Preop moro og postop cocktail

Jeg har hatt en liten operasjon (ikke ryggen ennå, altså) som har vært planlagt lenge. Jeg tenkte ikke å gå i noen særlig detalj om inngrepet, men bare skildre en dagkirurgisk pasient-opplevelse. Jeg har gruet til dette, så det var vel ikke noen sensasjon at jeg sov dårlig natten før – som sedvanlig.

Jeg måtte møte fastende. Jeg tillot meg å pusse tenner om morgenen, ellers hadde jeg sikkert ikke greid å åpne munnen nok til å si navnet mitt en gang. Og det må man gjøre ofte – oppgi navnet og fødselsdatoen sin, altså.  Det kom raskt beskjed om at noe venting måtte man regne med. Bra jeg hadde med lesestoff, tv-serier og ipod.

Jeg fikk dele rom med en person til, og der satt vi i hver vår seng, med forheng mellom. Ettersom det egentlig var et enmannsrom, så var det naboen som fikk den fancy trykke på alt mulig-skjermen, mens jeg fikk klesskapet. Sykepleieren kom snart med pre-medisinering – en riktig festlig liten cocktail bestående av smertestillende tabletter i to utgaver, beroligende og kvalmedempende midler. Det var nokså kjapp virkning, for jeg ble både tung i kroppen og trøtt ganske med det samme. Det ble også min roomie – som sovnet øyeblikkelig etter å ha satt på et skrålete radioprogram på fancy-skjermen. Og snorket. VELDIG. Frem med headsett og tv-serier på pc’n.

Piller i alle farger og fasonger

Etter to og en halv time orket jeg ikke mer av lyden, ringte på sykepleier og ba pent om å få vente et annet sted. Gjerne på gangen, bare jeg slapp unna snorkingen. Og heldige meg – jeg fikk komme inn til operasjon med én gang. Jippi – nå kan jeg endelig sove, tenkte jeg!

Operasjonen ble utført med beroligende midler og lokalbedøvelse, så noen soving ble det ikke med det samme. Men inngrepet var fort gjort, og jeg ble trillet til recovery der det ventet nye doser med stoffer i kanylen på armen min. Å, så trøtt jeg var, og Å, så deilig det hadde vært å endelig få sove litt! På recoveryrommet var det plass til mange senger, og en pc-krok for de ansatte. En av pleierne hadde noe trøbbel med pålogging, lagring og gjenfinning av ting hun jobbet med. Etter noen minutter utviklet dette seg til rene datakurset. Og stille var de ikke! Men omsider fikk hun til det hun skulle, og litt knotting på et tastatur var bare deilig søvndyssende. Nye senger ble trillet inn, andre trillet ut. Jevnt og trutt. Så kom min tidligere roomie!

To sekunder etter at slapp av-dosen var satt var det ingen tvil om at sovehjertet fungerte som før. Snorkingen var gjennom marg og bein høylytt, konstant og uten pause. Jeg ringte dermed på pleier nok en gang og ba tynt om å bli ført tilbake til rommet for en mulig hvil. Heldigvis hørte de det samme som jeg, så midlertidig ble jeg flyttet inn på et kontor. Og da jeg omsider hadde tilfredsstillende blodtrykk, puls, oksygenmetning og smertenivå så fikk jeg til og med et nytt enerom på sengeposten. Der ventet visitt av lege, vaktskifte for sykepleiere med hadet til den gamle og hei til den nye. Litt mer morfin og annet snadder, og så sovnet jeg omsider. Ti minutter senere kom Olav og hentet meg, dagen hadde blitt til sen ettermiddag.

De er engler, de som jobber på slike steder! Jeg blir alltid så glad av å møte sykepleiere og desslike som utviser en så genuin innsats og omsorg i jobben sin. Nå venter hvileposisjon noen dager, og litt av cocktail’en er blitt med hjem.

Jeg har fortsatt full tillit til vårt helsevesen

Søvnløshet

I motsetning til Lukas har jeg problemer med å sove. Både med å falle i søvn og med å opprettholde søvn, og sovne igjen hvis jeg blir vekket. Det skyldes på ingen måte at jeg ikke er trøtt, for trøtt er jeg. Noen ganger kjennes det som om jeg kunne sovne stående – noe jeg ikke har fått til, ennå. Og om jeg da legger meg for å sove, så *pling!* er jeg våken. Det er vanskelig når øynene (og hodet) er kjempetrøtte mens kroppen er i full dagsmodus. Eller motsatt – kroppen er tung som ei våt fillerye, mens øynene spretter opp. Jeg har nok prøvd alle triksene i Ludo – stå opp, ikke stå opp, lese, ikke lese, ikke spise eller drikke ditt eller datt, spise ditt eller datt, lyst, mørkt, kaldt, varmt, dusj, trening – ingenting ser ut til å gjøre noen forskjell. Hvis jeg sovner, så skal det ikke mer enn et vindpust til før jeg våkner. Det er ikke fritt for at det snorkes litt i nabolaget, men jeg har også oppdaget at jeg er mer urolig og søvnløs hvis Olav er borte eller ikke ligger i senga sammen meg.

Et glass rødvin og en lykt gjør det i alle fall koseligere å ikke få sove

Jeg har fått sovemedisin av legen min. Den hjelper utrolig godt, men jeg kan ikke gjøre meg avhengig av den. Det blir derfor en luksus forbeholdt de dagene jeg være uthvilt.

For to år siden fikk jeg konstatert at jeg har tinnitus. Det hjelper ikke akkurat på innsovningen å høre på den lyden inni hodet. Heldigvis – HELDIGVIS – har ikke lyden blitt sterkere, den bare er der. Jeg klarer for det meste å ignorere den, men den merkes altså når alt er stille og jeg så inderlig ønsker å sove.

Det har alltids vært knøvlete med søvn tidligere også, men bare i korte perioder. Da har jeg hatt en forklaring på årsaken og så har det gått over og blitt bra igjen. Men noen konklusjon har jeg ikke kommet frem til nå, jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg har hatt insomni de siste par årene. Kanskje det henger sammen med ryggtrøbbel? Eller kanskje underbevisstheten min fortsatt driver med flytting? Jeg har liksom ingen bekymringer som skulle tilsi at jeg må bruke all hviletid til å gruble. Jeg håper bare det går seg til. Sånn at jeg kan slutte å skrive blogg om natta.

Lukas bustebart

Vi koser oss med skogen i disse dager, både hjemme og på hytta. Været har vært skikkelig jojo, alt fra tropevarme til høststormlignende tilstander. Mer enn noen gang stemmer det at det finnes ikke dårlig vær, for det er nemlig deilig å komme seg ut uansett!

Lukas har avslørende spor i barten etter en snuse- og krafserunde

Hverdagene er her for fullt. Eller sånn halvfullt, i alle fall. Jeg jobber stort sett hver dag, men er avhengig av å ha tid og mulighet til både hvile og trening. Og så må Lukas ha turene sine hver dag. Dem er det godt å ha tid og overskudd til, det blir mest den treningen jeg får. Ennå er det grønt og frodig, men lufta begynner å bære preg av høst. Lukas blir aldri ferdig å utforske og snuse, og det er uendelig mange stier igjen å gå.

Vi går tur hver dag – kom da muttern, ikke vær så treg!

I morgen er det MR, omsider. Det blir spennende å se om det fører til fortgang i ting.

Høst med forventninger

Sommeren er ikke helt over ennå, og jeg har ikke tenkt å ta en eneste årstid (eller dag, for den del) på forskudd. Men skoleåret er i gang igjen. Olav er ferdig med ferien sin. Jeg har vært på jobb igjen – en tur. Jeg var hos legen på mandag og fikk ny sykmelding, men jeg skal forsøke å jobbe litt igjen. Jeg har savnet jobben, å bruke hodet, de gode kollegaene mine, følelsen av å gjøre nytte for meg. Jeg prøver meg på et par dager per uke en stund fremover.

Jeg har fått time til MR og til ryggprofessoren på St. Olavs i september. Proffen ville ha mer detaljert bilde av skavankene i ryggen, og det er jo kjekt at han har et komplett bilde av hva som er feil før det blir gjort noe med det. Jeg er veldig spent – skulle ønske det var en “ååå, ja dette fikser vi greit“-operasjon. Jeg skulle ønske jeg fikk en dato, og at jeg kunne vite at jeg er sprek og frisk snart. Kanskje til jul? Eller kanskje til påske?

En kvast med røde hyllebær fra et tre i skogkanten

Jeg funderer på å lage vin av hyllebær – noen som har erfaring med sånt? Stemmer det at de røde bærene er giftige? Kan det virkelig ta så lang tid som halvannet år? Jeg har funnet et tre med umåtelig mye bær på, og de er veldig fristende med sin skarpe rødfarge. Jeg får fortsette å fundere litt til. Åkkesom – jeg gleder meg til høsten jeg. Det er så mye jeg har lyst å fylle kveldene med – ikke minst levende lys, fyr i peisen, gode filmer, gode bøker, god mat og god drikke. Og en god porsjon fred, ro og smertefrihet.

Fristende grønnsakshøst
... blir til deilig høstsuppe

Skikkelig kjøttsuppe – brennsnut – og fårikål er bare noe av det mangfoldet av god, staut, norsk  husmannskost som jeg er så glad i, og som hører høsten til. Nå er store porsjoner på plass og jeg gleder meg til de måltidene.

Trekk inn navlen

sa fysioterapeuten. Helt bak til ryggsøyla. Det er treninga si, det! Åssen skal jeg få til det, da? Jeg har i grunnen aldri visst at det å krumme ryggen skulle være hardt arbeid, men jammen kjennes det når man skal være oppmerksom på det hele tiden.

Vet ikke helt om dette ligner på min navle og mage – ennå i alle fall!

Jeg har fått et treningsprogram for ryggen min, og skal helst trene hver dag. Jeg er selvfølgelig spent på om det vil ha noen langtidseffekt, om jeg kanskje får litt mindre smerter etter hvert. Men mest av alt venter jeg spent på dato for operasjon av den forflyttede virvelen min – roten til alt vondt!

Min utglidde (eller framoverglidde) virvel L5

Enda godt det er sommer, jeg nyter dager på hytta, ingen jobb og ingen faste forpliktelser – bortsett fra litt trening da. Jeg har omsider fått time til MR, om “bare” en måned.

Dyrlege Thomas ordner opp

Det ble tidlig avreise til dyrlegen med en pjusk liten hund i dag. Lukas hadde feber, og en del andre symptomer som gjorde at doktor Thomas ville beholde ham en stund utover dagen.

Veterinær Thomas lytter på Lukas

Det ble tatt røntgenbilder, og svelget ble grundig undersøkt. Heldigvis fantes det ikke noe fremmedlegeme eller noen sår i spiserør eller i luftveiene. Mandlene var hovne, og han hadde også hovne lymfekjertler. Røntgenbildene viste at han har en betennelse i tynntarmen (gastritt) – trolig en betennelse som er på vei gjennom systemet og kanskje har startet med noe han har spist eller vært borti på et av sine små eventyr i skogen.

Vi får forklaring på røntgenbildene av Lukas

Etter narkosen var Lukas ganske søvnig og slapp, men han hadde også fått en god dose medisin mens han var på klinikken. Dermed tok det ikke så mange timer før vi begynte å kjenne igjen hunden vår. Dyrlegen anbefalte en lettfordøyelig diett en stund fremover, og Lukas er ikke den som takker nei til kylling. Han spiste ganske så godt med én gang vi kom hjem – fersk kyllingfilet og kokt basmatiris.

Han skal ha medisin tre ganger om dagen i en liten uke fremover. Det kan bli en utfordring å få i ham, for han var slett ikke begeistret for den miksturen jeg lurte i ham utpå kvelden. Fortsatt sover han mye mer enn vanlig, men det er utrolig kjekt å se at gnisten er tilbake!

Lukas er syk

Lukas er langt fra seg selv om dagen. Fra mandag kveld og hele tirsdag har han hanglet – vil bare sove, helst gjemme seg bort litt, tusler forsiktig frem noen ganger for å drikke litt eller bare finne seg en annen liggeplass. Jeg vet ikke hva som feiler ham, og er ganske bekymret. Det virker som kroppstemperaturen er ok, jeg finner ikke noe sted på kroppen hans som ser ut til å være smertefullt, og han spiser en og annen godbit fra hånden min. Dermed virker det veldig diffust og kan vel være omtrent hva som helst. Han svelger mye, ser ut til å ville gjespe, slikker seg mye. Men han er bare ikke seg selv – den glade, aktive, vakre hunden vår.

Lukas er pjusk og uttafor...

Nå i kveld synes jeg munnen hans lukter sånn som da ungene hadde streptokokkinfeksjon. Dog breath kan vel være så som så, men jeg tar ingen sjanser – i morgen tidlig blir det dyrlegebesøk!

Heller rik og frisk

… enn fattig og syk. Ikke er jeg fattig, og ikke er jeg syk – sånn egentlig. Jeg har bare fryktelig vondt i ryggen. Og jeg er så innmari lei av det. Jeg trodde etter den langvarige vonde armen at jeg aldri mer skulle plages og klage, men det er i grunnen ikke noe bedre å ha vondt et annet sted. Jeg kastet inn håndkleet for en tid siden og er nå sykmeldt på heltid. Jeg har ringt sykehuset og gjort dem oppmerksom på at jeg er helt klar for MR og ny legetime anytime – så er det vel bare å fortsette ventingen.

Sorry for klagingen, måtte bare sutre litt.

Nå skal jeg lese litt i boka mi mens jeg venter på å bli trøtt nok til å sove. Jeg kan anbefale denne boka, forresten. Jeg leser den for andre gang nå – mest fordi jeg vet den er god, men også fordi den boka jeg egentlig leser for tiden ligger igjen på nattbordet på hytta – og ser frem til ny bok fra Jamie Ford.

Ny bok i kjømda, les den forrige hvis du ikke alt har gjort det!

Litt mer ryggprat

Normal, rett ryggsøyle
Min litt venstrevridde ryggsøyle

Røntgenbildene jeg tok i april har nå blitt til bilde-bilder. Den skjevheten som legen beskriver er sannelig ikke stor (venstrekonveks lumbal scoliose) men når jeg vet det, så ser jeg jo at den er der. Bildet er tatt forfra, altså er min høyre side til venstre på bildet. Utglidningen på 9mm, derimot, den er ganske lett å få øye på:

Bilde av en normal rygg – halebeinet nederst, deretter L5, L4 og L3
Min rygg – litt mer svai, men ganske klar feilstilling og fremoverglidning på L5

Legebesøk neste mandag, jeg er ganske spent på hva som skjer.

Litt skremt, ja

Jeg har igjen fått muligheten til å benytte arbeidsgivers helseforsikring, denne gangen for ryggproblemene mine. Den første tilbakemeldingen jeg fikk etter røntgen var:

Venstrekonveks lumbal scoliose med toppunkt over midtre avsnitt. Glidning forover av virvelcorpus L5 i forhold til os sacrum i bakkant utmålt til 9 mm. Buespalter i pars intraartikularis i L5. Spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum

menneskespråk betyr diagnosen at jeg har en utglidning av en av virvlene i ryggen på 9 mm, i tillegg til at det er tretthetsbrudd i denne virvelen. Dette bruddet kan bli verre, så det er helt klart ikke å anbefale å ramle på rumpa flere ganger. Jeg må også være forsiktig med å bære tungt. Jeg kan fortsatt gå, selvsagt. Jeg må bare vokte mine skritt. Og så er halebeinet mitt altså brukket.

Operasjon i ryggen høres skummelt ut

Helseforsikringen lover rask behandling, men selv om jeg kom raskt til lege, så var det ikke spesielt likefrem å få gjort noe med dette. Behandlingen er en operasjon som skal stabilisere disse to skivene, men det utføres visst ikke hvorsomhelst, og det drøyer litt med flere svar fra forsikringsselskapet. Kan hende må jeg denne gangen bare stille meg pent i kø og vente på plass i vårt offentlige system. Det går bra det altså. Jeg vil bare bli bra. Jeg er i grunnen litt skremt ja. Det er ikke noe gøy å gå rundt med brukket rygg.