Jeg har en tendens til å få diller. Det kan være alt mellom himmel og jord som trigger dette – en bok eller forfatter, musikk, hobbyarbeid, hagearbeid. En av greiene er periodisk dilla på en bestemt farge. Her kommer en liten kavalkade over min oransje-dilla.
Selvstrikket skjerf til julegavehanskene som jeg ble så begeistret for… da måtte jeg jo ha en genser attåt også
Farger gjør meg glad. Jo eldre jeg blir, desto tøffere blir jeg til å gå litt utenfor mine tidligere grenser. Jeg liker godt det som er enkelt, svarte basisplagg i garderoben og sånt. Men det frisker opp hverdagen å kaste seg ut i litt lek med farger noen ganger!
Nytt strikkeprosjekt på gang med orange tweed-garn – spent på det!
Dette blir første gang jeg strikker med tweed-garn. Jeg skal nok rapportere fyldig etter hvert som det skrider frem.
Diller gjelder ikke bare strikking og klær, mat har også utrolig mye morsomt å by på. Jeg føler meg litt privilegert som er så glad i grønnsaker av nesten alle slag. Og fisk. Det er jo så sunt. Og mye passer altså inn i en oransje-dilla.
Klementiner og appelsiner er fantastisk gode på denne årstiden!Favoritt gjennom hele livet og gjenganger på lunsjbordet på jobb
Så får vi se da, om dette blir en fargeføljetong i eller dilla om helt andre tema 🙂
Endelig har muttern festa den siste tråden, dampa produktet, prøvd genseren på og blitt fotografert av fattern – da må det vel være min tur til full attention? Lukas ser ut til å syns det er på tide med litt konsentrert oppmerksomhet nå!
Du mamma, kan vi gå ut og snuse på gresset nå?
Det er utrolig mye godlukt ute, synes Lukas. Når den kule snøen uteblir, så vet han å utnytte grøftekanter og nakne åkre på sine vandringer.
Jeg er i alle fall storfornøyd med å ha fullført nancygenseren i egen fargekomposisjon, etter alle avbrytelsene med guttenes nordlandskofter og mesterskapstrikk av bukse under OL. Nå venter nye modellstrikkeoppdrag for Du Store Alpakka og så må jeg spekulere ut noe til meg selv til vårens store strikketreff i Oslo siste helg i mars!
Jeg rakk det – med god margin. Nordlandsgenserne til gutta er ferdige, én uke før fotografering. Ganske fornøyd, selv om jeg ser de godt kunne vært enda en anelse større. Uansett er det artig at vi klarte å finne gammelt nok mønster som de atpåtil har lyst å bruke.
To ferdige gensere med guttas egenvalgte farger
Jeg fant også historien bak dette mønsteret på nettet, her er den:
I følge Husfliden ble denne kofta opprinnelig strikket i naturhvit og mørk brunsvart saueull, samt litt gult og rødt. Senere dukket den opp som genser i fargene grå, hvit, gult og rødt. Disse strikkeplaggene ble rask populære og som følge av det ble den også strikket til barn, gjerne i gutte- og jentefargene mørk blå og rød som hovedfarge sammen med hvit. Det sies at bordene gjenspeiler den nordnorske kystens ville bølger.
I boken I tråd med tiden gjennom 75 år av Oddgeir Bruaset fortelles det om at knapt noen strikkeoppskrift er solgt i større antall enn Nordlandsjakka og at den ble til under helt spesielle omstendigheter under krigen.
Ei kvinne fra Randaberg, Margit Nedrehagen, var en av de dyktige håndstrikkerne som Husfliden i Stavanger nøt godt av. Hun komponerte flere vakre mønstre, og noen av dem hadde hun solgt til Rauma Ullvarefabrikk. I begynnelsen av krigen ble hun rammet av en alvorlig sjukdom og nokså fort ble hun klar over hvilken veg det ville gå. Hun fant imidlertid trøst i ei sterk gudstro.
Som de fleste prestene på den tiden la også Steinar Digernes ned sitt embete i protest mot nazistene, men med det mistet han intekten sin. Det han og familien hadde å leve av, var det menigheten i Tuv i Salten kunne gi dem av mat og klær. Da dette kom den troende strikkersken for øre fattet hun mot. Om hun var aldri så sjuk, skulle hun sørge for at presten i Tuv, og resten av familien også, skulle få ei god og varmende kofte i den ellers så kalde og tunge tida. Hun følte seg reint inspirert av oppgaven og strikket koftene i et nytt og prydefult mønster, tilegnet presten og hans hus. Med stor taknemmelighet tok prestefamilien de fire koftene i bruk. Og presten var ikke aleine om å synes jakka var vakker. Den slo an særlig i Nord-Norge.
Fortsatt selges det mønster til denne jakka og genseren, som ei dødssjuk kvinne skapte for over 70 år siden. Hvorvidt Margit Nedrehagen selv fikk kjennskap til at jakka hun hadde laget ble så berømt vites ikke. Hun døde den siste krigsvinteren.
Jeg deltar i en gruppe på Facebook som heter Mesterskapstrikk. Der lages det store og små events når det foregår ett eller annet idrettsarrangement som er verd å få med seg. For eksempel deltok jeg i strikkemaraton under Håndball-VM rett før jul – da ble julekjolen min til. Og nå starter OL i Sotsji – målet mitt er å strikke en bukse (av alle ting!).
Utrolig deilig garn og artig plagg – tror jeg skal kose meg i den!
Greia er bare at jeg må få ferdig nordlandskoftene til gutta også (innen mars, riktignok) så det spørs om jeg lander alle prosjektene innen tidsfristen denne gangen.
Så langt har jeg kommet på genserne, snart blir det ermer på pinnene
Og så hadde jeg ikke tenkt å si noe om det, men den tennisalbuen jeg slet med for noen år siden har begynt å bråke igjen… Vel – hvis den ikke gir seg, så vet jeg om en veldig flink doktor som hjalp meg den gangen og som sikkert kan bistå igjen!
Tobias og Sondre skal konfirmeres til våren. Som en del av konfirmasjonskurset skal de delta i rollespillet “Jaget av Gestapo” der handlingen foregår i 1943. Der er det et poeng at aktørene er kledd i tidsriktige kostymer, så vi har jaktet litt på både skotøy, hodeplagg, strømper og bukser. Gutta var etter hvert ganske klare på at de ønsket gensere som overdeler. Dermed gikk turen til Husfliden der vi fikk bla i gamle strikkeoppskrifter. Valget falt på Nordlandskofta som så dagens lys første gang i 1940. Og mor strikker som en tulling for å bli ferdig til spilledagen i mars!
To gensere i real herrestørrelse skal være ferdig om kort tid …!
Jeg måtte jo bare strikke Nancy-genseren, blodfan som jeg alltid har vært av Frøken Detektiv-bøkene. Men jeg lurer på én ting; har genseren noe med detektiv Nancy Drew å gjøre? Jeg har ganske mange bøker i denne serien, og selv om de ikke er illustrert, så har alle et fargerikt bilde på forsiden. Ingen av de glimrende bildene av Nancy viser henne i genser. Så jeg bare lurer 🙂
Klenodium i boksamlingen: Jeg er den lykkelige eier av første bok i denne serien!
Jeg har fått bilde av kjekke Dennis med genser som jeg har strikket til ham. Jeg blir så glad når det jeg lager blir brukt, og ikke minst når det passer til mottakeren. Det ble et ganske vellyket prosjekt dette, vel?
Se så kjekk Dennis er med genseren sin – med refleksgarn også, faktisk!
November har vært fylt med mye vær, og god tid til å sitte innendørs med strikketøy. Jeg ble omsider ferdig med den hvite genseren min, og den er jeg særdeles fornøyd med. Den kunne kanskje vært litt større – sånn til å krype inn i – men ble absolutt stor nok og fin nok til å brukes både til kos og stil.
Enkle fletter og deilig alpakka-garnDenne kan jeg godt bruke til å gå bort i, ikke sant?
I tillegg til et par strikkeoppdrag for Du Store Alpakka har jeg også fullført enda en kolleksjon med hundegensere. Nå blir det en pause fra disse til over nyttår i alle fall, mange andre prosjekter får høyere prioritet. Men hvis jeg får bilder av hundene som har på genserne, så skal jeg nok vise frem dem. De to med mønster er strikket i ren ull, den med fletter er strikket i nydelig alpakka/silke-garn. Mykere kan det ikke bli!
Én med refleksgarn, én med spesialbestilt mønster og én med fletter
Jeg må bare vise frem noen flere bilder av de herlige dvergpinscherne til Marianne – nå har alle fått gensere:
Lita frøken i grå alpakka-flettegenserKjekk ung mann i hvit flettegenser strikket med dobbel tråd i babyullEt nydelig trekløver soler seg på trammenDe samme tre i solveggenHer jaktes det antagelig på noe veldig spennende 🙂
Jeg ser noen helt åpenbare forbedringsmuligheter for plaggene til akkurat disse hundene, så det blir en ny runde med restegarnstrikking utover senhøsten. Det er jo helt okei syssel for meg 😉
Jeg har forelsket meg fullstendig i alpakka-garn. Jeg strikket for en stund siden en genser i bomull, den er jeg veldig fornøyd med. Jeg likte mønsteret på den så godt at jeg nå lager en lignende i hvit alpakka – strikker sammen to tråder; én i glatt alpakka og en i børstet alpakkasilke. Ser virkelig frem til å bli ferdig med den, for jeg tror den blir både supermyk og supervarm! Denne gangen skal jeg beholde flettene på hele genseren, så den får en litt annen fasong.
Nesten ikke mulig å se, men garantert supermykt!
Hundegenserne går også unna som varmt hvetebrød – en hvit i babyull er sendt avgårde i dag og bilde av den grå i alpakka på vakre Bella har jeg også fått. Bestillingene hagler inn, så nå må jeg snart sette på bremsen tror jeg.
Den hvite før avslutningBella med grå alpakkagenser – er hun ikke skjønn…?
Jeg har en tendens til å få diller. Det kan være alt mellom himmel og jord som trigger dette – en bok eller forfatter, musikk, hobbyarbeid, hagearbeid. En av greiene er periodisk dilla på en bestemt farge. Her kommer en liten kavalkade over min oransje-dilla.
Diller gjelder ikke bare strikking og klær, mat har også utrolig mye morsomt å by på. Jeg føler meg litt privilegert som er så glad i grønnsaker av nesten alle slag. Og fisk. Det er jo så sunt. Og mye passer altså inn i en oransje-dilla.
