… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Første arbeidsdag. På veldig lenge. Etter en tur til legen har jeg nå startet på turen tilbake til jobb. Det blir riktignok bare noen timer i uka den første tiden, men nå gleder jeg meg til å ta fatt på vettuge oppgaver igjen.
Fredrik og Ida har vært her siden i fjor, de reiste i dag igjen. Vi har kost oss masse med både aking, bading og en uhorvelig mengde mat. Like greit at den der havrelefsa og striskjorta er på plass nå.
Jeg var på julelunsj på jobben i dag, min første tur dit etter operasjonen. Det var så koselig! Og jeg fikk så mange kjempetrivelige overraskelser. Samtlige involverte sjokolade, gitt. Snedig – jeg må ha nevnt at jeg er glad i sjokolade 🙂 Tusen takk for gode vennskap og søte og morsomme hilsener!
Jeg har vært på møte med NAV. Dette var et såkalt dialogmøte, der det skal legges vekt på arbeidsgivers tilrettelegging for den sykmeldte og også arbeidstakers motivasjon for å komme raskere tilbake i jobb. Jeg skjønner at dette kan ha en fornuftig hensikt i blant. Men jeg forstår ikke helt ressursbruken i mitt tilfelle. For arbeidsgiveren min er faktisk veldig flink til å tilrettelegge, vise fleksibilitet og tilgjengeliggjøre arbeidsoppgaver. Og jeg er på ingen måte umotivert for jobb, tvert i mot. Jeg vil gjerne jobbe full tid, og den eneste grunnen til at jeg ikke har vært 100% sykmeldt er nettopp mitt eget ønske om å holde en viss kontakt med arbeidsoppgavene mine.
Men det stopper seg selv når fysikken ikke fungerer. Den eneste måten jeg kan komme tilbake i full jobb på er ved å bli bra i ryggen. Nå har jeg heldigvis fått en dato, en noenlunde oversiktlig rekonvalesensperiode og en ganske okei prognose. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor fire-fem personer skal bruke to-tre-fire timeverk for å kalle inn, planlegge og gjennomføre et møte som strengt tatt er helt overflødig. En drøyt halv arbeidsuke! Bare fordi regelverket sier at det må gjøres sånn.
Jeg må legge til at det var en del nyttig informasjon å få, selv om jeg like gjerne kunne fått et brev om disse tingene. Jeg er i alle fall mer enn noen gang ivrig på å bli raskt bra, for noen attføring kan jeg ikke havne i!
… denne gangen som Ida Solstråle. Jeg har vært skikkelig sjaber en ukes tid, det toppet seg mens jeg var på tur med jobben før helga og stemmen forsvant. Å gå rundt med absolutt null stemme ble en utfordring med Ida på helgebesøk, og når jeg skulle gjøre meg forstått til Lukas. Det er ikke så lett for dem å skjønne seg på sånn hvisking.
Ida har stadig nye ting å vise frem, denne gangen var hun spesielt fremmelig hver gang et kamera dukket opp – da skulle det smiles! Ellers hagler det med nye ord; onkel har blitt til boki, Lukas er Luka og antydningen til et slags beste er på vei. Bading i balje var en höjdare og jammen gikk bestemors hjemmelagde pizza ned på høykant også.
Kanskje jeg blir bedre utover dagen, sånt bruker da vel ikke vare så mange dager? Jeg har snart legetime igjen, jeg får ta med dette på sjekklista om det ikke er bra før den tid. Å være slapp og elendig fører i det minste med seg litt god hvile for ryggen. Aldri så galt, og så videre…
… å komme seg til jobb, når denne meldingen dukker opp på bil-gpsen i morgenkøen
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er frustrert for tiden. Jeg blir absolutt ikke bedre i ryggen. Dagene starter som regel ganske okei etter en natts hvile, men så snart jeg begynner å gjøre noe har jeg tapt – igjen. Verst er det hvis jeg må kjøre bil, tur/retur jobb er nok til å ødelegge den ettermiddagen. Eller en dag som medfører sitting; det går bra i noen minutter, men så er det bare sideleie som hjelper igjen.
NAV er ivrige på sine formaliteter. Nå har jeg fått innkalling til et møte som har som formål å motivere meg til å komme tilbake i arbeid. Skjønner de ikke at jeg vil tilbake i full jobb? Skjønner de ikke at det ikke er min eller arbeidsgivers feil at det ikke går? Skjønner de ikke at det eneste som nå kan hjelpe meg er den fordømte operasjonen som jeg venter og venter på? NAV sendte meg også tilbud om opphold på en rehabiliteringsinstitusjon, med tilbud om blant annet psykolog for å motivere meg til å ønske å jobbe. Falleri, hvor lite de skjønner!
Fritt sykehusvalg høres så fint ut, tenk at vi kan velge behandling der køen er kortest. En kjapp sjekk innom der forteller meg at St. Olavs har den korteste ventetiden for min operasjon. Og hvis de hadde overholdt fristene der så skulle jeg få denne operasjonen i november. Jeg har snakket med ventelistekontoret, som kunne bekrefte at min dato er i november. Men samtidig presiserte damen der at de var veldig forsinket og at jeg neppe kunne regne med operasjon på denne siden av nyttår. Hva er venteliste og garanti verdt da? Og så oppdaget jeg det som står med liten skrift på frittsykehusvalg.no – godt skjult bak en i-knapp. Den “korte” ventetiden gjelder bare operasjon ved nevrokirurgisk avdeling. Ortopedisk avdeling har en helt annen garantert ventetid. Gjett hvilken avdeling jeg har fått henvisning og plass på ventelisten til?
Jeg vet ikke hva jeg skal tro på lenger. Hvis NAV har lyst å foreta seg noe, så foreslår jeg at de kontakter sykehuset og får dem til å overholde fristen for operasjon. Og at de slutter å mase om å motivere meg – jeg er da for søttan ikke borte fra jobben fordi jeg vil det!
Sommeren er ikke helt over ennå, og jeg har ikke tenkt å ta en eneste årstid (eller dag, for den del) på forskudd. Men skoleåret er i gang igjen. Olav er ferdig med ferien sin. Jeg har vært på jobb igjen – en tur. Jeg var hos legen på mandag og fikk ny sykmelding, men jeg skal forsøke å jobbe litt igjen. Jeg har savnet jobben, å bruke hodet, de gode kollegaene mine, følelsen av å gjøre nytte for meg. Jeg prøver meg på et par dager per uke en stund fremover.
Jeg har fått time til MR og til ryggprofessoren på St. Olavs i september. Proffen ville ha mer detaljert bilde av skavankene i ryggen, og det er jo kjekt at han har et komplett bilde av hva som er feil før det blir gjort noe med det. Jeg er veldig spent – skulle ønske det var en “ååå, ja dette fikser vi greit“-operasjon. Jeg skulle ønske jeg fikk en dato, og at jeg kunne vite at jeg er sprek og frisk snart. Kanskje til jul? Eller kanskje til påske?
Jeg funderer på å lage vin av hyllebær – noen som har erfaring med sånt? Stemmer det at de røde bærene er giftige? Kan det virkelig ta så lang tid som halvannet år? Jeg har funnet et tre med umåtelig mye bær på, og de er veldig fristende med sin skarpe rødfarge. Jeg får fortsette å fundere litt til. Åkkesom – jeg gleder meg til høsten jeg. Det er så mye jeg har lyst å fylle kveldene med – ikke minst levende lys, fyr i peisen, gode filmer, gode bøker, god mat og god drikke. Og en god porsjon fred, ro og smertefrihet.
Skikkelig kjøttsuppe – brennsnut – og fårikål er bare noe av det mangfoldet av god, staut, norsk husmannskost som jeg er så glad i, og som hører høsten til. Nå er store porsjoner på plass og jeg gleder meg til de måltidene.
Jeg hadde en plan. Nå er den satt ut i livet, og jeg må si jeg er ganske fornøyd 🙂
Nå skal det ikke være behov for å flytte mer på kabler i det rommet – i alle fall ikke så lenge vi har de samme kontorlokalene. Det ble en bra ukeavslutning, her er den glade arbeidsgjengen:
Ettersom jeg omsider somlet meg til å melde meg på dette faget på NTNU (og faktisk fikk studietimer i arbeidstiden) måtte jeg også dokumentere studiekompetansen min på nytt. Jeg har jo aldri vært student der tidligere. Enkelt-penkelt – bare å sende inn vitnemålet. Tenkte jeg. Men ikke søren om jeg kunne finne det. Og nå er det enda mindre sannsynlig at det dukker opp, nedpakket som vi er for tiden. Så jeg ringte min gamle videregående skole for å sjekke om det var mulig å få en ny utskrift, eller i det minste en bekreftet kopi. Joda, vanligvis så. Men skolen skal nå rives, for å gjenoppstå i nybygg neste høst. Så der er hele arkivet pakket og flyttet, eller i ferd med å bli flyttet til sentralt lager på Dora. Og ingen visste egentlig hvor ting befant seg. Etter en måned ringte de meg likevel tilbake i dag. Og juhu! – jeg har vitnemål! (Det kostet 200 spenn, skulle karakterene blitt bedre måtte jeg nok punget ut med mye mer…)
Nå viser det seg at det ikke er så enkelt likevel med dette NTNU-faget, for jeg mangler matematikkfordypning som kreves der (et dårlig valg den gang da, jeg vet det). Så jeg ender visst likevel opp med å ta et fag som jeg ikke får eksamen i. Men skitt au. Jeg har fått med meg faget. Det er interessant, morsomt, relevant og lærerikt selv om jeg ikke får papir på det.
Denne uka har jeg glemt
Men så har jeg husket noe innimellom da. Det jevner seg liksom ut. God helg!