… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Røntgenbildene jeg tok i april har nå blitt til bilde-bilder. Den skjevheten som legen beskriver er sannelig ikke stor (venstrekonveks lumbal scoliose) men når jeg vet det, så ser jeg jo at den er der. Bildet er tatt forfra, altså er min høyre side til venstre på bildet. Utglidningen på 9mm, derimot, den er ganske lett å få øye på:
Legebesøk neste mandag, jeg er ganske spent på hva som skjer.
Jeg har igjen fått muligheten til å benytte arbeidsgivers helseforsikring, denne gangen for ryggproblemene mine. Den første tilbakemeldingen jeg fikk etter røntgen var:
Venstrekonveks lumbal scoliose med toppunkt over midtre avsnitt. Glidning forover av virvelcorpus L5 i forhold til os sacrum i bakkant utmålt til 9 mm. Buespalter i pars intraartikularis i L5. Spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum
På menneskespråk betyr diagnosen at jeg har en utglidning av en av virvlene i ryggen på 9 mm, i tillegg til at det er tretthetsbrudd i denne virvelen. Dette bruddet kan bli verre, så det er helt klart ikke å anbefale å ramle på rumpa flere ganger. Jeg må også være forsiktig med å bære tungt. Jeg kan fortsatt gå, selvsagt. Jeg må bare vokte mine skritt. Og så er halebeinet mitt altså brukket.
Helseforsikringen lover rask behandling, men selv om jeg kom raskt til lege, så var det ikke spesielt likefrem å få gjort noe med dette. Behandlingen er en operasjon som skal stabilisere disse to skivene, men det utføres visst ikke hvorsomhelst, og det drøyer litt med flere svar fra forsikringsselskapet. Kan hende må jeg denne gangen bare stille meg pent i kø og vente på plass i vårt offentlige system. Det går bra det altså. Jeg vil bare bli bra. Jeg er i grunnen litt skremt ja. Det er ikke noe gøy å gå rundt med brukket rygg.
Etter seks måneder med vondt halebein (eller omkringliggende herligheter) har jeg nå nesten fått en diagnose. I det minste har jeg kommet inn i systemet og skal til videre utredning. Det er ikke så enkelt å tyde de flotte doktor-ordene, og ikke står det hokus-pokus-sånn-blir-du-bra i brevet jeg har fått (et ganske langt og innholdsrikt brev, egentlig). Halebeinet mitt er sannsynligvis brukket. Jeg har en imidlertid også spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum som jeg etter litt googling egentlig ikke blir helt klok på. Det skal bli spennende å se hva neste ledd i den medisinske næringskjeden greier å hjelpe meg med.
Søster har fått seg nytt bosted, og vi har vært sjauere i dag. Noen av oss, i alle fall – det blir fort litt “den halte leder den blinde” når vi stiller alle mann med dårlige armer, rygger, haler og bein. Men til sammen ble det et hiva lag av arbeidslyst. Mange små gjør monn til sammen. Gratulerer med flott leilighet!
En svipptur innom Ikea (der jeg egentlig glemte alt jeg skulle ha) blir straks morsommere når Tobias er med. Ikea er nemlig en plass godt egnet til å leke gjemsel, visste du det?
Lørdagskvelden venter med pizza i ovnen – god lørdag til alle!
Lukas ser ut til å tro at vi har tørna helt. De siste dagene har vi jo oppholdt oss i yttergangen mer enn på stua. Og han synes nok vi foretar oss mye rart. Det smaker ekstra godt med litt ekstra lang tur når folkene er litt sprø, virker det som. Se her, jeg skal vise dere litt av verden utenfor, ser det ut som han prøver å si. Og han har jo veldig rett i at det er mye bedre å være ute enn inne.
Jeg har noen sykmeldingstimer et par uker, mens jeg prøver å bli bra i rygg og hale. Det betyr et par timer ekstra med rester av dagslys hver dag, og det vet vi å utnytte. Det kjennes bra å både følge legens formaninger om trening og Lukas sine ordløse (men ikke lydløse) hint om at det passer med enda en tur.
Vi har omsider basket oss hele veien rundt Stavsjøen i vinterskog. Det var ikke noe særlig til sti hele veien, tydelig at folk har startet i en ende og gått et stykke for så å snu. Men nå er det tråkk hele runden. Tipper vi tar turen i løpet av helga igjen. Lukas visste utmerket godt at vi skulle innom boka, i alle fall.
Litt nedtur at det ikke var noen bok i kassen, men det er vel en sommergreie å skrive navnet sitt der. Vi har fotobevis i stedet vi.
Det ble en tur i Pirbadet i helga. Ettersom doktoren anbefalte svømming som trening for rygg og hale, så ble terskelen litt lavere. Selvsagt var gutta med, søster og nevø slo også følge. Det var utrolig godt å sveve omkring litt vektløst i vannet en stund, om det kanskje ikke ble så mye trening akkurat.
Søster og jeg frekventerte svømmehallen fra vi var ganske små – vi tok gjerne bussen til byen grytidlig lørdag morgen for å komme inn før de startet med halvtimespuljer senere på dagen. Svømmehallen – Sentralbadet – forsvant fra byen, og Pirbadet dukket opp. Første gang jeg besøkte Pirbadet ble jeg gledelig overrasket over at de hadde tatt med sjøløvene. De er virkelig et barndomsminne. Som liten måtte jeg alltid klatre opp på dem. Og nå kunne jeg ikke dy meg – voksen eller ei; det måtte bare gjøres.
I hele dag har jeg gått rundt med denne lille barnesangen i hodet:
Lille kattepus
Lille kattepus, hvor har du vært?
Jeg har vært hos mamman min.
Lille kattepus, hva gjorde du der?
Jeg stjal melk fra mamman min.
Lille kattepus, hva fikk du da?
Jeg fikk ris på halen min.
Lille kattepus, hva sa du da?
Mjau, mjau, halen min…!
Grunnen til at jeg har denne på hjernen er at jeg har bristet halebeinet mitt. Au, au, halen min….! Og på samme måte som med bristede ribbein er det ingenting å gjøre med halebeinet – det må bare få tid til å bli bra av seg selv. Som doktoren sa; det kan nok ta noen måneder. I tillegg har jeg en avriving i en muskel i ryggen, med tilhørende volleyballforbud en stund. Det er kjipt! Jeg kan trene med beina, men ikke med overkroppen. Så da kan jeg bruke tiden til å gå turer med Lukas, synes synd på meg selv og nynne Lille kattepus og la være å sitte noe særlig en stund fremover.
