I dag har Lukas og jeg ruslet enda en mimretur på gamle tomter. Ikke så langt, men veldig koselig. Turen gikk på og rundt gamle Vikan gård, og Kårstua som fortsatt står der. Gården er forlengst borte, men noen rester av låven er der ennå.
Her gikk en gang veien fra gården, fortsatt er det en slags bro over bekkenGamle Vikan gård fotografert omtrent under 2. verdenskrig – jeg tror pappa er med på bildet!
Den gamle kårstua er ikke med på det gamle flyfotoet, den står rett til høyre for den lille skogkledde haugen til høyre i bildet. Kanskje den ikke var bygd ennå? Jeg vet ikke om den noen gang er brukt som kårbolig, men det var en gang et lite fristed når vi besøkte Vikan. En slags oversize dukkestue. Med mus og flaggermus, og veldig spennende, bittesmå rom. Jeg håper noen tar vare på den.
En perle av et knøttlite hus!
Det fins noen rødmalte hus med sjel i mine barndomsminner. Kanskje ikke så rart at jeg valgte nettopp rødt som farge på egen hytte.
Jeg har nevnt en del ganger at Lukas er ganske pysete sånn værmessig. Hvis han ikke må ut, så foretrekker han tørt, varmt og innendørs fremfor en tur ut i regn, sludd og snø. Nå har det stort sett regnet jevnt hele tiden mens vi har vært på hytta, så det er ingen bønn – ut må vi. Mens vi snekrer og bygger holder Lukas seg på verandaen, og der søker han tørt land under det gamle campingbordet. Da jeg hentet en fillerye ble han ekstra fornøyd. Der kan han ligge tørt OG ha kontroll på flokken sin. To gode fluer i samme smekken. Han kunne selvsagt brukt hundehuset sitt, men det er ikke samme utsikten derfra…
Enkelte steder i marka er det utrolig mye blåbær fortsatt. De vises kanskje bedre nå som løvet faller av buskene. I alle fall er det tydelig at ingen har plukket bær i disse områdene i år. Men Lukas vet å utnytte godene. Han ble etter hvert en kløpper til å pelle ett og ett bær, gnafse litt på det og enten spyttet han ut igjen, eller så spiste han jammen en del – ikke vet jeg. Det var uansett morsomt å se på, ivrig som han var.
Lukas og jeg har vært på fjellet sammen med pappa. Skjønt – fjell og fjell; kaller man det dét når høyden er bare rundt 150 meter over havet? Det har i alle fall alltid vært fjellet for meg, her i barndommens rike. Oppfarten er ganske brå, opp Stiet[1] .
Ganske så bratt stigning, Lukas leder anLukas har funnet paradiset i lyngen, se utsikten med Hoøya midt på!En liten godbit-pause ved dammen
Turen går gjennom Styggdalen (en ufortjent navngiving, spør du meg) der vi kan skrive navnet vårt i en bok – alltid stas.
Ikke våre navn som går igjen oftest, men…
Deretter er det bare å traske nedover myrterrenget mot Svanavatnet der farmor og farfar hadde hytte. Det var vel oldemor og oldefar som en gang bygde hytta, men dem kjente jeg dessverre aldri. Men hytta på fjellet besøkte vi ofte i min barndom.
Så vakkert var vannet da vi kom opp
Hytta er forlengst tapt for vår bruk, men den er pusset opp og tatt vare på til en viss grad, selv om mye er sørgelig forfalt. Den står ganske unikt til helt i vannkanten. Men bekken som en gang sildret under hytta mellom pilarene er ledet bort nå. Det var vel det nærmeste man kom rennende vann der oppe i hine, hårde dager. Jeg husker køyesenga på kjøkkenet der jeg våknet av at mamma stekte egg og bacon om morgenen – fantastisk minne med lukt!
Slik ser hytta ut nå – ikke lenger tjærebrunt tømmer, men rødt villmarkspanel og en moderne tramStallen der hesten ble rygget inn etter dagen i tømmerskogen – og utedo i to generasjoner
Lukas og jeg hadde en flott tur sammen med pappa. Solen skinte mesteparten av turen og Lukas fikk løpe i flere timer. Kanskje han er litt mer fornøyd med mamman sin og ferien nå. På hjemveien fant han et jorde der det har vært kubeite – gjett om det ble en grundig dusj etter hjemkomst!
Hvem har vel hørt om et sti? Vel, denne stien heter faktisk Stiet. Og om det har noe med kjønn å gjøre eller ikke – sånn er det og sånn blir det. Akkurat som Bestemor. Det er noe annet enn bestemor, faktisk. Bestemor med stor B er pappas bestemor, min oldemor, men hun het alltid Bestemor og alle visste (og vet) hvem vi mener når vi sier Bestemor. Det er litt vanskeligere å høre forskjell på Bestemor og bestemor enn på Stiet og stien. Men vi vet hva vi mener her på Vikan.
… er blant annet å skjemme bort. Oppdragelse og sånt er foreldrenes jobb. Vi ble invitert på middag på Utsikten i dag, det var full service der, gitt. Og så er Lukas 10 måneder i dag – da er det klart det må trakteres litt ekstra.
Jeg kjøpte meg en primstav for noen år siden. I dag er dagen for å snu den til vintersiden. Symbolet for dagen i dag er en vott. Selv om det er langt fra sommer lenger, så trenger jeg heldigvis ikke votter ennå. Men det er vel like før – i dag kom hagl sammen med regnet og det ble nesten hvitt ute. Lukas ville absolutt ikke ut i dette griseværet. Snart må jeg vel lære ham å gå på do inne…
Nei – dette været kan du få ha for deg selv!
Kanskje ikke avskrekkende hvitt – men fryktelig glatt!
Dette er siste dagen Lukas og jeg er alene på hytta i ferien. I morgen kommer hele bønsjen. Jeg gleder meg til det også jeg, vi skal jo være her enda en hel uke til ende.
Det ble en shoppingtur sammen med mamma i dag. Vi hadde god tid til å rusle rundt uten å ha det travelt – en fin avveksling til vanlig handlestress. Jeg har kjøpt litt babygarn og har et par strikkeprosjekter i ministørrelse som jeg håper å komme i gang med snarest.
Lukas måtte en tur til dyrlegen, han verker i et øye og har nå fått salve. Han ser ikke ut til å bry seg så mye om det heldigvis. Stort sett nyter han bare ferien foran peisen. Og med klar sikt mot ytterdøra – i tilfelle vi får besøk.
Best å ligge foran peisen!
Det har blitt litt sying også. Jeg kjenner at jeg er veldig lite mottakelig for motbør, så ved den minste antydning til prakk blir sømprosjektet lagt til side litt (positivt for strikkeprosjektet). Men det går da fremover og snart er det bare staffasje og finjusteringer igjen.
Dag #2 alene på hytta har snart gått. Jeg har ikke fått gjort halvparten av hva jeg trodde jeg skulle få tid til. Men du og du som jeg koser meg! Og ennå er det mange-mange-lange-lange dager ferie igjen.
Lukas og jeg sov lenge i dag. Og da vi først tuslet oss opp var det ikke noe hastverk med å komme seg i sving. Vi fyrte i peisen og ventet til det verste regnet gikk over før vi tok morgenturen. Men oppholdsværet varte ikke lenge. Selv om sola kikket frem så øste det ned etter en kort stund. Og da kom disse flotte regnbuene frem.
Klare, doble regnbuer bak Solfang
Vi ble skikkelig våte også, så det var godt å komme inn i varmen igjen. Hva synes du om den nye sofaputa mi? 🙂
Fin pynt i sofaen
Vi syr og sover (jeg syr, Lukas sover), spiser (jeg), leker (Lukas) og går små turer innimellom (begge to). Koser oss, ja!
Ferien er i gang. Helgen har vært full av aktivitet, mesteparten innendørs. Olav, Sondre, Tobias og Margrete dro hjem i dag, de kommer tilbake for sin høstferie neste helg.
På fredag kom Ida Sofie til bestemor på Solfang og overnattet alene for første gang. Det gikk over all forventning, hun er fortsatt den mest enestående blide babyen jeg vet om. Vi fikk kose oss nesten et helt døgn med henne før Fredrik og Nathalie kom på besøk på lørdag og hentet henne.
Lukas passer på Ida – som utnytter muligheten til å lugge ham litt i barten
Jeg må innrømme at jeg er litt rusten på mating av baby, så det ble litt gjett-og-test med melk og grøt. Det var i grunnen ganske morsomt å gjenoppleve tidlig stadium av fast føde da Ida skulle få grøt. Aller helst ville hun spise selv.
Olav har støpt ned stolpesko som skal støtte opp taket på uthuset. Han har lagt reima og fått opp reisverket på én vegg, så nå er det klart for fortsettelse i høstferien.Været snudde igjen i helga, vi har det både vått, vindete og kaldt selv om det er solgløtt innimellom. Vi får håpe på byggevær om noen dager.
Nå blir det bod på hytta
Mamma og pappa har passet en liten hund en stund – lille Tinka – som nå skal hjem til sin matmor. Hun ble med Olav og gjengen i bilen. Men før avreise var det tid for litt tørrfisk-godbit. Se så fint de sitter og venter på snacks!
Full oppmerksomhet rettet mot bestefar og tørrfisken
Det ble ganske stille da alle dro. Mamma og pappa er på Utsikten, så litt selskap kan vi skaffe oss innimellom. Men nå er Lukas og jeg alene. Og det er i grunnen helt okei akkurat nå!
Sannelig, nå er visst strikking blitt mote igjen. Jeg visste vel egentlig ikke at det var gått av moten noen gang, for jeg har alltid strikket jeg. Bortsett fra det siste året, da.
Som du ser; jeg er i godt selskap som strikker (bilde fra VG)
Den festlige armen min har jo satt en stopper for sånt en stund. Men nå er jeg i mål, tror jeg. Siste besøk hos fysakken denne uka, to uker ferie og deretter full speed ahead! Nå pakker jeg sammen ting og tang for lang høstferie på hytta. Med levende lys, kos med hunden, late dager ute og inne og ikke minst trendy strikking.
