Sondre og Tobias spiller ZZ Top sin Tush – på hytta i april (før noen av dem hadde begynt på musikkskolen). Jeg synes de er ganske flinke, og de er enda flinkere nå! Jeg skal jammen prøve å få til flere filmsnutter, litt morsomt det.
Category: livet generelt
Knust hjerte
Da jeg var i New York besøkte jeg Swarovski-butikken. Jeg fikk penger i bursdagsgave av mamma, så “vi” spleiset på noe som jeg hadde ønsket meg en stund, nemlig dette vakre hjertet:
Okei, så var det kanskje litt harry, men jeg likte det utrolig godt som smykke, i tillegg til at det var hendig med en USB-pinne alltid tilgjengelig. Det var virkelig med meg over alt, og etter en overtidsmiddag på jobb skjedde ulykken. Jeg skulle reise meg fra bordet, hjertet hengte seg opp i bordkanten, krystalldelen falt av og ned på steingulvet – og knuste.
Nå leter jeg med lys og lykte på nettet etter et sted å kjøpe nytt. Det er tydeligvis utgått som produkt, så lett er det dessverre ikke. Jeg ønsker meg nytt hjerte. Sukk.
Fysakken
Det er det mange kaller fysioterapeuten. Fysakken min begynte veldig forsiktig med behandling av albuen min. Etter hvert ble han tøffere – “du tåle mer no sjø” sa han. Og det hadde han sikkert rett i. Ettersom jeg var syk i forrige uke har det nå gått fjorten dager siden siste behandling. Og det skal jeg love at jeg merket! Armen har vært vond og uggen de siste dagene, så jeg håpet egentlig han ville ta ting litt smooth sånn i den nye starten. Der tok jeg feil, gitt.
Nå har han oppdaget at jeg er ganske så stiv i skulder og nakke i tillegg til smertene i armen, så jeg må tåle nokså røff behandling på flere områder enn akkurat rundt albuen. Jeg har sverget inderlig overfor meg selv at jeg aldri mer skal til kiropraktor, men jammen begynner fysakken å yppe i de baner han også. Jeg mister nesten pusten jeg. Men han knaser ikke bein da, det får komme på plussiden. Og han mener fortsatt at jeg kommer til å bli bra – om noen uker.
Summetone
I fjor høst, omtrent på denne tiden, hadde jeg en liten tur til hytta helt alene. Ennå hadde vi ikke fått strøm, og innredningen var det så som så med. Men jeg puslet med mitt om dagen, og overnattet i hytta likevel. Oppe på hemsen. Det regnet utrolig mye, og det var kjempekoselig å ligge der i mørket og høre på været. Ingen andre var der den uka, så det var ikke mye annet å høre eller se.
Jeg våknet litt utpå natta av en irriterende lyd. Det hørtes omtrent ut som lyden av et kjøleskap. Men noe kjøleskap hadde vi jo ikke. Ikke noe annet som laget kjøleskapmotorlyd heller, for den del. Jeg ble liggende og lytte – hva var dette for noe? Lyden kom ikke bort, og den ble selvfølgelig mer og mer irriterende. Jeg sovnet vel omsider, når jeg klarte å kose meg med lyden av regn i stedet.
Dette var den første gangen jeg reagerte på denne lyden. Men den var nok dessverre kommet for å bli. Jeg har tinnitus. Fortsatt er det sånn at det er til å leve med, og som regel er det nok “motlyd” i omgivelsene til at jeg slipper å bli gal. Men noen ganger – spesielt om natten – klarer jeg ikke å koble ut lyden, den blir sterkere og sterkere jo mer jeg hører etter. De fleste har kanskje opplevd (forbigående) summetone inni hodet, i øret. Det er en lignende lyd jeg hører, men den er veldig høyfrekvent – høyere i tonen enn jeg tror jeg er i stand til å oppfatte som reell lyd.
Jeg har så vidt snakket med legen om det. En vakker dag må jeg nok ta en ny prat. Kanskje kan det gjøres noe med det, kanskje ikke. Det spørs om mp3-spilleren min er skyld i hele greia. Jeg kan ikke komme på noe annet, i alle fall.
En ny mann i huset
Lukas har antagelig hørt praten vår om jentetissing, for nå har han tatt affære og lært å lette på beinet. Titt og ofte, faktisk. Som en skikkelig sjef i gata markerer han på hvert et strå og hjørne, nå på mannemåten! Kanskje ikke så tydelig å se på dette bildet, men nå løfter han beinet – ingen tvil om det 🙂
Den som var 11 igjen
I går var det skikkelig varmt. Jeg fikk en time å slå ihjel mens jeg ventet på fysioterapi, og tok en tur i nabolaget. På fotballanlegget sto vannsprederne på. Det så utrolig fristende ut å bare løpe ned dit og bli klissvåt. Og det var akkurat det ungene gjorde, de som spilte fotball. Heldige dem! Den som var 11 igjen….
Forøvrig ble jeg veldig oppmuntret av fysioterapeutbesøket. Han mener det er arret og tilgroingen som er smertefull og at han skal greie å myke opp dette. Det kan ta en del uker, kanskje noen måneder. Jeg kommer til å spille volleyball igjen!
Ett skritt frem og noen tilbake
<klaging>Jeg er ikke bra i armen min. Etter nesten to uker på jobb er det mye mer vondt enn de fire foregående ukene etter operasjonen. Det hadde antagelig noe for seg med sykmelding likevel. I dag har jeg bestilt time til fysioterapeut som får følgende beskjed på henvisningen:
Løsnet festet før EDL og ECRB slik at det flytter seg ca. 1/2-1 cm distalt. Meget degenerativ leddkapsel med ruptur som ved en type 3 epicondylitt, fjernet osteofytter[1] på lateral epicondyl med meisel.
Ikke at jeg vet hva EDL og ECRB er (det betyr visst henholdsvis extensor digitorum longus og extensor carpi radialis brevis – min anatomikunnskap strekker seg ikke dit), men kanskje fysioterapeuten vet råd? Jeg har kjøpt en “strømpe” som jeg har på albuen, og har en gelépute som jeg legger armen på når jeg sitter ved pulten. Nå mangler jeg bare en mulighet til å hekte av armen helt, for eksempel om natta så jeg kan sove uforstyrret. Det hadde vært noe det! </klaging>
Ellers skinner solen fortsatt, det er bare å nyte det som trolig er siste rest av sommer. Se så fint det er på hytta, dit skal jeg i morgen! Jippi!
Fotnote [1]
osteofytt, sporeformet tagg av benvev som vokser ut fra benhinnen, forekommer i kanten av leddflater ved artrose
Ikke at det er vinter ennå
… men jeg har kommet frem til at jeg trivdes best med dette svarte theme‘t likevel. Så på en måte er jeg ferdig med sommeren, og tilbake til normalen.
Tilbake i egen skog
Lukas har mye å gjøre nå når vi er hjemme igjen. Han må jo lukte på alt helt på nytt (eller lese hundeavisen, som naboen sier). Det blir ikke så lange turer i varmen og når vi holder på med så mye. Men det blir ganske mange små – jeg tror han setter pris på det også.
I dag gikk vi en av skogsløypene bortenfor huset. Det var akkurat som han sa takk, mamma – det var fint å komme hit igjen!
Fikset!
Nå er det fire uker siden jeg ble operert i albuen og to uker siden jeg fjernet stingene. Fordi vi har vært på hytta hele tiden har jeg ikke hatt mulighet til å starte med noen fysikalsk behandling, nå er jeg ikke så helt sikker på at jeg trenger det heller da. Armen henger jo med den.
Jeg er litt spent på hvordan den vil oppføre seg når jeg begynner å bruke den normalt. Hittil har det stoppet seg selv, jeg har faktisk hatt nokså vondt i den helt siden operasjonen. Jeg er spent på hvor sterk den blir, om jeg kan spille volleyball, om jeg kan gjøre ting som før – eller må jeg for alltid være forsiktigere med den enn tidligere?