Jeg er aldeles tom i hodet. Eller – det er ikke helt sant. Jeg er visst mer tom i fingrene. Jeg mangler rett og slett skrivekløe. Det har ikke skjedd meg ofte. Jeg skulle skrevet om plantene som vokser i drivhuskassene eller om våren som er skikkelig i gang ute. Noen ord om operasjonen min som er over og hva jeg skal fylle rekonvalesensdagene med. Jeg skulle fortalt om hunden som er lykkelig når det er folk hjemme hele dagen og jeg skulle beskrevet lengselen til hytta der jeg håper å tilbringe litt tid. Men så er det liksom helt tomt. Jeg får skrive om alt dette senere når det begynner å krible i fingrene igjen.
Jeg er en skikkelig sucker for krim. Film, tv og bøker – bring it on! Nå som påsken nylig er overstått har jeg selvsagt lest en drøss med krimbøker. Men jeg begrenser meg ikke til påska, hånei! Så snart jeg oppdager en ny bok av en av mine favoritter er det shop-shop. Og når jeg oppdager en helt ny (for meg) forfatter der jeg kan fråtse i 3-4 uleste perler, ja da er opptil flere uker reddet.
Mulig jeg er litt treg av meg (uten at noen blir overrasket av akkurat det) men jeg har altså akkurat oppdaget to nye knallbra krimforfattere. Jeg starter med den danske.
Jussi Adler Olsen har skrevet bøker lenge. Men det var hans bøker om etterforskeren Carl Mørck og Avdeling Q som fanget min oppmerksomhet nå i vår. På et blunk hadde jeg lest de tre første; Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P.
Et hode fullt av spenning
Jeg skal overhodet ikke røpe noe fra bøkene, annet enn et kort sitat fra Mørcks assistent Assad, som bringer en fabelaktig dimensjon av humor inn i de ellers tragiske historiene. Mulig du må bli litt kjent med ham for å forstå hvor morsom han er.
“Det er som sand på kamelrygg. Noen ganger det klør i ræva, andre ganger ikke. Spørs hvor tykk hud er”
Og så skal jeg bare si: Topp krim, for de som liker krim. Løp og kjøp, eller løp og lån! Nå går jeg og tripper mens jeg venter på Alfabethuset og Journal 64.
Og så over til svensken. Eller svenskene, må jeg vel si. Lars Kepler er et pseudonym for ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho (ja, hun måtte jo bli forfatter) Ahndoril som som skriver krim sammen. Jeg så et tv-program med dem og ble litt nysgjerrig.
Hun er Lars, han er Kepler – sier de selv
Og jammen dukket den nyeste boka deres opp som månedens i bokklubben. Her har jeg altså startet i feil ende. Men det gjør antagelig ikke noe – selv om jeg skal lese de tidligere bøkene så snart jeg får dem i hus (Hypnotisøren og Paganinikontrakten). Jeg kan allikevel på det varmeste anbefale Ildvitnet.
Spenning over mer enn 600 sider
En uhyggelig og spennende historie, med en etterforsker – Joona Linna – som (selvsagt) er litt ute å kjøre i sin formelle ansettelse, men som fremstår som usedvanlig sympatisk og naturlig nok eksepsjonelt dyktig. Bi-historien om hans person er også særdeles spennende. Det kan jeg like.
Bøker – bøker – bøker…
Jeg har forøvrig pløyd gjennom enda et par forfattere tidligere i vinter – Lee Child sine bøker om Reacher var litt mer actionpregede spenningshistorier, sånn James Bond møter Dirty Harry, kanskje. Men spennende og lesbare nok! Rekkefølge ikke veldig vesentlig – jeg leste sju på rappen: Fellen, Slakteren, Gjesten, Haikeren, Livvakten, Ett skudd, Hardt mot hardt.
Til slutt vil jeg nevne forfatteren Carl Hiaasen. Selv om navnet er norskaktig, så er dette en amerikansk forfatter. Han skriver spennende krim med en uovertruffen humor. Jeg leste to (lånte) på engelsk – Basket Case og Skinny Dip. Begge var veldig bra, den siste så midt i blinken for meg som det kan bli. Jeg leste at HBO har planer om å lage tv-serie av Skinny Dip – den gleder jeg meg til!
I dag var det første sommerdag. Primstaven er snudd fra snørosesiden til sommerblomstsiden og dagen inneholdt omtrent alt man kan forvente av løftet om sommer. Det har vært strålende sol fra morgen til kveld. Med det klare været fikk vi nattefrost, men hva gjorde vel det når det var så gnistrende flott utover dagen! Vi har stekt vafler på verandaen og innviet utemøblene for sesongen. Vi har felt den skeive furua som sto alene igjen nedenfor hytta, brent kvist og stablet ved. Hele to fulle tilhengere med ved blir med hjem. Lukas har løpt og lekt, det samme har guttene og Ida. Fredrik skrapet vekk den siste påskesnøen etter takraset på verandaen og jeg har konstatert at rosene har friske skudd. Veldig lovende for høysesong på hytta og en knallfin start på sommerhalvparten av primstaven 🙂
Den triveligste siden av primstavenLukas på verandaen – se solskinnet i sjøen!Ida Sofie tar et tak med trillebåraDette må vel være den siste snøen...?
Det var da nettopp fredag den 13. – eller husker jeg feil? Joa, skjønner at det dukker opp med ujevne mellomrom og i alle fall de månedene den 1. er på en søndag. Jeg syns bare at jeg just har skrevet om det 🙂
Men denne fredag den 13. er i alle fall en lykkedag, for nå drar vi på hytta! Juhu, endelig. Har jo ikke vært der siden vinterferien som er en hel evighet siden. Så får alle som er overtroiske spytte over venstre skulder (eller var det kaste salt?) og banke i tre og se opp for svarte katter uten meg!
Redd for svart katt som krysser veien foran deg i dag?
PS – jeg har hatt en svart katt, han het Pantern og var aldeles ikke farlig. Men han forsvant, det var trist…
Nå er det tomt for ved! Her hjemme altså, det holder sikkert noen år på hytta ennå. Men ettersom vinteren valgte å klore seg fast enda en stund og ettersom vi fortsatt har påskeferie, ja så fyrer jeg i peisen mens det ennå er noen kubber igjen. Det skal holde akkurat til det blir hverdag…
Ikke mer vedfyring før vi har hentet hjem et lass...
Lukas liker seg godt på hytta, men synes nok det er litt kjipt å ikke få løpe akkurat dit han vil alltid. Med så mye rådyr i området tok jeg ingen sjanser sist helg. Men litt farting i skogen ble det likevel, og Lukas fant de beste utkikkspunktene. Sånn kan han sitte og filosofere lenge, er han ikke fin vel?
Jeg har tidligere vist frem ghetto-tønna som vi brenner papir og sånt i. Nå har vi bladd frem gammelt bølgeblikk som danner tak over det nye vedlageret på hytta. Midlertidig, altså – veldig midlertidig! Vi skal bygge et skikkelig vedtørkeskur til sommeren, men nå måtte vi rett og slett berge en del av veden som har ligget til trutning hele vinteren… Det får være grenser for ghetto-look, sant?
Eller – jeg ser deg i alle fall. Hvis du kommer ruslende over bakketoppen til Solfang. Det er kjekt å kunne følge litt med på vær og vind, på snøsmelting og takras, på rådyr og fugler. Det er fint å kunne se at verandaen og rekkverket har klart seg enda en vinter. Og det er en trygghet å kunne holde øye med fotspor eller bilspor hvis ingen er i nærheten. Det gamle kameraet har vært gulle godt for alt dette, men det ga ikke spesielt fancy bilder, nokså dårlige farger og veldig begrenset oppløsning. Så overraskelsen og gleden var kjempestor da pappa kom med nytt kamera til hytta vår:
Fænsi kamera, ja?
Å se på bildene fra kameraet kan ikke måle seg med å være på hytta, men det gir meg i alle fall et levende bilde av hva jeg går glipp av når savnet er som størst!
Sånn liker jeg å se hytta! Kameraet ser naturlig nok den andre veien
Nå blir det hyttehelg med kamerainstallasjon – juhuu! Tusen millioner takk, papsen min ♥
Jeg titter ofte innom webkameraene på hytta. I dag ventet en liten overraskelse da jeg kikket innom:
Et rådyr! Som beiter fredelig på gresset som endelig har kommet frem fra snøen. Men vent litt – ett rådyr? Neida, det er to!
Så koselig det ser ut. Jeg syns jeg kan høre stillheten, bare sjøen som klukker litt sammen med lyden av smeltevannet som renner nedover skråningen. Kanskje noen fugler lager litt lyd også. Disse bildene er tatt fra Knausen, jeg måtte ile til og kikke fra Solfang også.
Etter en stund begynte det å snø, og da jeg dreide på webkameraet tror jeg sannelig de hørte det. I alle fall løp de elegant opp skråningen og til skogs. På dette siste bildet er det ikke så godt å se nummer to, men den er der den også. Synd bildene fra kameraene har så dårlige farger, men jeg synes det var en koselig opplevelse å se likevel.
Vi ankom Solfang i går, endelig! Det har ikke vært mye hytteliv i det siste, så det kjennes utrolig deilig å skulle være her helt til helgen – en liten vinterferie. Og så mye snø som det er her! Det har aldri vært mer snø på verandaen i alle fall. Det meste skyldes nok ras fra taket, og når vi ikke har vært her for å ta unna etter hvert, så blir det vel sånn…
Masse snø – og mer kommer fra oven...Hundehuset er nesten nedsnødd, Lukas leker like godt utenforJeg rekker opp til takrenna – Lukas vil bare ha godteri
