venner – Page 14 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Fargerike Svalbard

Det er litt snedig med Svalbard, på mange måter fremstår hele øyriket som nokså svart-hvitt. Det er kanskje derfor jeg blir så innmari fascinert av for eksempel solnedgangene. Før hjemreise fra Longyearbyen i går hadde vi noen timer å slå ihjel. Nede i strandkanten er det bygd ei hytte av søppel. Den er fargerik og spesiell, en spasertur dit var absolutt verdt gå-innsatsen!

En skikkelig fargeklatt med masse humor, fantasi og kunstnerisk frihet! Og en grundig dokumentasjon av forsøplingen i området. Det er årlige aksjoner for å rydde og fjerne sånt søppel, og denne hytta er resultatet av en sånn aksjon. Årlige ryddejobber er antagelig ikke nok. Hadde jeg vært syssel~~mann~~dame så skulle strendene vært søppelfrie!Til og med bålplass er det laget foran hytta, og noen har vært så rause å legge igjen ved der også. Knallfint!Og som enhver hytte med respekt for seg selv; hyttebok med plass til hilsener fra alle besøkende! Det var mange ytringer der med ønske om å bevare byggverket.Dørmatte vevd av gamle fiskegarn og en festlig uro av gamle sko! Flire mæ skakk 😀Jeg er riktignok lett å imponere, men dette var virkelig knallbra! Tenk for et herlig sted å rusle til, ta med barnehagen på tur eller bare se at søpla ikke ligger strødd i fjærasteinene. Inspirasjon til å plukke unna det som ligger på feil sted dette vel? Jeg synes hytta var et glimrende tiltak! Sørgelig å lese da at hytta skal rives … Flaks at jeg fikk besøke den i går, allerede i dag kommer kunstneren til Longyearbyen for å starte demonteringen.

Svalbard calling – rapport #33

Dette bildet fikk jeg tilsendt fra Frode som forlot Ny-Ålesund med fly i går. Et ganske spektakulært skue med skipet til kai i den beskjedne havna.

Det begynte å mørkne da vi trakk landgangen ombord og tøffet ut av Kongsfjorden. Så lenge det var mulig holdt jeg blikket festet på lysene i byen og lykta på Brandalpynten. Stedet der en flik av hjertet mitt ligger igjen …

Forskerbåten Helmer Hanssen ligger på utsiden, mens Viking Explorer er på innsiden av pynten. Fra denne kanten ser strandlinja rundt lagunen ekstremt spinkel ut. Jeg har fortsatt trøbbel med å forklare hvorfor denne landstripa er så spesiell for meg, men jeg synes Helge beskrev det så godt: “… som sikkert ser uspennende ut. Har man derimot vært der, trasket i strandkanten der med lagunen på den ene siden og Kongsfjorden på den andre, i ukesvis, i dette sjøfiberkabel-prosjektet, så får denne bortgjemte lille pynten en helt spesiell betydning …”

På det jeg trodde var min siste dag ombord i Cable Innovator våknet jeg i Isfjorden til (etter hvert) velkjente fjellsilhuetter. De fleste kriker og kroker av skipet er besøkt, jeg går ikke lenger i feil retning eller gjennom feil dør for å finne frem. Jeg vet hvor det er sitteplasser, arbeidsplasser og lekeplasser, varmt eller kaldt, hjelmpåbud eller ikke. Det kjennes ubegripelig rart å skulle forlate alt dette snart.

Vi kom til Hotellneset rundt lunsjtider og den aller siste omgangen ubåtkjøring med Excalibur tok til. Vi kunne benytte tiden til pakking av koffert og utstyr – noe av en utfordring ettersom det har økt litt med bagasje på fem uker, merkelig nok 😉

Så viste det seg etter hvert at vi likevel ikke kommer til havn i dag – ingen los er tilgjengelig før i morgen en gang så kaptein og crew kan ikke legge til kai før formalitetene er på plass. En dag med minimalt av gjøremål endte med et glass hvitvin i offisersbaren, og det var egentlig ikke så dumt med en litt soft avslutning på kveldslivet ombord.

Dette begynner å se ut som reisen som aldri tar slutt – men vi kan trolig love finale i løpet av helgen. God fredagskveld til alle der nede 🙂

Svalbard calling – rapport #32

Dagen startet grytidlig med brannalarm ombord – om det var øvelse, eller en falsk alarm er ikke godt å si, men det var svært betryggende å se varsling og reaksjon i praksis. Ettersom vi lå i havn var det uansett kort vei til trygghet for alle. Og det var like greit å stå opp og se byen fra enda et nytt perspektiv. Denne forunderlige, eksotiske lille plassen!

For min del starter nå den verste delen av hele reisen, nemlig det å måtte ta farvel med dem jeg har møtt, samarbeidet, jobbet og lekt med i fem uker. Dykkerne fra Fagdykk hadde oppdrag ute på Brandal i dag og med skipper Lars ved roret dro Viking Explorer ut like etter frokost.

Vi måtte for sikkerhets skyld si hadet allerede da, ettersom det var en viss mulighet for at Cable Innovator forlater havna før de er tilbake. Jeg kan ikke få rost disse gutta nok! En utrolig kjekk gjeng med kombinasjonen arbeidsinnsats og humør langt over det jeg noen gang har opplevd. Jeg håper vi treffes igjen! Tusen takk for følget til Arild, Per, Tord, Kristian, Asle og Lars!

Resten av dagen skulle bli preget av den blå trommelen. Etter litt bask og strev kom den på plass i ramma si på passe sted på kaia, og det var bare å sette strøm på. Det vil si; det var akkurat dét som ikke var bare-bare, strømuttak med 400 Volt er ikke hyllevare selv i byen som har alt. Karene på skipet ilte selvsagt til for å prøve å bistå, det er første gang jeg har sett en strømkontakt koblet til noe som ser mest ut som en hageslange!

Men det ordnet seg, selvfølgelig. En trafo ble lokalisert og lempet i bua på kaia og vi kunne starte halingen. Doserne med brede smil og smittende latter kommer her med enden på den første femkilometeren vi skal snurre opp.

Noen har selvsagt tenkt på å lage en passende åpning for å få enden inn i trommelen, det hadde vært litt pes å få den til å holde seg på plass på utsida av den glatte trådsnella.

Og endelig fikk jeg mulighet til å bli litt skitat på fingran igjen jeg også – i alle fall på klærne. Tampen på kabelen ble dyttet inn i hamsterhjulet og behørig festet. Noen ganger er det ålreit å ikke være størst her i verden. Og litt barnslig.

Kontrollert banking med gummihammer og til og med en supervisor på kjøpet! Snurringen gikk silkemykt og kabelen har nesten aldri sett bedre ut, mener nå jeg.

Men hvor lenge varte den gleden … På trekilometer-tromlingen fikk vi noen utfordringer med aksling som gikk i bend og koner som gled ut av stativet. Denne gangen har vi fått ny aksling som er kraftigere og tåler mer, og nye koner med setteskruer i stedet for klamme. Derfor ble vi litt overrasket og småfrustrert da også disse konene sklei utav. Jo mer vekt trommelen fikk, jo mer svai og press – såklart. Jeg våger å påstå at koner på trommel er mer trøbbel enn kvinnfolk på havet!

Det manglet ikke på interesse fra mannskapet ombord mens tromlingen pågikk, i tillegg til å rusle i strandkanten og fotografere isklumper så de også sitt snitt til å både beundre kabellossingen og ha meninger om teknikken.

Utsikt mot Mellageret og Toget gjennom trommelen vår

… RT-saken fra juni har fått Uninett-logo!

Mens motoren gikk var farten svært bra, men vi trengte mer enn tre timer på de første to tusen meterne, så utsikten til å bli ferdig i dagslys svant relativt raskt. Men finpussing av teknikk og justeringer gjorde farten på trommel nummer to meget effektiv og nå er det avgjort at vi seiler i kveld. De som har fulgt med reiserapportene vil kanskje ha fått med seg at jeg skulle vært hjemme i morgen. Nå gikk det ikke sånn – på grunn av de forsinkelsene vi fikk på siste rute, noen sløyfer på kabel og ekstra ROV-kjøring og litt lenger tromletid enn antatt.

Nå reiser vi fra Ny-Ålesund og foreløpig fra nettforbindelse, The UniKnot ligger igjen på kaia. Avslutningen på hele kabeleventyret må vente til neste dekningsområde. Jeg må bite tenna sammen for å si hadet til enda flere; de som bor i Ny-Ålesund, alle britene i beach crew og ikke minst mannskapet på Cable Innovator. Deretter skal en fem uker lang opplevelse lagres og fordøyes – det blir en utfordring, kjenner jeg! En slags oppsummering kommer helt sikkert før jeg møsntrer av og setter beina på trøndersk jord igjen.

Svalbard calling – rapport #29

Jeg kan ikke dy meg, må bare vise frem litt av det spektakulære synet som fulgte oss på vår sakte vei inn mot Ny-Ålesund i går.

Solnedgangen søndag var noe av det vakreste jeg har sett. Jeg har antagelig brukt opp alle de store ordene snart, men altså – v-a-k-k-e-r-t!

Det var mye is i Kongsfjorden og lyskasterne fra skipet speidet grundig for å slippe å hekte kabel eller plog i gjenstridige isberg. Ganske spesielt skue med den glitrende byen der inne.

Etter en svært kort natt (sommerfuglene har vært svært aktive det siste døgnet!) måtte jeg bare ut i morgenlyset og fange Tre Kroner nok en gang. Tenk å våkne til denne utsikten.

Disse tre nunatak’ene kalles også Tre Nordiske Kroner, toppene fra nord til sør (høyre til venstre) heter Svea (1231 m), Nora (1224 m) og Dana (1183 m)

Tommy har fått låne varm dress! Her plasserer han og Gary en av kvadrantene som kabelen trekkes i for å unngår skarpe knekk. Den er ganske heavy!Dagens virkelige høydepunkt var selvsagt å få kabelen i land på Brandal! Det sedvanlige skuet med tautrekking, maskiner, dykkere og engelskmenn har gått sin gang. Røret hadde trolig fått en heftig klem men ikke noen knekk. Ved å fjerne busta fra flaskekosten kunne den dras inn, og dermed er også diameteren for kabelen god nok.

Kollega Frode som deltok på legging av trekilometeren i juni har ankommet Ny-Ålesund. Et av de avslørte karaktertrekkene hans under forrige reise var at han var rå på selfies –altså selvportrett-greia, ikke Selfie, vår venn i havet.

Med strikketid på Cable Innovator ble dette lille ekstraprosjektet til, som velkommen tilbake-gave. Med et selskinn i bagasjen fant jeg det helt naturlig å portrettere den svømmende Selfie på lua også.

I tillegg til Frode er også Kurosh her – de entret skipet via leideren med full oppakning – så nå er vi fire kollegaer i fri utfoldelse med strandvandringer, serverromsjobbing, møter, avtaler og dokumentasjon. Vel har vi hatt en innholdsrik reise så langt, men med dobling av arbeidsstokken er det helt klart også en dobling av aktivitetene.

Mens kabelen ble trukket på land traff jeg denne lille nysgjerrigper’en. Han var temmelig nært denne gangen, artig treff!

Tiden er nå kommet for å avsløre sysleriene som har pågått på frivaktene i løpet av denne eventyrreisen.

Allerede ved første besøk på Brandalpynten startet den målbevisste jakten på rekved, og jeg fant emner som jeg mente skulle være godt egnet til formålet. Vedstykkene ble vasket i skipets laundry og satt til tørk på tørkerommet – det var ikke fritt for at mannskapet spekulerte litt på fjølene som sto der mellom stillongser og hettejakker.

Treet ble temmelig brutalt tørket og litt fiks & triks måtte til for å hindre at de sprekker helt fra hverandre. Vi fant noen flak med gummi, noen skruer og litt verktøy sånn at vi kunne lage støtte på baksiden. Utrolig hva som finnes ombord i et skip!

dag15-alan-sveiser En av Petter Smart‘ene – chief Alan – fant et fryktinngytende stykke metall som han på mesterlig vis formet til et fabelaktig håndterbart verktøy.

Sammen med en blåselampe var denne kniven glimrende redskap og nå var alt lagt til rette for å starte på jobben.

Med utkoblet brannalarm, luftavtrekk og ivrig blåsing fikk vi svimerket navnene på de flotte vedstykkene. Jeg har fått meg en skikkelig røkejakke etter dette!

Og sånn ser de ferdige skiltene ut! Ettersom vi har tre hytter og vi har vært tre gærninger på håndlegging av kabel-prosjektet, så har vi nå satt våre bumerker (*fnis*) på hver vår 😀Helge fikk æren av å skru opp det første skiltet på Helgebu i Longyearbyen. Det er klart denne hytta må tilhøre prosjektlederen, ettersom den huser to kabler og har litt mer kontroll enn oss andre.

Og endelig kom tiden for Frode og meg også. Dette har jeg gledet meg til altså! Tenk at jeg har egen hytte på Brandalpynten 😀

Så glad er man når man setter seg på egen hyttetrapp for første gang!Her kan jeg nyte utsikten via Frodebu over lagunen og helt ut mot havet!Været var kanskje ikke det beste, men Tre Kroner vil være bakgrunn for Gretebu i all fremtid!Dette vet ikke Frode noe om i skrivende stund, han kommer nemlig ikke til hytta si før på tirsdag. Sikkert en fin overraskelse, tipper jeg!

Henger noen fortsatt med? Flere nyheter kommer i morgen!

Kjekke ungdommer

Ja, for alle mine jevnaldrende er unge og spreke og utrolig vakre. Se bare på dette nydelige firkløveret av (nær-) 50-åringer:

Katrine er sistemann ut som jubilant i år, men har fått litt forskudd på gavedryss med denne nancyjakka.Også Trine er novemberbarn, men en sinnasau måtte hun bare få mens det var beitesesong!

Unge Johnny har passert den magiske grensen og poserer her i islenderen som ble overrakt i sommervarmen. Gratulerer så masse med dagen!Søster har en stund igjen til milepælen, men bursdag var det åkkesom. Mariusgenseren ble sannelig både passende og svært så kledelig. Gratulerer med overstått og velkommen etter om en stund 🙂

Strikk & drikk

På jobb er vi ganske mange strikkeglade etter hvert, og vi har nå laget vår egen lille gruppe: Uninett Strikk & Drikk. Man kan jo strikke & drikke te i lunsjen, for eksempel. Mitt håp er at vi skal få til en og annen sosial happening også på fritiden. Og ikke minst er dette glimrende muligheter til å lære av hverandre, utveksle ideer (og restegarn?), tips & triks. Artig gjeng!

Vi toppa’n igjen

Én topptur i ferien var ikke nok, vettu. Det er en smule pinlig å innrømme det, men jeg har faktisk aldri før vært på Spillumsfjellet (heller) og det måtte vi gjøre noe med.

Trine ble engasjert som kjentmann og guide og stilte villig opp! Margrete og Tobias var spreke turkamerater i dag og Lukas fikk følge av vakre Skygge. Turen er relativt kort, men skikkelig bråbratt, 440 meter opp på knappe to kilometer.

Utsikten er fantastisk der oppe fra, artig å se Namsos fra dette perspektivet også.På toppen smakte det godt med litt søtsaker og drikke. Og været var (som vanlig) helt toppers! Hundene måtte nøye seg med vann; neste gang må jeg huske godbiter altså.Vi kunne se helt til Vikan, men litt vanskelig å få øye på hytta …Selvsagt har vi notert oss i boka, det kan kanskje bli en stund til neste gang.Denne masta er godt synlig fra langan-lei. Kanskje ikke så vakker, men det er jo et landemerke og artig å ha vært der. Takk for turen, sprekinger! Vi må gjøre mer sånn 🙂

Avsløringer – hva jeg gjorde i ledige stunder

Jeg tar sjansen i disse ferietider på å vise frem gavestrikkeriene som jeg har holdt på med tidlig i sommer. Johnny og Katrine fyller begge 50 i år og får hver sitt strikkeplagg. I tillegg fikk søster en genser som hun har ønsket seg til bursdagen sin. Som vanlig klarer ikke jeg å holde på hemmeligheter, så overrekkelsene av 50-årsgavene gjøres når jeg treffer mottakerne.

Johnny får altså en Islender som forhåpentligvis kan bli en god fiske- og båtturgenser. Denne har vært på reise, mye ble strikket i Ny-Ålesund.

Nå ønsker jeg selvfølgelig at plaggene blir flittig (opp)brukt og kanskje jeg kan få bilder av dem in action også?

Hans vakre hustru Katrine kan få slenge på seg en Nancy-jakke i alpakka, den kan være god både sommer og vinter tror jeg.

Mesteparten av denne ble til i bilen til og fra hytta, resten er strikket på Solfang.Lillesøster fikk denne Mariusgenseren som er strikket etter oppskrift i Norske Ikoner. Den er etter min mening en fin og litt nostalgisk variant av Mariusgenseren – med båthals – og jeg håper den skal bli god å finne en kjølig dag! Også denne har reisehistorie, den ble nemlig hovedsaklig til på Santorini 🙂 Marius- og Islendergenseren er begge strikket i Karisma.

Merkelapper er sydd på, men folk står selvsagt fritt til å ta dem av om de ønsker det!

Tirsdagsklubben

Vi har hatt et svært vellykket treff i tirsdags- (eller torsdags-)klubben igjen, denne gangen var det Katrine som inviterte til innvielse av nytt (rålekkert!)kjøkken og kokkekunster av ypperste kvalitet.

Søster stilte med kjøretøy og vi måtte jo skjekke ut den tøffe Esla’n! Litt utfordrende å transportere alle fire i den kanskje?

En god del av kveldens underholdning var det Didrik som sørget for, han er sammen med sin mamma en kort periode nå før han skal flytte til ny familie og reise helt til Australia! Som valper flest var han full av rampestreker – og etter hvert vin …
Takk for en artig kveld, jenter! Som vanlig rakk vi vel ikke gjennom all skravlinga og må sikkert ta en reprise 🙂

Reisebrev #11 fra Ny-Ålesund

Dette blir det siste reisebrevet fra meg. Overleveringen skjer hjemmefra denne gangen, etter et døgn i Longyearbyen og en lang hjemreise. Og en arbeidsdag der jeg ikke klarte å slutte å smile 🙂

Dessverre var by- og gruvemuseet i Ny-Ålesund stengt og under oppussing, men vi fikk komme inn og se oss rundt likevel. Det er utrolig mye historie der inne, vitnesbyrd om et samfunn med familieliv (de hadde til og med en skole med 18 unger) som må ha vært uendelig fjernt fra noe vi i dag kan forestille oss. Tenk bare på vær, klima, isolasjon og arbeidsforhold.

Jeg er så stappfull av inntrykk og opplevelser, det er bare en brøkdel som er festet til minnebrikker og servere og delt med omverdenen. En del er rett og slett umulig å formidle, det må bare oppleves, man må ha vært her og tatt del i hverdagen for å begynne å forstå greia.

Som for eksempel dette toget – det minste av fire – som tilfeldigvis ble stående igjen da gruvedriften ble stanset og det meste av togmaterialet ble fraktet til fastlandet som skrap.

Rett ved siden av ligger Mellageret, der ble det i tidligere tider lagret nettopp mel, men også sukker, kaffe og tørket frukt. Her er det pub en kveld i uka for fastboende – altså litt av et privilegium å ha vært med på en kveld der!

Litt fantasi og litt skjemt; det finnes etter sigende en ansiennitetsordning der beboere som har vært der lengst får flytte til de beste boligene etter hvert – kanskje dette er endestasjonen?Den gamle telegrafstasjonen er nyrestaurert nå. Her var det hektisk aktivitet da Roald Amundsen startet sin berømte luftskipsekspedisjon i 1926. Legg merke til fravær av takrenner – fordi de opprinnelige husene ikke hadde takrenner bygges det heller ikke på nye bygninger eller ved restaurering. Historisk riktig, men litt pussig sånn rent praktisk kanskje. Og foran Nordpolhotellet kneiser den gode Amundsen.

Alle husene med de rare navnene – Amsterdam, Fjøset, Ballonghuset, Mexico, Setra, Snekkasjen, Glassvattbua og mange, mange fler – alle de gamle historiene og skrønene, det unike felleskapet innbyggerne har den tiden de er her; jeg er glad jeg fikk være en del av dette og ikke bare trampet i land som turist – de får nemlig ikke se stort eller bevege seg på særlig mye av området!

Man hører jo om tilværelsen her innimellom, og et besøk på bare 10 dager i Ny-Ålesund er neppe nok til å forstå alt. Men som arbeidende innbygger er man privilegert med hus, mat og varme. Maten var fremragende, men jeg må innrømme at jeg savnet frisk agurk, tomat, paprika og salat. Sånt fortæres i ren bonanza-stil de første par ukene etter at forsyningsskipet har vært der og vi reiste hjem et par dager før neste forsyning. Allikevel; toppkarakter til kokken!

Men dette skal altså også være en siste beretning om jobben vi har gjort, og etter ankomst til Longyearbyen var det fortsatt arbeidstid for oss.

Også Longyearbyen byr på eksotisk frokostunderholdning, det skal de ha!

Vår gode kollega Kurosh møtte oss i Longyearbyen og var med på siste arbeidsdag. Det var en nesten pussig opplevelse å se flere mennesker inne på Kroa enn vi hadde omgåttes totalt de siste ti dagene.

Den siste dagen på Spitsbergen var også på alle måter en solskinnsdag, med en befaring på landtaksiden der vi fikk se rørene som skal bli starten på sjøreisen opp til Ny-Ålesund. Nå har vi i det minste tatt i begge endene! Kurosh vinker der borte på ett ilandføringspunkt mens Helge står ved rør nummer to.

Gutta diskuterer og spekulerer ved rørkveilen …… mens andre bruker den til å sitte på. Vi fikk gjennomført møter med folk som planlagt både her og der. En aldri så liten milepæl for min del var å få målepålen på UNIS på lufta.

Jeg har vært i Longyearbyen tidligere og satt også den gangen igjen med følelsen av å ha vært med på noe spesielt. Jeg har ikke opplevd Svalbard i mørketida, men for ni år siden var vi med på overgangen til lysere kvelder midt i april. I år har vi hatt solskinn døgnet rundt (vel – en og annen sky har vi dog sett) og da snakker vi sol høyt på himmelen, ikke bare sånn nordnorsk sola så vidt over horisonten-midnattsol! Før avmarsj til flyplassen rakk vi en utelunsj i sola i Longyearbyen og en visitt innom både Nordpolet og Gullgruva – dermed var kanskje det viktigste gjennomført?

Tusen takk til alle som har oppmuntret til skriving av disse reisebrevene, og ekstra takk til dere som både har lest og kommentert!