Vi måtte selvsagt på snarvisitt innom lille Ida før vi reiste hjem i dag. Og hun er selvsagt like bedårende vakker som sist. Det er en del morsomme ansiktsuttrykk etter hvert – regner med det blir flere med tiden!
Tag: bestemor
Ida Sofie
Jeg har sett verdens vakreste lille jentebaby i dag. Det er ikke så verst å være bestemor så langt!
Velkommen lille prinsesse!
Nathalie og Fredrik har i dag blitt foreldre til den lille jenta si, født kl. 08:49. Hun har de vitale målene 3070 og 47 for vekt og lengde. Vi har vært så utrolig spent i lang tid, men nå er ventetiden over – og jeg har blitt bestemor!
Nusket har ikke fått navn ennå. Men snart er det vel bare å finne frem broderisakene og lage dåpstavle. Gratulerer så uendelig mye til dere nybakte foreldre, og litt til meg – gamla!
PS – mamma har blitt oldemor og pappa har blitt oldefar. Mamma blir dermed den nye oa og pappa blir kanskje offa?
Nattblogg
Jeg sitter helt alene her i mørket på hytta, bare noen få levende lys er tent. Jeg har en liten skvett rødvin i glasset – det er for ille å tømme den ut, så jeg skal nippe den tom før jeg avslutter lørdagen. Lukas sover i buret sitt, Olav, Nathalie, Fredrik, Sondre og Tobias i sengene sine. Ute hagler og snør og blåser det. For nøyaktig ett år siden hadde vi omtrent tidenes flotteste 1. mai. Årets utgave må vel kunne sies å være det helt motsatte. Allikevel har det vært en super dag og helg. Jeg startet dagen med en tur med Lukas og plukket både blåveis og hvitveis, det ble en koselig liten bukett på frokostbordet.
Dagen gikk ellers med til litt mer rydding i fjæra – tilsynelatende endeløst arbeid, men jeg må tro at alle monner drar. Og ettersom været var skikkelig uberegnelig ble det en del innearbeid som jeg hadde gledet meg til å få tid til; jeg fikk til og med begynt på anorakkprosjektet!
Det er faktisk første gang Fredrik og Nathalie er helt her – de har selvsagt vært her tidligere, men ikke overnattet og bodd på Solfang. Kjempekoselig, er det. Jeg planlegger enda en tur hit før babyen kommer, så jeg kan ta med ungdommene på en liten handletur til knøttet (eller knøtta, må vi kanskje si)
God natt, alle natteranglere!
Nedtellingen er i gang
Om bare 12 dager blir jeg bestemor. Nathalie og Fredrik har fått bestemt dato for keisersnitt, og den lille jenta (tror vi!) kommer til verden. Jeg er så spent! Tenk at vi endelig skal få se og hilse på et helt nytt barn, en bitteliten ny verdensborger som skal være i familien vår. Jeg må si det plutselig ble veldig snart – etter at det hittil har vært fryktelig lenge til. Denne helgen er ungdommene sammen med oss på hytta. Nå har vi spist pizza og sett film, varmen har bredt seg i hytta, og vi koser oss alle sammen.
Året som gikk
2009 er snart slutt. De fleste år inneholder vel litt av hvert, men jeg syns vel det har vært i meste laget av en del ting denne gangen. Summa summarum ble det likevel ikke så aller verst.
Januar kom med den skremmende nyheten om at mamma hadde fått kreft, og dette kom selvsagt til å prege mye av året.
I februar var det vinterferie og vi reiste til Vikan for å begynne å legge gulv i hytta. Det var fryktelig kaldt og vi måtte være godt kledd for å kunne være der. Mamma og pappa var på Utsikten noen dager før de reiste til Trondheim og mammas operasjon. Vi fullførte gulvet.
Mars ble en ventemåned. Mamma startet omsider med cellegiftbehandling. Tvillingene begynte for alvor å spille gitar og bass, og vi investerte i instrumenter til dem.Våren var i anmarsj.
Påskeferien kom i april og vi reiste tilbake til hytta for å fortsette innredning og bygging. Isolasjon var stikkordet. Mamma var nokså dårlig en ganske lang stund og påskeferie uten henne og pappa på hytta var rart.
Allerede i mai fikk vi en smak av sommer. Hyttebyggingen skred fremover, nå var det panel på veggene som sto for tur. En vond arm skapte trøbbel for meg.
Juni ble travel på alle fronter; hjemme, på hytta, andre fritidssysler. Olav og tvillingene fyller henholdsvis 50 og 2×10 år. Margrete kolliderte med en bil med scooteren sin, det gikk heldigvis bra! Men det satte en støkk i meg. Margrete fikk sin eksamen fra videregående skole. Mamma ble innlagt på sykehus nok en gang. Og jeg hadde hjertet i halsen. Siste innspurt for planlegging av Utopia. Jeg fant igjen Trine etter mer enn 30 år. Et herlig gjensyn og noe jeg ikke vil gi slipp på.
En lang og deilig sommerferie tok til i juli. Etter en uke på speiderleir kom vi til Vikan og ble måneden ut. Mye besøk, men u
ten mamma og pappa. Margrete reiste i militæret. Hytta fikk inndelt rom.
Første helg i august kom det storfint besøk; både svigermor, mamma og pappa tok en tur til Vikan. Mamma var veldig mye bedre form og omsider ferdig med cellegift. Den aller første vikanfestivalen gikk av stabelen. Ferien var over. Vi fikk besøk fra Tyskland. Armen min ble dårligere og jeg ble sykmeldt. Olav hadde trøbbel med en skulder, det ble vanskeligere å gjøre arbeid over brysthøyde. Vi feirer 10-års bryllupsdag.
September ble kald og våt. Olav fikk så store problemer med skulderen sin at han måtte sykmeldes en stund. Hytta var så ferdig at vi kunne overnatte der. Mamma kom i gang med strålebehandling. Fredrik og Nathalie forteller nyheten om at de venter barn og jeg skal bli bestemor.
Oktober fulgte med fortsatt mye vått og kaldt vær. En fryktelig ulykke skjedde med Patrick; han ble påkjørt og overkjørt i en rundkjøring. Han ble operert og sendt til rehabilitering. Etter to måneder fikk han ta bort stålrammen i bekkenet, men fortsatt (nå i desember) gjenstår
mye trening. Margrete kom hjem på velferdspermisjon for å være hos Patrick. Hytta fikk installert peis og rørleggerarbeidet ble ferdig. Vi malte og jobbet med innredning. Jeg bestemte meg for å ta endelig farvel med speideren.
I begynnelsen av november døde mormor. Et langt liv og den siste tilknytningen til den delen av barndommen ble borte. Olav får resultat av MR; han må opereres i skuldrene. Armen min er etter hvert blitt brukbar. En nabojente døde i en trafikkulykke. Elektrikerarbeidet i hytta blir ferdig. Utstyr og inventar, senger, kjøkken, bad og alskens 
blir kjøpt inn.
Desember kom med snø og forventninger til juleferien. Margrete kom hjem på nok en velferdspermisjon for å delta i begravelse. Etter enda en retur til militærleiren fullfører hun beretløpet og kommer hjem på juleferie med den røde bereten, utrolig vakker og myndig! På jobb kom meldingen om omorganisering, en endring jeg ser veldig frem til. En kollega mister sin nyfødte, vakre baby. Det gjør et veldig inntrykk på meg. Samtidig får vi et første glimt av neste års nye verdensborger; Fredrik og Nathalies baby.
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2009. Det er ikke så rent få forventninger jeg har til 2010. Man kan jo ønske seg så mangt, men som regel skjer det uventede ting og vi kan ikke forutse noe som helst. Det er like greit å ta én dag av gangen. Mest av alt ønsker jeg alle et godt år!
Den lille
I dag var Fredrik og Nathalie på ultralyd og fikk se den lille babyen sin for første gang. Hemmelighetsfull som den er nektet den å avsløre noe om kjønn, så vi blir nødt å vente i spenning på akkurat den nyheten. Ellers så alt ut til å være der det skulle være, og det er jo godt nytt.
Og jeg vurderer å vente litt med de grå hårene, jeg er da ikke så gammel heller…
Hvil i fred, Oa
Mormor døde i dag. Hun hadde 18 barnebarn (hvis jeg har telt riktig) og en anselig mengde oldebarn (som jeg ikke en gang kan prøve å telle). Mine unger kalte henne Oa, kortversjonen av oldemor. Det er på en måte godt at hun slipper å lide mer. Hun har funnet fred nå. Selvfølgelig er det trist, fryktelig trist.
Hun var den siste av besteforeldrene mine. Og hun døde på bursdagen til den andre bestemoren min, farmor. Selv om jeg ikke hadde så mye kontakt med mormor vil jeg alltid sette pris på henne og hennes minne. Fordi hun bodde langt unna var det alltid spesielle anledninger når vi reiste dit. Feiringene av bursdagene hennes har vært en flott arena for å møte de mange slektningene de siste 15-20 årene. Neste møte blir en ganske trist anledning i den lille hjembygda hennes. Hvil nå, mormor. Du hadde et langt, langt liv.
Jeg trenger gode nyheter
De siste dagene har ikke vært så gode. Patricks ulykke var den verste og det mest skremmende så langt. Han har vært en del våken i dag, men har store smerter. Han sover selvfølgelig mye, og jeg regner med han får passe doser med smertestillende medisiner så han slipper å plages mer enn nødvendig. Ikke så mye nytt i dag, vi må vel venne oss til å få dem i små porsjoner en stund. Krysser fortsatt fingre for deg, Patrick!
Mormor er veldig syk. Hun fylte 93 for en måned siden. Nå har hun en trasig lungebetennelse, og kan ikke kommunisere noe særlig. Det er ikke noen tvil om at hun er veldig ukomfortabel. Jeg håper hun får den hjelpen hun trenger. Det er trist at hun bor så langt unna, det er ikke noen enkel måte å stikke innom for å treffe henne. Og kanskje hun ikke ville vite at jeg ar der. Eller om hun gjorde det; kanskje hun ikke kunne huske hvem jeg er. I det hele tatt veldig trist, men jeg skulle ønske at hun ble frisk igjen.
Olav var på MR med skuldrene sine for et par uker siden. Han har vært sykmeldt i mer enn to måneder, men er ikke blitt bedre. MR’en fortalte tydelig hvorfor. I tillegg til alvorlig slitasje har han avrivinger i senefester på begge sider, noe forkalkning og en drøss med latin jeg egentlig ikke forstår. Bortsett fra det åpenbare; han har vondt og det er en grunn til det. Han er nå satt i kø for operasjon, men vi vet jo ikke hvor lang tid det vil ta før han får den. Jeg vet at han ønsker å være sterk og fungerende, og det er hjerteskjærende å se på at han ikke kan gjøre det han vil.
Mamma fortsetter behandlingen for kreft. Det er en viss trøst i langtidsplanene for behandlingen, men jeg venter fortsatt på at de skal komme og si at hun er bra. Ikke noe mer kreft, ikke mer gift, ikke flere sykehusturer. Det er herlig å se henne i vigør igjen, hun gjør tingene sine nesten helt som før. Jeg ser virkelig frem til at den underbevisste tanken på at hun har kreft forsvinner.
En annen slektning i Olavs familie er også på sykehus med en uidentifisert infeksjon. Hun er bare en ung jente og nå på isolat på infeksjonsavdelingen. Det ser i det minste ut til at det ikke er svineinfluensa.
Så armen min blir bare en detalj. Ikke verdt å nevne en gang. Den er bedre og jeg er tilbake i full jobb. Det begynte nesten å bli pinlig å bestille nye legetimer. Jeg skal greie meg, i alle fall til Olav, mormor, mamma, Elin og Patrick er bedre!
Jeg lengter etter gode nyheter. Hvis du har noen, så ikke nøl med å si fra.
Gratulerer med dagen, mormor
Mormor fyller 93 år i dag. Jeg skulle ønske jeg kunne ringe henne for å gratulere, men hun er ikke lenger i stand til å snakke, høre, forstå eller huske mye. Jeg ønsker at jeg hadde tilbragt mer tid med henne og at jeg ble bedre kjent med henne mens jeg kunne. Det er litt av en historie hun har vært vitne til – tenk bare på å være ung i 20-årene, se kriger komme og gå, utviklingen av biler for alle, TV i hvert hjem, telefoner tilgjengelig ikke bare i hus men for alle store og små individer… Faktisk lurer jeg ofte på om noen generasjon vil oppleve noe lignende. Jeg feirer dagen hennes likevel jeg. Gratulerer med 93 mormor!