Det er navnet på Katrine (og Johnny) sitt vesle paradis på Hitra. I helgen var vi på jentetur der, fire av Søstrene Genser. Og sannelig var det en fredelig og herlig plett for en velfortjent pause fra hverdag og hjemlige sysler. Ikke for det; jeg tok med min vanligste hjemlige syssel og fikk strikket noen masker der også jeg da.
Inngangen til helgen var typisk trøndersk (og typisk april), med snøvær i søkk og kav. Man skal vokte seg vel for å tro på tidlig vår i disse strøkene. Vi transporterte oss med båt utover, for meg er jo det verdens beste transportmiddel. Og hvertfall deilig å slippe å kjøre bil på lumske snøveier.
Nå varte snøværet hele helgen, men vi fikk heldigvis sneket inn en god spasertur mens det var solgløtt på lørdag. Pikene på broen – inkludert Iris sjarmørhund – var usedvanlig samstemte i fargene, skulle tro at dagens outfit var avtalt! 😂
Menyen var faktisk den samme som på fjorårets jentetur til Vikan; verdens beste fiskesuppe på fredag og sushi på lørdag. Med andre ord – dette er en tradisjon!
Trine har fullført sin cirka sjuårige utdannelse som sushikokk, tror jeg.
Det ble rikelig med mat, kan man si. Vi spiste mye og godt – og drakk litt 🥂Og skravla gikk jevnt, må vi vel også innrømme ….
Grilling av marshmallows på bålpanne var en knallbra kveldskos, selv om det ble en smule kaldt etter hvert. Tusen takk til Katrine for en superduper tur, nå gleder vi oss allerede til neste 👍
Tag: vær & vind
Ny-Ålesund revisited
Tenk, så har jeg vært på Svalbard én gang til! Denne gangen ble det et ganske kompakt besøk der jeg sammen med prosjektleder Helge har presentert fiberkabelprosjektet for styret i Uninett.
Det startet så bra med flytur via Bodø til Tromsø (riktignok litt forsinket, men pyttsann …) og en veldig grei etappe fra Tromsø til Longyearbyen. Der sjekket vi inn bagasje og ble krysset av på passasjerlista for miniflyet til Ny-Ålesund. Men så kom det melding om kansellering sammen med et forrykende snøføykvær.
Dermed ble vi værfaste i Longyearbyen frem til grytidlig tirsdag morgen.
Denne dagen var været atskillig bedre, det var til og med utsikt under innflyving til Ny-Ålesund. På vår første befaring ute på Brandalsletta traff vi denne flokken med rein:
En snartur ned på gammelkaia ble det også tid til, der kunne vi se protectorshell-dekket kabel sno seg utover. I bakgrunnen er Kvadehuken og Brandalsletta til venstre, og Kapp Mitra omtrent midt på bildet.
Vi fikk installert oss på Nordpolhotellet og gjorde noen enkle ommøbleringer som forberedelse til kveldens presentasjoner. Med besøk både fra Kings Bay-ledelsen og fra Kartverket fikk styret en grundig og god innføring både i stedets historie, dagligliv og ikke minst de tekniske utfordringene som nå er mangfoldig forbedret gjennom fiberkabelen.
Under frokosten onsdag morgen fikk vi besøk av denne vesle sjarmøren. Han møter etter sigende trofast opp utenfor Servicebygget hver morgen, trolig i håp om litt tillegsfôr – det kan vel være snaut med føde her i vinterhalvåret! Det er forresten Amundsenmasta vi ser til høyre i bildet.
Deretter var det tid for utendørs befaringer og et gjensyn med den tag’a kabeltrommelen vi brukte som bord da vi kappet tau i 2014. Vind og snøføyk hadde moderert seg i løpet av natta og vi fikk tidvis nydelig solvær. Men med minusgrader ned mot 17-18 grader og vind i kuling-sjiktet var det en ganske kjølig opplevelse å rusle rundt Marinlaben, Havnelageret og gammelkaia.
En pitstop med varm sjokolade løsnet litt på stemningen, sammen med en visitt i Glassvattbua – det har neppe vært 11 personer der inne på én gang før.
Etter lunsj fikk vi skyss ut til Brandal og en omvisning i det nye bygget som skal huse Kartverkets nye Geodesistasjon. Her snakker vi utsikt fra driftsenteret! Lykta, lagunen og Tre Kroner fyller (deler av) synsfeltet gjennom de svære panoramavinduene. Til og med månen kan skimtes.
Vi kom oss faktisk helt ned til landtakspunktene på stranda – hvem skulle trodd det på forhånd? – og de besøkende fikk et enda bedre inntrykk av dimensjoner og omgivelser i prosjektet.
Selv satte jeg ubeskrivelig stor pris på å kunne gå helt til enden av Brandalpynten og lykta. Det nye ankring forbudt-skiltet ser vi også der ute nå.
Og så fornøyd er en ishavsturist når Lagunen er bånnspekt og det er flatt og fint å spasere der. I det hele tatt var disse øyeblikkene verdt all verdens venting, knetrening og spente forberedelser til å presentere noe. Nærmere verdens ende kommer jeg ikke!
PS – Etter retur til Longyearbyen fikk vi være med på en fantastisk femretters på Huset. Der har jeg ikke vært før, det var faktisk en opplevelse! De har blant annet Nord-Europas største vinkjeller, så ta en tur dit om du får muligheten.
Snøat i by’n min
Adresseavisen skriver stadig om været. I disse dager er det mye snø i byen (og i marka). Jeg skulle ønske jeg var litt mer gangbar og kunne gå lange turer når det er sånn, for det er jo litt fint …
Lek og arbeid i snøen
I dag har jeg vært med på tur! Det er uhorvelig mye snø nå, og litt utfordrende å holde balansen, men med Olav som hundefører klarte jeg meg brukbart på runden, vil jeg si. Lukas og jeg tok oss tid til en liten stopp med basing i snøen, det har jeg savnet, merker jeg.
En kjapp shoppingtur på gubbdagis resulterte i en liten snøfreser som vi kan bruke på verandaen – den voksne snøfreseren går ikke gjennom verandadøra, så dette ble en fin løsning for å slippe den tunge skuffingen.
Synd at det trolig kommer regn snart, ikke minst fordi det da blir glatte og isete veier.
For the record
… så er det greit å si noe om vinteren og snømengden også i år. Det er jo en kjensgjerning at manns minne ikke er spesielt langvarig. Så herved dokumenteres det mye snø i januar:
Jeg skulle så gjerne vært på hytta, lekt ute med Lukas, vært fotafør og måkt snø. Kanskje det blir en tur snart…?
Stakkars gammel-opel’n … Den har heldigvis fått lov å komme inn i garasjen en tur nå.
Frem med hoinnduken
Jippiiiii, endelig snø – er vel det Lukas tenker, hvertfall. Her hjemme har vi vært nødt å finne frem hoinnduken igjen og hunden har ritualet klart for seg når han kommer hjem fra tur 🙂
Mere snø, takk. Hilsen Lukas. 
Kaldstart
Det har vært mye kaldt nå i januar, faktisk så kaldt at jeg har vært nødt å gå bort fra prinsippet åpent soveromsvindu, og det sier ikke lite!
Heldigvis har kompis Lukas varmet meg i tillegg til den varme dyna. Jeg tror nemlig han også synes det kan bli i kjøligste laget noen ganger, så han finner veien opp i fotenden på senga når det står på som verst.
Nå skal det visstnok bli slutt på barfrosten, det meldes snø til helga! Det blir litt triveligere da, tross alt.
Treg start …
Det kan nesten se ut som jeg helt har glemt bloggen i 2016, men neida! Jeg er her jeg sjø, har bare hatt en ekstremt treg start på året. Siden romjula har jeg vært forkjøla, og jeg har syntes skikkelig synd på meg selv – kan faktisk ikke huske å ha vært SÅ langvarig nedsnørra noen gang. Og så er det dette kneet da; det funker ikke helt som det skal ennå, og etter en ganske mislykket tur med Lukas i romjula der jeg ramla så lang (kort) jeg er, så har jeg igrunnen ikke vært noe særlig på tur heller. Men i dag klinka vi til, i stive minusgrader. Det ble ikke så lang tur, men en liten tripp i Kubakkan var fin trim for oss begge. Og årets første selfie ble tatt med skjelvende og iskalde fingre – vi får skylde på det …
Romjul 2015
Også i år kom Ida Sofie med pappa Fredrik på trondheimsvisitt i romjula – det er vel tradisjon da vel? Her går det unna med aktiviteter fra morgen til kveld. En femåring krever sin aktivitetsleder! Hvis vi skal dømme ut fra energinivået, så tror jeg Pippi-kjolen (som jeg kjøpte av Våppi i høst) var midt i blinken for frøkna.
Det har gått mye i tegning, i tillegg til pynting – prinsessegreier er svære greier – og en og annen spasertur ut i snøen (som endelig kom, men forsvinner igjen …). Og så var det kjempestas å få besøk av tante Margrete og onkel Mathias. Det syntes jeg også, og benyttet sjansen til å fotografere fire overleverte strikkeplagg på én gang:
I dag har vi også boltret oss i Pirbadet. Lenge nok for ei bestemor, men på ingen måte for lenge for den spreke minstejenta som mente hun knapt nok rakk å få gammeldamehud … Men koselig var det, og det å klatre på selen (som jo er noe man må) i svømmehallen er herved overført til en ny generasjon.
Julaften på haugen
I år var vi sju til middag – åtte med Lukas, men han fikk ikke egen stol – og hadde en koselig og varm feiring med pinnekjøtt og tilbehør, flere varianter til dessert og julebakst og andre søtsaker til kaffen etterpå. Nevnte Lukas ble ekstra optimistisk så snart kakene kom frem og viste oss hvor godsakene var, mens han satt veeeeldig pent …
Det er ikke så mye stæsj og pynt i huset, men noe er selvsagt tradisjon og må være med hvert år; både nisser og blomster, duker og servise. I år fikk vi en nydelig kristtorn av farmor, den står på spisebordet.
Og fortsatt er den vesle ugla den fineste pynten på juletreet:
Jeg tror alle var godt fornøyd med kveldens gavedryss også, i alle fall var jeg superfornøyd og fikk det jeg ønsket meg og mere til. Smykket med Trondheimsrosa i hvitt gull fikk jeg fra kjæresten min, det ble jeg ekstra glad for!
Og så synes jeg det var stas å se at Margrete ble så glad for jakken jeg strikket – hun hadde den på resten av kvelden og erklærte at hun skulle sove med den også (håper ikke hun gjorde det da …) så den falt nok i smak.
Første juledag har vært lang og stormfull. Været har tatt parabolen også, så vi er helt tv-fri. Da er det godt noen av oss har strikketøy å ty til, mens resten koser seg med kortspill og andre slags spill.