… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Ååååh, for en nydelig følelse det er å komme seg på hytta etter alt for langt fravær. Og for en lykke det er når vannet likevel begynner å renne etter å ha vært bånnspekt i *ten minusgrader!
Det er nok å gjøre med julegaver som ikke er ferdige ennå, turer med hunden som ikke bryr seg om kulda og med småplukk av ting som skal legges på plass eller tas med hjem til jul. Og vi nyter det!
Det kommer flere rapporter fra Lukas & mams på hyttetur, altså! 🙂
Ida finner noen ganger ut at hun skal pynte seg, andre ganger passer det slettes ikke. Denne dagen passet det å prøve alle hårbåndene som Oa hadde kjøpt, men ikke så mye mer.
Mens vi var ute og lekte kom følgende erklæring klart og tydelig: Æ ska te Aten æ. Jeg funderte en stund på hva det skulle bety, men fant etter hvert ut at det var beskjed om at hun hadde kasta sten. Det er nemlig morsomt å kaste stein i sjøen. Og like etter, da vi satt inne og spiste brødskive kom neste melding: Æ e på A-laget. Jaha, tenkte jeg – det er jeg jo enig i, nærmest elitelaget. Veslejenta spiste jevnt og trutt av maten sin og da oppdaget observante hytteturister at hun selvsagt mente at hun hadde spist av pålegget – æ et pålegget. Ikke så greit for bestemora å forstå alt på første forsøk 🙂
Vi har hatt noen aldeles nydelige dager på hytta, på slutten av høstferien. Været har tatt på seg gla’maska og vist frem både blikkstille sjø, fargesprakende skog og tindrende stjerneklar natthimmel. Med det klare været kom også kulda, men vi har hittil sluppet unna snø og frost.
Morgentåken gjorde stemningen svært så spesiell. Er det ikke vakkert? Lukas funderer kanskje på hvor det ble av den vanlige utsikten…
Vi var superoptimister og satte sildegarn. Julesild, vettu. Men det ble dessverre ingen fangst. Enten må vi kjøpe sild, eller så får vi håpe på flere slike fine dager med garnoptimister på riktig sted til riktig tid 🙂
Ungene engasjerte seg en stund med både luftgeværskyting og båtkjøring. Fredrik og Ida var på besøk, og den vesle frøkna skulle selvsagt prøve hun også. Men det var minst like morsomt å hoppe i senga til bestemor!
Nå venter den sedvanlige hverdagen for fullt en stund. Jammen var det godt med ferie denne gangen også!
En gang for riktig lenge siden satt søster og jeg på denne benken. På trappa til gamle Solfang, med epletreet i bakgrunnen. Jeg tror det er den samme benken jeg har plukket opp fra skogen, blant kubæsj og brennesler. Nå står den på nye Solfang, neste sommer skal jeg pusse den opp litt. Og sette den foran det nye epletreet.
Lukas og jeg storkoser oss på Solfang. Ennå har ferien bare så vidt begynt. Her er litt av det vi har puslet med og sett denne helgen:
Årets epleavling teller hele sju epler. De burde nok fåt henge litt lenger på treet sitt, men jeg tok ikke sjansen siden vi ikke vet hvor lang tid det tar før vi er tilbake på hytta. De sju flotte eplene har blitt med hjem og skal etter hvert bli til en eplekake – selvfølgelig.
Det var mye vær sist helg, mer skal det sikkert bli utover høsten. Jeg gleder meg litt til de mørke kveldene fremover, så det må bare være så mye det vil. Et enslig markjordbær holdt fortsatt stand selv midt i september. Godt var det også.
Ida er en aktiv liten frøken, hun vil veldig gjerne ut samme hvordan været er. Denne helgen var det til dels fryktelig vått, men tur ble det likevel.
Vi er endelig på hytta igjen. Jeg burde kanskje si at kontrasten er ganske stor siden vi avsluttet sommerferien her ved forrige tur. Men det ser i grunnen ganske likt ut – regn, vind og temperatur som kan måles med ett siffer. Allikevel har vi det helt superm. Masse gjøremål og masse bilder; her må jeg ta tiden til hjelp og vise frem litt etter litt. I dag har i alle fall Lukas avsluttet badesesongen:
Ordforklaring: Superm er ikke et ord, bare et feiluttalt uttrykk som vi har adoptert. Teit, men morsomt
Vi har levd nesten som nomader en del dager denne siste ferieuken vår; en tur hjem fra hytta, deretter en svipptur innom Stugudal og Ohajo sammen med farmor – inkludert en ekstra harrytur til Funäsdalen og Sverige.
Turen fortsatte med pitstop i heimen, før vi tok kveldsekspressen (egen bil med Olav ved rattet) til Solfang igjen. Ettersom dette er innspurten på ferien i år, så må vi jo få med oss litt av hvert – nå håper vi på tur ut i havgapet før striskjorta kaller, sånn at vi kan krysse av litt mer vest på reisestatistikken.
Midt oppi all elendig værmelding og vind og synkende temperaturer kom en herlig overraskelse på selveste bursdagen. Sol fra en svært lettskyet himmel hele dagen og mulighet til å sitte i ly for vinden ble til årets bursdagsbonus: solbrent!
Jeg har fått masse nydelige blomster og gaver, mamma laget den lekreste bløtkake og selskapet var akkurat så trivelig som jeg ønsket meg. Livet er lett å holde ut på slike dager …
