… om familie, jobb, fritid og livet generelt
… er å komme hjem! Nå er jeg installert i sofakroken, med tv og pc, piller og drikke. Jeg har til og med fått dusje, hvilken salighet! 🙂 Nå skal jeg kose meg med Lukas den nærmeste tiden, han skjønner ikke helt hvorfor vi ikke kan løpe ut og leke i snøen tror jeg…
Jeg antar jeg nå kvalifiserer for medlemskap i metall i kroppen-klubben. Sånn ser ryggen min ut heretter:
Jeg teller dager. Og gruer meg litt. Nesten mest av alt gruer jeg til å være borte fra Lukas en hel uke, for han får nok ikke komme på sykehusbesøk. Derfor koser vi oss litt ekstra mens vi har alenetid sammen om dagene.
Selv om jeg gruer, så ser jeg frem til å bli bra i ryggen, ikke minst få til å sitte igjen. Det skal bli bra kjekt! Fem dager. De går sikkert fort.
Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!
Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!
I dag var den første dagen med skikkelig glatt føre. Nattefrost og hvitt rim på bakken. Luftetur med hunden ble gjennomført med hjertet i halsen, for jeg har ikke spesielt lyst å ramle. Stakkars Lukas hadde noen skrenser selv, uvant for ham også at det er glatt. Men han elsker snø, så jeg regner med det blir basing og løping når den finner på å dukke opp.
Når frosten kommer blir jeg litt flirfull og tenker på teksten i “Alle fugler”. Da jeg var liten funderte jeg nemlig fælt på hva denne linjen egentlig betyr: Frost og snedig måtte fly. Hvordan kan snedig fly, tenkte jeg. Det er kanskje sånn med tekster man lærer før man kan lese.
Men det er ikke bare jeg som har slike tekstopplevelser. Sjekk denne nettsida som viser eksempler på Mondegreens. Favoritten er selvsagt:
The ants are my friends, they’re blowing in the wind.
Actual lyric: The answer, my friend, is blowing in the wind.
(Bob Dylan)
Jajamennsann.
Lukas viser frem tyggebeinet sitt. Tenk, han la seg til rette på denne måten selv, med beinet oppå labbene sine. Sikkert for at vi skulle se det helt tydelig.
En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.
For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1975, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!
Jeg bruker å ha et vannglass stående på nattbordet. For en stund siden stusset jeg på at glasset var flyttet eller tomt når jeg visste at jeg ikke hadde vært i nærheten av det. Og en morgen fikk jeg se hvorfor. Hvem andre enn Lukas hadde funnet en ny og kjekk måte å drikke vann på…
Dette har tydeligvis blitt litt av en vane for hunden, han leter etter glasset hvis det ikke er der. Nå må jeg sette glasset utenfor hans rekkevidde så lenge jeg selv bruker det. Når jeg er ferdig og kan avse resten, så setter jeg glasset tilbake. Såpass til service kan jo hunden få. Syns jeg.
Det er ikke så morsomt å være sykmeldt, miste aktiviteter på jobb, ha vondt. Men så finnes det et lyspunkt og en ganske stor fordel likevel. Uansett hva jeg gjør (eller ikke gjør) så er Lukas trofast ved min side. Han kryper inntil meg i sofaen, hører på at jeg klager uten å bli lei. Og han setter pris på mine spede forsøk på trim når han får bli med å gå turer. En god og gjensidig fordel, altså.
Jeg har nettopp laget et par nye fotobøker, en av dem var en bok om Lukas. En slags hyllest til min lille terapeut. Boka inneholder bare bilder av Lukas, helt fra han var bitteliten valp og frem til i høst.
Fotoboka er laget med Japan Photo sin software, ganske grei å bruke og med mange flotte redigeringsmuligheter. Anbefales! (Finnes både for Win, Linux og Mac)
… denne gangen som Ida Solstråle. Jeg har vært skikkelig sjaber en ukes tid, det toppet seg mens jeg var på tur med jobben før helga og stemmen forsvant. Å gå rundt med absolutt null stemme ble en utfordring med Ida på helgebesøk, og når jeg skulle gjøre meg forstått til Lukas. Det er ikke så lett for dem å skjønne seg på sånn hvisking.
Ida har stadig nye ting å vise frem, denne gangen var hun spesielt fremmelig hver gang et kamera dukket opp – da skulle det smiles! Ellers hagler det med nye ord; onkel har blitt til boki, Lukas er Luka og antydningen til et slags beste er på vei. Bading i balje var en höjdare og jammen gikk bestemors hjemmelagde pizza ned på høykant også.
Kanskje jeg blir bedre utover dagen, sånt bruker da vel ikke vare så mange dager? Jeg har snart legetime igjen, jeg får ta med dette på sjekklista om det ikke er bra før den tid. Å være slapp og elendig fører i det minste med seg litt god hvile for ryggen. Aldri så galt, og så videre…
Siden det blir hjemmehelg denne helgen får jeg mimre litt om hvordan Lukas og jeg hadde det da vi var alene på hytta. En tur i stappmørk høstkveld med en liten rast på benken bak farfars butikk. Og et sedvanlig ekstremt dårlig selvportrett av oss to. Det var egentlig litt snedig at Lukas ikke ville sette seg på benken, men klatret opp på fanget mitt. Kanskje fordi det plaskregnet, og han tenkte vel at det var nok at en av oss ble våt i rumpa.
God helg!