Vi har omsider gjort alvor av å reparere den gamle symaskina til svigermor. Og det var verdt innsatsen altså!
Denne maskinen er kjøpt ny i 1966 og reparatøren var glad for at vi ønsket å ta vare på den, og bruke den. Selv om nye, moderne symaskiner er aldri så fancy og datastyrt, så er det faktisk ikke noe som kan måle seg med en slik gammel, tung, stødig og stillegående maskin.
Til alt overmål er det også en programmerbar maskin, se bare hvor mange prydsømmer jeg kan få til nå 😁
Inkludert i pakken er spoler, labber, verktøy og fire ulike programmeringsklosser. Verkstedet gjorde også grundig rent og skiftet deler som var ødelagt. Nå blir det enda gøyere å kaste seg over hobbyarbeidet.
Tag: minner
Historisk sus
Denne vakre symaskina har jeg arvet etter min farmor, og jeg vet at hennes mor (Bestemor) brukte den flittig i pappas barndom. Jeg må tilstå at jeg ikke har sydd noe med den, men jeg har sjekket at den virker. Den er også komplett med bæreveske/deksel i tre. Staselig!
Og så har jeg sjekket alderen på den – på nettsidene til International Sewing Machine Collectors’ Society (ismacs.net) kan man nemlig søke opp serienummeret og finne ut litt forskjellig. Denne er produsert mellom juli og desember i 1916, i Clydebank i Skottland, så det er en ekte antikvitet. Den står selvfølgelig i systua mi, ute i Hjerterommet.
Så å si uforandret …
… på 50 år!
Søster, meg og mamma på Vikan i 1967
Og oss på samme sted nå. Gresset har grodd en del da 🙂
Gratulerer, gutta mine ♥
Så er det den dagen igjen, tre bursdager på én gang. Denne gangen er det nok aller mest tvillingenes dag, Tobias og Sondre fyller 18 og er dermed plutselig med et svosj blitt myndige.
Og jeg sitter igjen med et forbauset uttrykk i ansiktet og lurer på hvor tiden ble av.
Tobias var ganske tidlig ute på to hjul. Mon tro om det var motorsykkel i tankene allerede den gangen?
Sondre startet sin akademiske karriere i ung alder. Vi må kunne si at det har vært en viss utvikling i både form og innhold gjennom årene.
Og så Olav da, kjæresten min som fikk disse gutta i bursdagspresang for 18 år siden.
Det har blitt litt mindre trøkk på feiringen av hans bursdag disse årene, så det spørs om det må planlegges en prioritert jubileumsfest i nærmeste fremtid.
Love you all ♥
Siste tur til Ohajo
Det er med tunge hjerter vi nå nærmer oss tiden for å ta farvel med Ohajo, hytta i Stugudal der vi har hatt så mye kos og trivsel. Annonse for salget ligger allerede ute og vi skal vise frem perlen om bare tolv dager.
Olav, Harald og Jorunn bygget hytta sist på 80-tallet og det klingende navnet har vært i bruk siden.
Hytta har vært flittig brukt. I tiden før vi bygde Solfang var vi på Ohajo så ofte vi kunne, både sommer og vinter. Fisketurer var populært hos alle.
Ikke minst hos meg, som hadde de herligste naturopplevelser i Stugudalen med min første (og fortsatt siste) ferskvannsørret av en størrelse verdt å nevne.
En rast i solveggen fant vi også alltid tid til.
Fredrik underholder med gitarspill på verandaen
Farmor og gutta hadde mye tid til kosestunder med noe godt å bite i
Og skøyerstreker har det vært mange av!
Margrete fikk utfolde seg med lek i snøen
…og Fredrik likeså
Sondre og Tobias har laget utallige snøhuler
… og snømenn
Og den påska det var så varmt… Fredrik nytter sjansen til snøbading med tjue grader i lufta!
Strikking har alltid vært en selvfølge på Ohajo også
Alle soppturene har vært med fangstgaranti – det hjelper selvsagt å kjenne området også.
En fornøyelse å gjøre renskejobben med så mye sopp i kurven!
Olav har hatt en finger med i alt av bygging og vedlikehold!
Tobias fant alltid noe å gjøre – også i regnvær
Bål i hagen med pølsegrilling! Populært for både liten og stor.
Nydelig utsikt og beliggenhet.
Hytta troner på en liten høyde uten nære naboer.
Stua har plass til alt man trenger.
Og her har vi spist utallige lange, gode frokoster med den vakre utsikten. Så mange gode minner. Så veldig mange ♥
Familievotten
I boka Selbustrikk står det oppskrift på herrevotter med vottros etter Ingeborg Evjen Brennås. Ingeborg var Olav sin mormor, så det var stor stas å finne oppskriften i den flotte boka.
Jeg strikket et par, og etter litt om og men må jeg si meg noenlunde fornøyd. Det er jammen en del finurligheter med ekte selbustrikk som jeg aldri har tenkt over.
Vottene ble langt fra perfekte, men jeg sier meg likevel tilfreds med første par ut. Og de har blitt til julegave, forhåpentligvis vil mottakeren bli både varm og glad ♥
Ingeborg ble i 1966 tildelt Marit Emstads medalje i sølv og diplom for særdeles verdifullt arbeid for fremme av god husflid og småindustri i Neadalen. Denne var hun veldig stolt av, og med god grunn synes jeg.
Førjulsull ♥
Jeg har fått en fantastisk julegave på forskudd – pappa har nettauksjonshoppa!
Arbeidere avbildet foran Namsos Ullvarefabrikk. Jeg husker ikke fabrikken selv, den var i drift fra 1913 til tidlig på 80-tallet. I dag huser lokalene butikker og Ullvaren Kafé som har utstilt blant annet koner med ull og mange artige gamle bilder. Det er slike koner i tillegg til lange spoler som ligger i eska jeg har fått. Til sammen er det mer enn sju kilo garn!
Alt dette er overskuddsull fra det som en gang var i produksjon på Ullvaren, Namsos Ullvarefabrikk.
Et kosteskaft ble brukt som hespetre og nøstemaskina var god å ha for jobben med å dele opp godsakene. Jeg har nøstet opp én spole så langt, der var det 750 gram ren, tynn og herlig rød ull.
Nå er det bare å tenke ut hva jeg skal lage. Ei ny kofte kanskje?
Bildene er lånt fra Digitalt Museum og er fra Ullvarens produksjonslokaler på 50-tallet.
Gammelnisser
Etter måneder med rydding i boder og kasser og sekker og esker begynner vi nå å nærme oss litt mer orden i kaoset. Det er jammen mye rart som dukker frem fra glemselen. For eksempel barndommens nisser som Olav har gjemt og som nå skal pryde vår julepyntede stue:
Jeg må tilstå at jeg ikke ble vilt begeistret da disse klatret opp på skapet. Hadde de vært i min nærhet da jeg var barn tror jeg de ville vært skumle. Men så er det liksom noe med dem likevel – en snodig sjarm. En kjapp spørreundersøkelse blant venner og kollegaer ga til slutt et rungende flertall for retronissenes inntog i heimen. Så da får de bli da … men kommer det småbarn på besøk så vil jeg nok snu dem med ansiktet mot veggen!
Bindingskorga
Dette er virkelig en skatt. Bindingskorga hennes svigermor, med navn og årstall – hun har fått den som seksåring! Jeg tenker hun var snar til å lære seg strikkekunsten som første jente i familien oppi Brennåsen. Vi må prøve å finne mer av historien bak denne vakre, gamle trebutten.
Vottene som ligger oppi er mine prøvekluter på oppskriften i boka Selbuvotter; Herrevott med vottros etter Ingeborg Evjen Brennås, svigermors mor som helt sikkert var involvert i overrekkelse av bindingskorga i 1937. Kjenner at jeg blir både imponert og stolt og rørt av dette. ♥
Ungdomskildevann
Jeg hadde planer om å ta med noen dråper vann hjem fra Brandallagunen for et par år siden, men det viste seg å bli umulig på begge mine siste besøk – lagunen var bånnspekt. Men nå har jeg fått en flaske med disse edle dråpene i gave fra de reisende reparatørene. Må finne en litt finere beholder tror jeg. Så kan vannet oppbevares sammen med den eksklusive skjønnhetsleira fra havbunnen. Den røde prikken langt der fremme er lykta ytterst på Brandalpynten.
Dette bildet er temmelig nøyaktig to år gammelt og viser ytterste spiss av lagunen og pynten før den treffer havet. Vakkert sted!