Brodder er for gamliser. Jeg hørte en diskusjon om dette på radio her om dagen, og utrolig nok er det fortsatt mange som mener at de ikke kan gå med brodder fordi det ikke er kult. Eller hipt. Eller hva sånt som er in heter nå for tiden. Allikevel var det en viss holdningsendring å spore. Det er visst greit hvis du har passert 30. Mot tidligere 60. Jaja, tenker jeg. Ikke at jeg har vært den ivrigste broddegjenger, men det er jo greit å vite at jeg ikke automatisk blir tatt for å være over seksti når jeg klakker ivei på isen.
Godt skodd på ugreit underlag
Jeg fikk mitt livs første isbrodder i julegave av ungene (de store) da jeg var gravid med tvillingene (de minste). Det var rørende omtanke bak den gaven, ikke sant?
Det blåser og blåser. Det er slitsomt med vind, den ødelegger liksom alt av utendørs trivsel. Det er desto koseligere å sitte inne og høre vinden ule rundt hushjørnene. Men nå må jeg jo ut jevnt og trutt uansett, så det blir antrekk deretter – store skjerf, hette og vindjakke – og ikke akkurat siste mote, må jeg innrømme. Heldigvis gir skogen en del ly for vinden, deilig å komme seg inn mellom trærne.
Jeg trekker på meg hetta, Lukas stuper i snøen
Jeg setter pris på mild temperatur altså, men kunne jeg byttet noen få sekundmeter mot grader for en stund, vær så snill?
Jeg tror Lukas husker snøen som falt i fjor. I alle fall virker det som han er (genetisk sett) vinterhund, ettersom han er født i desember (og en meget kald sådan) og første halvdel av livet opplevde bare snø og kulde. Han elsker snøen som har kommet nå. Han hopper og spretter som en gærning, borer snuten langt inn i snøfonner, graver som en gal og løper som en tulling. Så snart vi har kommet inn fra tur går han mot vinduet og vil ut igjen. OG: han har begynt å prate! Han gauler når han vil ut. Til meg, da – ikke de andre i familien, liksom. Han vet at mamma virker. Nå skal vi snart ut igjen, på enda en vasse i djupsnø-tur med hodelykt og gjennom skogen, favoritten over alle.
Det finnes ikke noe morsommere enn å base i snøen!
Den dagen det var desidert finest i skogen hadde vi ikke kamera, bare mobil...
Gretes værfakta:
I 2010 har det vært snøfritt i juni, juli, august og september. Det betyr at 2/3 av årets måneder har kommet med snø i større eller mindre mengder (forutsatt at det kommer eller ligger snø i desember, og det vil jeg på en måte anta). Og det igjen betyr at vi ikke lenger kan snakke om sommerhalvåret, men bare sommertredelen av året. Og vinterhalvåret har blitt til vinter-to-tredelene. Hvis noen ønsker å bestride disse fakta, kan jeg stille med fotografisk bevis for snøfallene, med og uten hund.
Eller; trening gir resultater. I dag hadde jeg egentlig planlagt volleyballtrening, men ettersom gutteavdelingen i heimen okkuperte bilen på shopping ble det trening i marka i stedet. Sammen Lukas, selvsagt. Og han er ikke noe dårlig selskap på en litt lang tur. Det er ikke så verst trening det heller – halvannen time i brukbart tempo må da telle for noe?
Men vi må trene mer på å få til å ta bilde av oss selv. Eventuelt kan jeg trene opp hunden til å ta bilder, så kan vi ta dem annenhver gang.
En rast ved Stavsjøen med godbit til Lukas
Fryktelig blåstrig vær, men god temperatur og oppholds for en gangs skyld. Og vi rakk akkurat hjem før det ble for mørkt. Etter at jeg også har fullført flytting til nytt kontor på jobb kjenner jeg at det klarer seg med fysisk aktivitet for i dag.
Jeg har nevnt en del ganger at Lukas er ganske pysete sånn værmessig. Hvis han ikke må ut, så foretrekker han tørt, varmt og innendørs fremfor en tur ut i regn, sludd og snø. Nå har det stort sett regnet jevnt hele tiden mens vi har vært på hytta, så det er ingen bønn – ut må vi. Mens vi snekrer og bygger holder Lukas seg på verandaen, og der søker han tørt land under det gamle campingbordet. Da jeg hentet en fillerye ble han ekstra fornøyd. Der kan han ligge tørt OG ha kontroll på flokken sin. To gode fluer i samme smekken. Han kunne selvsagt brukt hundehuset sitt, men det er ikke samme utsikten derfra…
Endelig fikk vi treffe Alfred igjen, som vi ikke har sett siden valpene var bare små nøster med hengende ører, som tisset på gulvet, var tøffere enn toget og gjorde sine barskeste angrep mot sokker og skjerf.
Lukas og Alfred til venstre med sine søsken Emil og Lina (Kaisa)
I går fylte disse nøstene 9 måneder, og er på ingen måte små lenger. Lukas er fortsatt en del større enn Alfred, men etter at han ble nappet helt ned i dag ser han nokså puslete og stakkarslig ut. Ikke den løveungen han har vært, liksom.
Vi tok en tur i Malvikmarka, langs Stavsjøen sammen med Alfred, Karin og Jon. Det har regnet i strie strømmer i hele dag, så det ble en våt fornøyelse. Men det var skikkelig trivelig likevel. Jeg setter SÅ stor pris på å endelig ha truffet Karin og vi skal helt sikkert treffes igjen snart, ikke sant vel?
Alfred og Lukas finner raskt tonen i regnværetVilter lek i lyngenTo glade gutter
Det var så mye regn at jeg turde ikke ta kameraet ut av vanntett-posen. Været var akkurat så nitrist som det ser ut på bildene. Jeg er sikker på Karins bilder er mye flottere og gleder meg til å se dem. Men det var i alle fall én stor fordel med så dårlig vær – vi fikk boltre oss nesten helt alene i skogen, og hundene løp uten bånd så lenge ingen andre var i nærheten. Det er første gang Lukas har gjort det i marka her hjemme, og det gikk helt fint.
Tobias fotograferte oss – Karin og samboer Jon, meg og Sondre – og Lukas og Alfred
Tidligere i dag traff vi en annen (hunde)venn og gikk en lang tur i Bymarka. Vi var våte til skinnet da også, rakk bare så vidt hjemom for å skifte før neste runde. Lukas er i alle fall storfornøyd med dagens utskeielser. Sliten og fornøyd 🙂
… er kanskje sommeren over? Jeg tror værmelderne prøver å melde trøndervær litt av gammel vane, og så er det fryktelig vanskelig når det bare fortsetter å være så mye bedre enn normalt. Jeg tenker av og til at det hadde vært like greit med åtte grader og regn, bare for å venne seg til det liksom. Men så tar jeg meg sammen – herregud! det er jo SÅ deilig med sol og varme, langt ut i høstmåneden.
Jeg er tilbake for fullt på jobb, og jeg frydet meg på første arbeidsdag over at jeg har masse å gjøre, at jeg mestrer det jeg gjør og at det er utfordringer i kø fremover. Jeg kjenner at jeg greier å stresse ned, og ser faktisk frem til litt jevn tralt uten spesielle ting på agendaen. Ingen reiser, ingen store besøk eller begivenheter.
På kveldsturen med Lukas oppdaget jeg at løvet faller fra trærne for alvor nå. Det praktisk talt regnet bjørkeløv over oss. Lukas hadde til tider sitt svare strev med å glefse etter dem og kontrollere hvert eneste lille blad – han måtte selvsagt gi opp, det ble for travelt. Vi hadde en fin tur frem til det ble mørkt. Skogen er ikke så grei å gå i når man ikke ser noe. Nå må jeg snart finne frem lykt.
Midt i sykdom og elendighet fikk vi besøk av våre gode venner fra Tyskland, Bernhard og Maria. I år er det utrolig lite sopp å finne i hele Trøndelag, det har også de konstatert. Derfor ville de forsøke seg på bærplukking i år. Jeg og Lukas guidet dem opp i skogen og etterlot dem der før vi stakk hjem til sofaen igjen. Lukas ville nok gjerne vært ute litt lenger, men det spørs om det hadde blitt noe bær på dem da?
Utstyrt med kurver og bærplukkere i marka
Lukas fikk i alle fall løpe litt i vannkanten, og det var nok mye mer spennende enn å ligge på beina mine og se på at jeg sover. Det var mye folk ved Stavsjøen, kajakkpadlerne var interessante, synes han.
Skulle gjerne plasket litt sammen dem...?
Bernhard er også hobbymusiker, han ble imponert over gitarsamlingen til gutta. En prøverunde med Olav sin kontrabass ble det også.
Bass-boogie
Været er fortsatt strålende. Over 20° i september må sies å være greit. Skulle bare ønske jeg kunne vært ute og kjent litt mer til det. Kanskje det holder seg til jeg er på beina igjen.
I dag har vi gått to turer. Først var vi en tur på Vikhammer der Sondre og jeg tok med Lukas på vandring mens Tobias var på musikkskolen. Der fikk Lukas se toget for første gang – det var egentlig litt nifst. Tutet og bråkte. Men så er Lukas selvfølgelig tøffere enn toget (også)!
Nei, Lukas – du kan ikke ta toget
En spasertur rundt tjønna er ganske passende som kveldstur for Lukas og meg. Det er såpass at vi begge får trimmet litt, samtidig som det ikke er så langt at vi kvier for å starte på turen (dørstokkmila, du vet). Jeg har som mål å ta denne turen hver dag, og jeg liker å gå når det regner. Jeg er ikke så sikker på at Lukas er like glad i regnværsturer som jeg er, men han burde jo ikke være pinglete i regn, “GoreTex®”-hund som han er. Så lenge han får løpe og herje litt er han i alle fall glad for å komme seg ut. Kanskje han fortsatt mistenker meg for skumle planer om dusjing når han vet han blir våt og møkkete?
Nå er det i alle fall ikke noen jentebevegelser her!
Det blir dessverre vanskeligere å gå denne turen utover høsten og vinteren – når det blir mørkt er det ikke så enkelt å gå der (lykt kanskje?), og jeg er usikker på hvor mye snø det kommer til å ligge på de stiene når den tiden kommer.
I alle fall – ennå kan vi fint rekke turen før mørkets frembrudd. Lukas får løpe med langline i skogen, og så trener vi på gå-pent-i-bånd når vi kommer til veiene igjen. Jeg synes han er ganske flink, behagelig å gå tur med. Men det er helt klart lettere når han vet (eller tror) jeg har en godbit i hendene.
Idyllisk ved tjønna. Lukas lurer etter godbiter i lomma mi
Det ble skikkelig regnvått i kveld. Nå har vi tørket oss og trukket inn i sofakroken. Takk for turen, lille kompis.
I dag tok solværet slutt, men ettersom temperaturen var veldig behagelig holdt vi det gående utendørs likevel. Olav har snekret videre på verandaen, og nå er nesten hele rekkverket på plass. Det begynte å regne etter en stund, vi ble våte til skinnet! Så nå har vi tent i peisen, benket oss foran TVen og kikker ut på den fine verandaen som vi skal kose oss masse med i årene som kommer!
Fortsatt masse nydelig utsikt og en herlig uteplass. Rydde bort flere trær, kanskje?
