… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det er litt morsomt med ski-VM, på så mange måter. For eksempel har Trøndelag hittil fire gull og to sølv, det er ikke verst. Litt moro er det også å se på nettstatistikken (vi tilbyr multicast IP-TV på nettet vårt). På dette bildet kan det virke som om både Marit Bjørgens 10-kilometer og kombinert-langrenn trakk til seg litt publikum på mandag.
16 år har gått siden jeg trampet inn på UNINETT for min første arbeidsdag – 1. februar 1995. Gratulerer med dagen til meg. Tiden flyr når man har det gøy!
Så havnet jeg på skolebenken igjen, gitt. Jeg har omsider kommet frem til at jeg ikke har vondt av å lære mer, og jeg har fått lov å følge forelesninger i arbeidstiden. Dermed skal jeg nå lære om Planlegging og drift av IT-systemer – som i grunnen er det jeg jobber med til daglig. Heldigvis for meg er ikke dette det jeg skal lære:
.. men dette:
Det hjelper å ha kjennskap til stoffet i praksis, og det hjelper veldig at Kolla også tar dette faget sammen med meg.
Jeg tror det skal bli både morsomt og greit å følge med fremover. Skoledager er hver tirsdag og fredag frem til påske. Om jeg tar eksamen i mai gjenstår å se…!
Vår nygifte kollega fikk som en slags bryllupsgave æren av å slå av en av de eldste maskinene vi har (hatt) i Uninett. Denne maskinen har en lang og mangfoldig driftshistorie, det var en av de første tjenermaskinene jeg hadde arbeidsoppgaver på da jeg begynte i 1995. I vår interne driftsdatabase ble aun.uninett.no registrert 1994-09-13 12:50:48. Det er en stund siden. Jeg vet i alle fall at den har vært navnetjener, og den har kjørt hostmaster sitt kø-system. Nå er det yngre krefter som har overtatt, men maskinen skal få et etterliv hos oss. Det hadde vært artig om vi etter hvert fikk sving på et slags museum.
Kanskje dataår er litt sånn som hundeår? Ifølge Snorre ble Aun 260 år gammel, selv om det kanskje neppe stemmer helt med virkeligheten…
UNINETT-konferansen 2010 foregår akkurat nå på Universitetet i Stavanger. Det er vår (nesten) årlige konferanse for IT-folk i vår sektor – altså Universitets- og Høgskolesektoren i Norge. Her spenner temaene over så mangt, men det er en viss data-relatert tråd gjennom programmet, selvsagt. For det meste handler konferansen for meg om å lytte, lære og få litt faglig input. I tillegg er jeg her som ekspert (tenk det) på et av mine arbeidsområder, våre verktøykasser og målepåler. Det er kjekt å treffe de jeg ellers bare snakker med på telefon og epost, og jeg tror terskelen for å stille de dumme spørsmålene blir lavere når man treffes ansikt til ansikt.
Vi har selvsagt vår egen stand i utstillingsområdet, og der skal man kunne få svar på eller hjelp til alt. For eksempel massasje. Eller veldig god lunsj.
Jeg er ikke veldig glad i å fly, så hjemturen blir neppe noen höjdare. Borte bra men hjemme best, heter det. Etter et par dager borte lengter jeg egentlig bare hjem nå. Til senga mi. Til familien min. Til hunden min. Og ikke minst til en dag ekstra helg.
Det begynner nesten å bli en tradisjon med en storjobb like før jul. Denne gangen var det nykabling av lagringssystemene som sto for tur. Fordi alle servere ble tatt av nett forsvant også alle nettsidene på duna.no en stund. Det er godt å konstatere at vi er tilbake på nett.
Helgen blir litt amputert av sånne lørdager, men det er ganske morsomt å få herje rundt med kabler og skrutrekker en stund også. Ting har gått etter planen, og vi har fått opp et system som forhåpentligvis gjør at vi slipper å ta ned alt på en gang i fremtiden.
Det er faktisk ikke så ofte vi er i byen, vi greier oss på en måte helt fint her ute på landet. Så når vi for en gangs skyld beveget oss i kultiverte områder fikk vi også med oss en hel masse på kort tid. Første stopp var nasjonalhelligdommen Nidarosdomen. En kollega og venn fikk sin brud, en fin vielse der vi var bakerste benk-tilskuere. En strykekvartett spilte under seremonien. Vakkert!
Vi hadde en liten time å slå ihjel før neste post på programmet, så vi tok turen på Nordre og en kaffe på Dromedar. Der kjøpte vi årets julekaffe som nå ligger nymalt og venter på oss. Det var masse folk i gatene og sannelig fikk vi også med oss en minikonsert med Madcon ute i kulden. Det var 18 minusgrader, så litt hopp og sprett til Glow, Freaky like me og Beggin’ var bare greit. Det var antagelig tenning av julegatene som var anledningen, vi ventet ikke lenge nok til å finne ut av det.
Vårt egentlige ærend i byen denne lørdagen var årets julebord. Det ble en behersket seanse for vår del. Men vi overvar en flott forestilling med Nordic Tenors og fråtset oss gjennom en velfylt julebuffet med alskens fristelser. Deretter var det også nok for oss. Vi tuslet oss hjemover – innom barnevakten for å hente hund og tvillinger – og inntok sofaen med hver vår velfortjente rødvin, fyr i peisen og en film på TV.
Så mange musikalske, kulinariske og sesongrelaterte kulturinntrykk kan man altså ramle innom i løpet av noen lørdagstimer. Påfyllet holder nok i flere måneder for oss.
I dag er det sesongpremiere i heimen på en av de absolutte favorittene innen julemat; pinnekjøtt. Bon appétit!
… eller en morsom dag på jobben og ingen som forstår meg hjemme
Jeg synes det er knallartig å få ting til å virke, og sånt er det jo veldig kjekt å dele med de hjemme etter en morsom arbeidsdag. Men det er jo gjerne detaljene som gjør det morsomt, alle de små tingene som ikke gikk som de skulle, men som via små og store aha-opplevelser gikk seg til likevel.
For eksempel kan fabrikkny hardware være noe for seg selv, og krever noe spesiell tilkobling for å komme i gang – det er sjelden noen muligheter for en installasjons-CD eller USB-dings i en svitsj, så her må seriekabel til for å starte konfigureringen. Alltid like morsomt, alltid like spennende, og som regel føles det mer eller mindre som flaks når jeg er i gang. Jeg koblet meg til svitsjen med minicom terminalemulator, og det kan være en øvelse i seg selv.
Etter feilmeldinger for akkurat den innstillingen eller ingen kontakt på en annen innstilling skulle man tro at disse ble eliminert som mulige veier å gå. Men neida – etter samme feilmelding tre-fire ganger kom plutselig normalt skjermbilde frem. Jaja, da noterer vi det til neste gang!
Deretter kopierte jeg konfigen til en helt ny svitsj fra en gammel og glemte å lagre den nye etter å ha byttet ip-adresse. Den nye virket tipp-topp den, helt til jeg tok strømmen og flyttet den. Da ville den plutselig ikke snakke med meg lenger. Opplagt, javisst. Men det er utrolig hvor blind man kan se seg på sånne feil når man vet man har hatt alt på stell tidligere. Tilbake på minicom, korriger ip-adressen, l a g r e og flytt på nytt.
Og da den samme svitsjen skulle på endelig destinasjon koblet til fiber – hvorfor fikk vi ikke link? Vi gikk løypa tilbake fra telematikkrom til hovedfordelingsrom og tilbake til serverrommet, koblet svitsjen direkte på koblingspunkter stadig nærmere hjemme. Ikkeno lys. Svitsjen ble tatt med tilbake til kontoret og konfig sjekket ok enda en gang. Jeg fikk en streiftanke om at det kunne være nødvendig med en merke-spesifikk SFP, og sannelig! Der kom lyset! (Selv om jeg først trodde det var ruteren som var sær og det viste seg å være svitsjen – men streiftanken var riktig)
For ikke å snakke om alle spørsmålene; “tror du du rekker å gjøre ditt eller datt?” – og jeg kan svare “det er allerede gjort!”. Sånn går no dagan – mye å gjøre, litt riving i håret for uforståelige feil og små (og store) jubelrop for alt som går på skinner! Jeg skulle nesten ønske vi hadde videoovervåking i serverrommet der jeg danset min lille seiersdans da linklyset begynte å blinke 🙂
Kanskje ikke så rart at Margrete en gang sa: “Når dere skal fortelle noe morsomt på jobben, så sier dere bare 10010101101011 og så ler alle sammen”
… er kanskje sommeren over? Jeg tror værmelderne prøver å melde trøndervær litt av gammel vane, og så er det fryktelig vanskelig når det bare fortsetter å være så mye bedre enn normalt. Jeg tenker av og til at det hadde vært like greit med åtte grader og regn, bare for å venne seg til det liksom. Men så tar jeg meg sammen – herregud! det er jo SÅ deilig med sol og varme, langt ut i høstmåneden.
Jeg er tilbake for fullt på jobb, og jeg frydet meg på første arbeidsdag over at jeg har masse å gjøre, at jeg mestrer det jeg gjør og at det er utfordringer i kø fremover. Jeg kjenner at jeg greier å stresse ned, og ser faktisk frem til litt jevn tralt uten spesielle ting på agendaen. Ingen reiser, ingen store besøk eller begivenheter.
På kveldsturen med Lukas oppdaget jeg at løvet faller fra trærne for alvor nå. Det praktisk talt regnet bjørkeløv over oss. Lukas hadde til tider sitt svare strev med å glefse etter dem og kontrollere hvert eneste lille blad – han måtte selvsagt gi opp, det ble for travelt. Vi hadde en fin tur frem til det ble mørkt. Skogen er ikke så grei å gå i når man ikke ser noe. Nå må jeg snart finne frem lykt.
Nå har vi hatt årets personalsamling i UNINETT, og tradisjonen tro er det delt ut gaver til de som har jobbet her i 10 og 15 år. I dag fikk jeg min 15-årskaraffel. Jeg har vært ansatt i 15 år, 7 måneder og 1 dag. Grattis til meg!
Nå har jeg 8 glass og en mindre karaffel fra 10-årsjubileet – veldig flotte Hadeland-ting som jeg virkelig setter pris på. Så setter jeg jo pris på jobben min også, da!