… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Vi tok en optimist-tur til Stavsjøen i dag, i håp om at det skulle gå an å gå hele veien rundt. Det har kommet litt nysnø, så det var sånn sett fint å gå. Men under lurer masse is etter de siste dagers regn-frost-regn-frost, så det var rett og slett litt skummelt langs stiene. Vi tok en runde mellom busker og trær, og sammen med gåturen hjemmefra og tilbake ble det en bra tur likevel.
Lukas elsker nysnø, så enhver mulighet til basing ble behørig utnyttet.
I dag har det vært rene blåsbortdagen på Blåsmyra – kallenavnet på Bjørnmyra gjennom alle de årene jeg har bodd her, for her blåser det alltid! I alle fall virker det sånn… Når det i tillegg begynte å snø, så ble det riktig så trivelig å sitte inne. Lukas syntes også det var greit å ha oversikt fra vindusposten sin i stedet for å åle seg frem gjennom det hustrige været.
Noen ganger er Lukas bare rar. Som her en kveld på tur – da var han skikkelig sinna på ei gresstue. Fryktelig mørk film, dessverre. Men man får en idé om hvor småsprø hunden er noen ganger 🙂 Jeg kan garantere at det var bare gress der, ikke noe annet spennende.
Årets første napping av Lukas er gjennomført. Han er så flink atte. Men bilder får vi ikke lov å ta hos nappedama…
Mens Sondre var på musikkskolen tok Tobias, Lukas og jeg en lang spasertur gjennom Trondheim sentrum. Jeg tror det var minst like slitsomt for hunden som en tur i marka. I alle fall sloknet han grundig da vi kom hjem. Det er på en måte godt å se hunden litt utslitt, selv om det i dag skyldes mye bilkjøring og annerledes aktivitet.
Etter en god lur sammenkrøllet var han klar for en litt mer casual positur. Kanskje ikke akkurat utstillingsmateriale dette…?
En av tingene jeg er ganske fornøyd med her hjemme er bokhylla som er bygd i trappa opp til andre etasje. Den rommer ganske mange bøker, utnytter plassen godt og gjør bøkene enkelt tilgjengelig. Donald er på flyttefot til hytta, men det skal ikke by på problemer å fylle h[u|y]llene etterpå heller. Jeg har også en viss idé om plassering av bøker i vårt nye hjem når den tiden kommer.
Jeg har spekulert på om jeg skal male trappa (og hyllene). Kanskje det bare skrinlegges nå. Men jeg tror det ville blitt fint.
I dag har jeg gått en tenketur. Det har blitt et slags privilegium å ta med Lukas på tur, gå der jeg vil og snakke med ham om det som faller meg inn. Noen ville kanskje si at jeg snakker med meg selv. Eller at jeg tenker høyt. Uansett – det er litt terapeutisk å bruke sånne turer til å lufte tanker. I dag har det blåst noe innmari, så tankene ble kanskje ekstra luftige av den grunn?
Jeg har i grunnen tenkt mest på det at vi faktisk skal flytte herfra. Det blir jo en ganske stor endring. Jeg innser at det kommende årets blogg kommer til å romme mye om dette. Og akkurat som på tenketurene er det jo det samme jeg gjør her – lufter tanker. Heldigvis er det kanskje mest tanker mellom linjene i alt hverdagsskribleriet.
Da Lukas var bitteliten kjøpte vi en ball til ham. Han elsket å leke med denne ballen og laget seg en rutine for hvordan leken skulle foregå. Vi kastet den bortover gulvet i gangen, han løp etter og hentet den. Deretter la han seg under trappa og ventet på at vi skulle be om å få den fra ham. Sånn kunne han holde på lenge – det var åpenbart veldig morsomt. Ballen var med på hytta, og en vakker dag var den søkk vekk. Derfor kjøpte jeg en ny, helt maken ball før jul. Jeg greide ikke å vente til det ble tid for julegaver, så ballen ble utlevert og lekt med øyeblikkelig. Og så var den vekk igjen. Bortevekk. Men så dukket den plutselig opp, den hadde hoppet opp i en skuff. Gjensynsgleden var stor. Og til min store overraskelse var rutinen nøyaktig den samme. Tenk at hunden husker akkurat hvordan en lek skal foregå med en bestemt leke.
Vi har nok vært litt for sløve med trening i noen særlig grad det siste halvåret. Det vil si; vi trener litt på det vi allerede kan, og sløver for mye med det vi ikke kan. Jeg begynner å bli moden for mer kurs med Lukas, tror jeg. Lydighet kanskje? Eller spor? Eller agility? Eller kanskje vi bare skal skjerpe videre på de helt vanlige tingene, sånn som vi bruker å gjøre på tur.
Vi får som regel gå i fred i skogen, Lukas og jeg. Ikke sånn å forstå at vi ikke synes det er kjekt å treffe andre – det er selvfølgelig trivelig det også – men det er jammen fredelig og avstressende å være tosomme der ute.
Mens jeg har hatt korte arbeidsdager har vi gått lange, gode turer i dagslyset. Det har delvis vært litt baskete å gå rundt Stavsjøen, men vi har god tid når vi rusler sånn. På torsdagens langtur ble det skikkelig snøvær. Og det var så utrolig stille. Lukas hørte sikkert både mus og rådyr, for han svinset lykkelig mellom trær og busker, og sjekket innom meg for en godbit med jevne mellomrom.
Nå har vi gått såpass mange ganger at stien begynner å blir farbar. Jeg må si jeg er takknemlig for at flere tar seg bryet med å tråkke stier i skogen – det er ikke alle av oss som trives med ski på beina. Skispor lages det massevis av i marka, men det ser ikke ut som vi fotfolk er så prioritert. Jeg har sett scooterspor noen steder – hadde det ikke gått an å kjøre noen traseer for oss ikke-skiere også (når det først kjøres med scooter likevel, mener jeg)? Det er litt trist å bare gå gatelangs i lengden, så gå-løyper er superdupert!
En av tingene jeg klarte å glemme på forrige Ikea-tur var en gave til Lukas. Derfor måtte jeg selvfølgelig dit igjen så snart jeg kunne. Jeg klinte til og kjøpte et Ludde-skinn til ham (tro det eller ei, det var det aller siste de hadde!). Sånne har alle ungene fått av meg, så det er vel bare rett og rimelig at minsten også får ett? Og for en glede… eller…?
Nå har det faktisk gått seg litt til, altså. Posen dro Lukas med seg opp på skinnet, deretter kunne han ligge oppå begge deler. Etter at jeg fjernet posen så omsider Ludde ut til å ha blitt godkjent.