Category: hund

Maraton-ish

Noen dager føles sånn. Startskuddet går, og det er leeenge til målet er i sikte. I dag var det tungt å stå opp, det var mørkt, vindete og fryktelig tidlig (egentlig vanlig tid, men det føltes alt for tidlig). Arbeidsdagen gikk i ett, ingen tid til å trekke pusten og tenke gjennom ting man burde sette seg inn i. Nye småting hele tiden – morsomme, javisst – og alle planene om å ta én ting (grundig) i gangen gikk stort sett i vasken. Hvor blir egentlig timene av på en sånn dag?

Hjemover i full fart (ikke helt full, selvsagt – man husker fartsbøter i lang tid) og oppmøte ved kjøkkenbenken. I dag ble det en kjapp (og god!) omelett til meg og gutta. Dagens langtur med Lukas måtte gjøres unna litt tidligere enn vanlig sånn at vi fikk gå i dagslys. En god liten time med enda mer maratonfølelse – det skal jo helst være litt tempo for at han skal bli noenlunde fornøyd, og det ble han! Vi gikk en tur rundt Stavsjøen, og det ble nesten tilløp til bading – hunden har funnet ut at det er litt morsomt med vann!

Hmm, en liten høstdukkert i Stavsjøen kanskje?
Sondre vil visst ikke bade – da tar jeg en dukkert alene!
Se, jeg plasker!

Etterpå var det tid for hans middag. Lukas er ikke så kravstor, så det er ikke spesielt jobbigt å servere ham, heldigvis. Så var det tid for musikkskole for Sondre. Han må helt til byen, på 4SOUND, så det er en drøy kveldstur det også. I dag fikk jeg være med inn og hilse på læreren og se hvordan undervisningen foregår, det var gøy. Spesielt gøy når læreren kommenterte at “det er en talentfull gitarist, det der”.

Sondre improviserer sammen med læreren sin

Vel hjemme ventet besøk av farmor som kom med is – det var greit med en sukkerbombe etter all farten. Et par omganger med vaskemaskin og oppvaskmaskin, og en stor omgang med “dette kan vente til i morgen” – og der fant jeg sofaen! Akkurat i tide til å høre gjengen rundt meg gjespe og mumle “god natt”. Og det var vel målgang for dagen i dag. Fire slike til, og jeg har ferie. F E R I E !

Gjettekonkurranse: Tror du jeg gleder meg til ferie?

A) Ja

B) Nesj…

Søsters

I dag fikk vi gledelig overraskelsesbesøk på hytta av Kaisa og hennes matmor og -far. Det begynner å bli lenge siden sist vi møttes, så vi var litt spent på hvordan hundene ville oppføre seg sammen nå som ungdomstiden har satt inn. Det gikk jo kjempefint, de lekte og løp og hadde det aldeles strålende i det nydelige været. Et par kjappe avstikkere opp mot Utsikten måtte de selvsagt prøve seg på, men det gikk da greit å lokke dem tilbake etter hvert. Kaisa har blitt en nydelig liten dame. Det er jammen kjekt at vi kan holde kontakten når vi er på disse trakter så ofte som vi er.

Kaisa får omvisning i hundehuset
Skal vi ta en tur opp i skogen, kanskje?
Søskenkos på verandaen
Fine hunder!
Skal vi leke litt mer?

Langtur midt i uka

Det var rett og slett alt for fint vær til å bare rusle rundt i nærområdet, så vi tok turen til Stavsjøen igjen og en skikkelig tur – for en gangs skyld også midt i uka. Det er godt både for hund og folk å få rørt seg skikkelig. For min egen del må jeg si det trengs! Spesielt siden jeg ikke har fått begynt volleyballtreningene ennå i høst. Og Lukas blir så deilig sliten av et par timer med løping, da glemmer han all den forlokkende dameduften en stund, strekker seg godt ut på gulvet og bare slapper av resten av kvelden.

Lukas og pappa på tur

Og så vakker som skogen er på høsten. Litt av en forskjell fra fjorårets september, da regnet det vel omtrent hver eneste dag. Skumring og mørke kommer tidligere for hver dag, så det ble ikke så mange bilder i dag.

Rim fra forrige natt – sola fikk ikke tatt knekken på alt i løpet av dagen

Tur i mørket

Det er snart ikke til å unngå at det blir kveldsturer i mørket nå. Lukas har fått seg ny refleksvest, men jeg er ikke så sikker på at han liker å ha den på seg.

Lukas snuser og snuser – med ny refleksvest

Han er desto mer fornøyd med stadig lengre turer der han får renne fra seg litt skikkelig. I disse dager er han nesten ikke til å ha i hus, det er helt tydelig ungdomshormoner i sving i den lille kroppen. Han grynter og vandrer rastløs rundt i huset og vil helst ut og snuse – hele tiden! Da er det godt med en sprek 11-åring, en han kan løpe om kapp med i åkeren mens mutter’n bare går i sånn kjedelig gå-tempo.

Lukas har funnet Tobias som har gjemt seg mellom kornaksene

Septembersøndag

For et fantastisk vær vi har fått (igjen)! I natt hadde vi høstens første frostnatt, og sånt følger vel gjerne med det klare været som gir oss knallsol fra blå himmel om dagen og stjerneskinn om natten. Vi måtte selvsagt utnytte søndagen til en god tur med Lukas.

Frostrøyken lå over Stavsjøen ennå da vi startet på turen

Fortsatt frost i skyggene etter en kald septembernatt
Olav på vandring ved Stavsjøen
En rast med kaffe til oss og godbit til Lukas
Verdens beste lille kompis – i alle fall når godteriet sitter løst
Lukas leder an

Det var (med skam å melde) første gang Olav og jeg gikk rundt Stavsjøen – tidligere har vi alltid gått et stykke innover, snudd og gått tilbake. Men i dag tok vi hele runden. Inkludert kafferasten brukte vi to timer på turen, det var ganske passe som søndagstur for oss. Så rakk vi hjem i god tid til middag og runde #2 med fårikål. Ikke så dumt å ha middagen ferdig for en gangs skyld 🙂

Google Maps sitt satellittbilde over Stavsjøen (nede til venstre)

Høsttur

Lukas elsker å løpe, særlig hvis noen herjer litt med ham. Tobias ble med oss på ettermiddagstur en dag, og da tok vi turen innom åkeren. Vanligvis er det vel ikke så populært at man tråkker i en åker, men jeg tror ikke noe av kornet her skal brukes, for det var store hjulspor rundt omkring. Gutta koste seg i alle fall!

Lukas og Tobias leker i åkeren

Juhu – fredag!

Lukas er minst like glad for å være på hytta som oss! Og han var veldig raskt ute med å lokalisere bøtta med godbiter som (også) ble glemt forrige helg. Han klatret til og med opp på sekken min for å bedre sjansene til å komme seg opp i hylla.

Rekker ikke opp – søren og...

Jeg gleder meg i alle fall til et par late dager her – og ønsker alle riktig god helg!

Bror min

Endelig fikk vi treffe Alfred igjen, som vi ikke har sett siden valpene var bare små nøster med hengende ører, som tisset på gulvet, var tøffere enn toget og gjorde sine barskeste angrep mot sokker og skjerf.

Lukas og Alfred til venstre med sine søsken Emil og Lina (Kaisa)

I går fylte disse nøstene 9 måneder, og er på ingen måte små lenger. Lukas er fortsatt en del større enn Alfred, men etter at han ble nappet helt ned i dag ser han nokså puslete og stakkarslig ut. Ikke den løveungen han har vært, liksom.

Vi tok en tur i Malvikmarka, langs Stavsjøen sammen med Alfred, Karin og Jon. Det har regnet i strie strømmer i hele dag, så det ble en våt fornøyelse. Men det var skikkelig trivelig likevel. Jeg setter SÅ stor pris på å endelig ha truffet Karin og vi skal helt sikkert treffes igjen snart, ikke sant vel?

Alfred og Lukas finner raskt tonen i regnværet
Vilter lek i lyngen
To glade gutter

Det var så mye regn at jeg turde ikke ta kameraet ut av vanntett-posen. Været var akkurat så nitrist som det ser ut på bildene. Jeg er sikker på Karins bilder er mye flottere og gleder meg til å se dem. Men det var i alle fall én stor fordel med så dårlig vær – vi fikk boltre oss nesten helt alene i skogen, og hundene løp uten bånd så lenge ingen andre var i nærheten. Det er første gang Lukas har gjort det i marka her hjemme, og det gikk helt fint.

Tobias fotograferte oss – Karin og samboer Jon, meg og Sondre – og Lukas og Alfred

Tidligere i dag traff vi en annen (hunde)venn og gikk en lang tur i Bymarka. Vi var våte til skinnet da også, rakk bare så vidt hjemom for å skifte før neste runde. Lukas er i alle fall storfornøyd med dagens utskeielser. Sliten og fornøyd 🙂

Korttidshukommelsestap

Jeg begynner visst å bli glemsk. Eller distré i alle fall. Kanskje jeg virkelig er i ferd med å gå ut på dato? Midt i pakking og rydding på hytta fant jeg ut at nå er jeg ferdig, så låste jeg og gikk. På hele bilturen hjem satt jeg med en følelse av at jeg hadde glemt noe. Jeg kom frem til at jeg hadde glemt å legge på plass putene i den ene sofaen. Ja, det måtte det være. Ikke mer å tenke på.

Vel hjemme var veska mi det første jeg så etter. Og den var selvsagt ikke med. For den står faktisk i den sofaen der jeg glemte putene. Veska inneholder alt småtteriet som skal huskes i siste liten, som dingser man skal ha med for pappa og sånt. Jeg måtte beskjemmet sende ham beskjed om at dingsen dessverre ikke var med hjem. Trøsten derfra var at det sikkert er arvelig. Så er det kanskje ikke bare alderen.

Lukas og jeg tok oss en lang tur i går kveld. Den ble litt lenger enn planlagt – vi (eller kanskje bare jeg) ville finne igjen en bestemt sti fra motsatt ende av der vi vanligvis går. Og da jeg trodde den var rundt neste sving, viste det seg at veien strekte seg nærmest endeløst fremover før en ny sving. Hjelpe meg, skal jeg gå meg bort også nå, tenkte jeg i det hukommelsesforvirrede hodet mitt. Jeg hadde selvsagt ikke engang tatt med meg telefonen sånn at jeg kunne ringe hjem for å bli hentet. Nå var jeg vel egentlig ikke så redd for å gå meg vill – det var mest det at det var veldig langt å gå tilbake igjen. Men etter en ganske lang sving til dukket stien vår opp. Lukas var også sliten, det så ut som han også var glad for å finne en kjent plass der han visste at det ikke var så langt hjem. Men nå vet vi veien til neste gang – vi skal helt sikkert ta den samme turen flere ganger!

Lukas ved tjønna på første del av turen