Jeg har så smått kommet i gang med å strikke lapper til Ull & omtanke-prosjektet. Dette går kort og godt ut på å bidra med små strikkelapper som sys sammen til vakre pledd. Pleddene sendes til noen som trenger ekstra omtanke i en vanskelig tid når de gjennomgår tøff behandling mot kreft. Bildene under er lånt fra Oslo-gruppa
Prosjektet startet i Fredrikstad i 2012. Etter den tid har det kommet til lokale prosjekter i omtrent hele landet, organisert som grupper på Facebook. Søk etter ull & omtanke og hiv deg med på en lokal gruppe!
Selv har jeg forsøkt å engasjere mine strikkende kollegaer og har en boks stående på jobb der man kan legge lapper som er ferdige. I mars skal jeg være med på strikketreff, der en del av overskuddet går nettopp til dette prosjektet, i tillegg til Kreftforeningen. Dit blir alle lappene fra jobb-boksen med, og jeg tenker også det blir strikket mange nye lapper den helgen.
Tag: helse
Surpompen
Kritiker i Morgenbladet Espen Søbye publiserte for en tid siden sin kritikk av strikkefenomenet som vi er så heldige å være en del av, i form av anmeldelse av et utvalg strikkebøker som er i handelen. Han mener at bøkene bidrar til å undertrykke kvinner, opprettholde et gammeldags kvinnesyn og at bøkene som hevder å gjøre kvinnene kreative, tvert imot gjør det stikk motsatte:
“Det er pussig – for hvor kreativt er det å følge en detaljert oppskrift? Det krever utvilsomt nøyaktighet og tålmodighet, men ligner det ikke mer på underkastelse og lydighet enn selvstendighet?”
TV2 skriver: Han mener at bøkene fremstiller kvinner som individer som «…liker å pynte seg og kle ut ungene».
“Barna blir nesten betraktet som dukker i disse bøkene. De fremstiller også strikkingen som noe naturlig og som kvinner har lært av sine mødre og bestemødre. De skaper et romantisk kvinnefellesskap som ikke finnes og som er undertrykkende”
Mange av mine med-bloggere og med-strikkere har tatt opp tråden (haha!) og kommentert utspillene hans, for eksempel amylin og hobbyugla. Og både VG (Strikking og dumskap) og Dagbladet (Tourettes og en vrang) har sine gode kronikker om temaet.
Hva skal man si …? Jeg klarer ikke å reagere på annen måte enn med et helhjertet sukk og med å tenke stakkars fyr, så lite du forstår av den kreativiteten, delingskulturen og skapergleden vi strikkere gleder oss over hver eneste dag. Stakkars surpompen!
Knekontroll
Jeg har vært på kontroll med kneet. Det var ikke bare oppløftende, faktisk nesten litt frustrerende. Jeg har en cyste i knehasen som hindrer meg i å bøye og strekke så mye som jeg burde. Det skulle man tro var en enkel sak å gjøre noe med, men det skal visst bare gå over av seg selv. Jeg får håpe det går over fort da. Det er nokså vondt, og da er det ikke så greit å presse gjennom treningen heller. Sykling er for eksempel litt begrenset foreløpig, jeg kommer ikke rundt …
Selv om jeg mangler noen grader på de riktige vinklene, så er i alle fall prognosene for både strekk og bøy ganske gode. Det er bare å fortsette å jobbe. Så da gjør jeg det – både hjemme og på orntli’jobben min!
Treg start …
Det kan nesten se ut som jeg helt har glemt bloggen i 2016, men neida! Jeg er her jeg sjø, har bare hatt en ekstremt treg start på året. Siden romjula har jeg vært forkjøla, og jeg har syntes skikkelig synd på meg selv – kan faktisk ikke huske å ha vært SÅ langvarig nedsnørra noen gang. Og så er det dette kneet da; det funker ikke helt som det skal ennå, og etter en ganske mislykket tur med Lukas i romjula der jeg ramla så lang (kort) jeg er, så har jeg igrunnen ikke vært noe særlig på tur heller. Men i dag klinka vi til, i stive minusgrader. Det ble ikke så lang tur, men en liten tripp i Kubakkan var fin trim for oss begge. Og årets første selfie ble tatt med skjelvende og iskalde fingre – vi får skylde på det …
Kne-status
Nå er det gått en måned siden jeg fikk nytt kne, og det er vel på tide å oppsummere litt. På den absolutte plussiden må jeg nevne at jeg så smått har vært på jobb. Riktignok bare noen få timer, men med unntak av juleferie har jeg planer om å stable meg dit jevnlig fra nå av.
Blåfargen har gitt seg. Treningen går stort sett for seg på hjemmebane, med øvelser tilrettelagt av fysioterapeuten. Jeg er ikke veldig imponert over verken strekk eller bøy ennå, men det kommer seg vel. Det er ganske smertefullt å gjøre disse øvelsene, men må man, så må man …
Og når jeg nevner smerter; jeg er rusfri nå, ikke mer piller jevnt og trutt. De daglige sprøytene er jeg også ferdig med. Jeg sover for det meste natta gjennom, men våkner jeg av at det er vondt, så kan jeg saktens spandere litt smertestillende. Kanskje det rett og slett hjelper bare å vite at det finnes hvis behovet skulle melde seg.
Det er dårlig med action-bilder, det skyldes faktisk at det ikke er så mye action for tiden. Juleforberedelser er omtrent fraværende, men det er en viss mulighet for at jeg kommer meg på en butikk før klokkene kimer. Kanskje.
Oppsummert: Jeg er optimist, dette blir bedre enn det var før i alle fall.
Advent er her!
Jeg har fått en skikkelig spennende adventskalender fra Bente, og i dag åpnet jeg den første pakken; det kunne ikke vært mer midt i blinken:
En skikkelig nusselig pingvin på en herlig praktisk te-kule – nå har jeg litt å kose meg med.
Og så har jeg laget adventskalender til Olav – syns han må få han også når jeg har 😀
Den første snøen har kommet, stjerner og lysestaker er på plass i vinduene, og jeg sitter stort sett i sofaen og stirrer på det nye kneet mitt. Neida; jeg både strikker, trener og koser meg – gleder meg til å ta stingene om en liten uke. Mer kne-oppdatering senere .
Nyinstallert
Nå har jeg fått meg nytt kne, gitt! Jeg skal ikke skryte av at alt har vært smertefritt, men jeg kan i alle fall vise frem at jeg er ved godt mot (om enn noe uskarp) …
Dagen etter operasjonen var det foto-sjut og den eminente svenske kirurgen var aldeles fornøyd med resultatet. Så da er nok alt i sin skjønneste orden.
Klar for hjemreise i morgen, utstyrt med adekvat dop!
PS – ikke lenger bare titan i kroppen; dette er ekte stål!
Adventskalender
For første gang siden ungene var små har jeg i år begynt å sette sammen en adventskalender. Jeg er så utrolig heldig å ha fått Bente som min kalendervenn, ei av jentene i strikke & skravlegruppa vår. Og jeg tror det er første gang jeg virkelig har kost meg med å plukke smågaver, for jeg har en liten formening om at Bente blir glad for de samme tingene som jeg ville likt å få; dermed pakker jeg på en måte inn smågleder til meg selv 🙂
På mandag skal jeg opereres i kneet, så jeg må skynde meg å pakke ferdig for å sende alt sammen før den tid sånn at alt er klappet og klart til 1. desember. For en gangs skyld gleder jeg meg til advent – og jeg er skikkelig barnslig kjempespent på kalenderen jeg får tilbake!
Tøff i trynet
En dag her forleden var jeg skikkelig oppesen og erklærte at jeg var ferdig med alle mine pågående strikkeprosjekter. Sannelig var jeg tøff da altså! Etter den dagen teller jeg pr. nå 7-8 godt påbegynte arbeider, og det står stadig flere på ønskelista. Jammen fikk jeg den inspirasjonen jeg etterlyste. Og hva skjedde med å gjøre ferdig én og én ting, liksom?
Jeg har en del saker som må bli ferdig. Og så har jeg noen jeg veldig gjerne skulle hatt tid til. Det er noe med den der jula som plutselig dukker opp; jeg mister antagelig noen dager eller uker når jeg skal skifte ut kneet mitt, så i år blir det virkelig julekvelden på kjerringa-syndrom for min del … Men jeg fryder meg over hver strikketime jeg, så egentlig er det ikke noe synd på meg 🙂
Nytt kne
Dato for kneskifte er satt til 16. november. Det skal bli godt å kvitte seg med det vonde, så får jeg krysse fingre for at det nye blir både holdbart og smertefritt i lang-lang tid! Og sånn ser altså delene ut:
… og så håper jeg selvfølgelig at rekonvalesens=strikketid 😀