk i dette mønsteret har det likevel blitt. Denne genseren strikket jeg til Margrete i Fin fra Du Store Alpakka, fargen heter rett og slett Lys Blå.
Selv om jeg alltid har trivdes best i den snøfrie delen av året, så må jeg gå med på at vinterens blåtime er ganske vakker. Her er nok et Vikanminne fra en trilletur med Ida i vogna.
Da vi flyttet inn hjemme på haugen fikk jeg oppfylt en mangeårig drøm om å samle alle bøkene mine på ett sted. Nå er nesten alle samlet i hyllene på stua (med unntak av hyllene på hytta, på gjesterommet og i trappegangen, men det er en annen historie …)
I kroken min plasserte jeg en (ganske) god stol med fotskammel. Og en god lampe. Vips, så var det blitt min krok. Toppen på denne kransekaka ble den herlige gamle kista som kan gjøre nytte som både kaffebord og oppbevaringsplass for nødvendigheter som ikke trenger å ligge fremme hele tiden.
Jeg strikker veldig ofte i (familie)sofaen også, men jeg kan like gjerne se film og tv fra stolen. Lukas har skinnfellen sin på gulvet ved stolen min, og det er fantastisk deilig å slappe av med favorittaktiviteter der med favoritthunden ved sin side 🙂