Vi har mistet nettet vårt på hytta, så i dag blir det lånenett og en kort videosnutt av en lykkelig Lukas som leker i snøen med Sondre. Håper å være tilbake med fyldigere nytt i morgen!
Tag: vikan
Gjengrodde stier
I dag har Lukas og jeg ruslet enda en mimretur på gamle tomter. Ikke så langt, men veldig koselig. Turen gikk på og rundt gamle Vikan gård, og Kårstua som fortsatt står der. Gården er forlengst borte, men noen rester av låven er der ennå.
Den gamle kårstua er ikke med på det gamle flyfotoet, den står rett til høyre for den lille skogkledde haugen til høyre i bildet. Kanskje den ikke var bygd ennå? Jeg vet ikke om den noen gang er brukt som kårbolig, men det var en gang et lite fristed når vi besøkte Vikan. En slags oversize dukkestue. Med mus og flaggermus, og veldig spennende, bittesmå rom. Jeg håper noen tar vare på den.
Det fins noen rødmalte hus med sjel i mine barndomsminner. Kanskje ikke så rart at jeg valgte nettopp rødt som farge på egen hytte.
Til fjells
Lukas og jeg har vært på fjellet sammen med pappa. Skjønt – fjell og fjell; kaller man det dét når høyden er bare rundt 150 meter over havet? Det har i alle fall alltid vært fjellet for meg, her i barndommens rike. Oppfarten er ganske brå, opp Stiet[1] .
Turen går gjennom Styggdalen (en ufortjent navngiving, spør du meg) der vi kan skrive navnet vårt i en bok – alltid stas.
Deretter er det bare å traske nedover myrterrenget mot Svanavatnet der farmor og farfar hadde hytte. Det var vel oldemor og oldefar som en gang bygde hytta, men dem kjente jeg dessverre aldri. Men hytta på fjellet besøkte vi ofte i min barndom.
Hytta er forlengst tapt for vår bruk, men den er pusset opp og tatt vare på til en viss grad, selv om mye er sørgelig forfalt. Den står ganske unikt til helt i vannkanten. Men bekken som en gang sildret under hytta mellom pilarene er ledet bort nå. Det var vel det nærmeste man kom rennende vann der oppe i hine, hårde dager. Jeg husker køyesenga på kjøkkenet der jeg våknet av at mamma stekte egg og bacon om morgenen – fantastisk minne med lukt!
Lukas og jeg hadde en flott tur sammen med pappa. Solen skinte mesteparten av turen og Lukas fikk løpe i flere timer. Kanskje han er litt mer fornøyd med mamman sin og ferien nå. På hjemveien fant han et jorde der det har vært kubeite – gjett om det ble en grundig dusj etter hjemkomst!
Hvem har vel hørt om et sti? Vel, denne stien heter faktisk Stiet. Og om det har noe med kjønn å gjøre eller ikke – sånn er det og sånn blir det. Akkurat som Bestemor. Det er noe annet enn bestemor, faktisk. Bestemor med stor B er pappas bestemor, min oldemor, men hun het alltid Bestemor og alle visste (og vet) hvem vi mener når vi sier Bestemor. Det er litt vanskeligere å høre forskjell på Bestemor og bestemor enn på Stiet og stien. Men vi vet hva vi mener her på Vikan.
Hverdagsdramatikk
Det er liksom full action over alt med ulykker, drap, sågar gisseldrama her i lille Norge. De siste dagene synes jeg det har vært ekstremt mye, og jeg har tenkt mer enn én gang at det nesten er flaks at vi ikke er direkte berørt av disse hendelsene. Men noen ganger kommer dramatikken ganske nært likevel.
I den kraftige vinden vi har hatt de siste dagene ble det for mye for pappas flytebrygge på hytta, den slet seg rett og slett! Heldigvis var båten i trygg havn og heldigvis lot det seg gjøre å få midlertidig sikring. Jeg har ikke vært der ennå, så jeg vet ikke helt hvordan situasjonen er i øyeblikket – annet enn et glimt som ser noenlunde bra ut på overvåkingskameraet.
Sent i går kveld kom det melding om brann på Stokkhaugen. Den gamle låven på gården sto i full fyr, og det var faktisk ganske alvorlig med evakuering og greier. Låven har aldri vært låve for meg, gjennom hele barndommen husker jeg den som verkstedbygning. Men den har alltid vært et slags monument, et sted vi passerte daglig for å komme hjem, komme oss til snarveien gjennom skogen, et landemerke for å forklare veien hjem til oss som bodde alene i skogen.
Heldigvis ingen personskader denne gangen – verken på Vikan eller Stokkan. Så får vi krysse fingre for at det blir flest vanlige dager fremover.
Skål!
Hodet mitt er begynt å komme til normaltilstand. Et døgn med skikkelig ferie på Vikan er sjeleterapi. Vi har gjort litt på hytta, litt takpanel, ryddet unna røtter og trær ute og organisert vedlager. Men mest av alt har vi bare kost oss med å endelig være her, endelig vet vi at vi skal være her i flere uker og bare tenke på oss selv og slappe av.
Været er flott, sol og varmt. Ungene har vært over alle hauger i dag. Nevøen min fyller 11 år i dag og etter en trivelig grillseanse gikk vi bort til dem og feiret bursdag med kake og pakker. Tvillingene har det jammen mer travelt når de har noen å leke med.
De neste dagene venter vi besøk, det er alltid hyggelig. Mamma og pappa er ikke her, jeg tror ikke de kommer i det hele tatt i sommer, dessverre. Mamma er ferdig med cellegiftbehandlingen – det er flott. og forhåpentligvis vil hun føle seg mye bedre de kommende månedene. Neste behandling er daglig stråling i fem uker, noe som hindrer muligheten til å reise noe sted. Jeg håper vi kan vise henne og pappa at vi klarer oss fint på Vikan likevel og gjøre dem stolt over hva vi får til alene på en byggesommer.
Nå tror jeg faktisk en iskald cider er akkurat det jeg trenger. Skål!
Grunnstein på Solfang
Vi har bestemt oss for at hytta skal hete Solfang, etter navnet på eiendommen som mine besteforeldre hadde her på Vikan. I dag har Sondre skrevet grunnsteinsdokumentet og vi har støpt på plass den aller første steinen – selve grunnsteinen vår.
Høsten kommer
Vi nærmer oss slutten på tomtearbeidet for i år. Etter at vi hadde felt de trærne som måtte felles kom gravemaskinen og jevnet bakken. Nå vises det bedre hvor hytta vår skal stå.
Sagen i egne hender
Olav er nede for telling. Ryggen sa bare stopp etter ukevis med skogsarbeid. Ennå er det fryktelig mye igjen, så jeg holder på så smått på egen hånd mens han knasker smertestillende og prøver å bli bra.
Sankthans på Vikan
Som så mange ganger før feiret vi sankthansaften på Vikan. Denne gangen ble bålet tent i fjæra nedenfor de nye hyttetomtene. Veldig fint å sitte der, i grunnen.
I dag felte vi det første treet på tomta vår. Det var ei svær furu som antagelig er 98 år gammel – det var antallet årringer vi greide å telle. Jeg har tatt vare på et par skiver av den. Kanskje det kan bli et skilt på hytta i fremtiden?
Skattejakt
Pappa har kjøpt seg metalldetektor, og i dag tok han med guttene på skattejakt på Vikan. Det ble vel ikke det helt store utbyttet med gull og edle metaller, men noen bruskorker og sånt dukket opp innimellom. Sondre fant ei øks, det var stor stas. Tobias fant også noen greier – en bolt og litt mer ubestemmelige artikler. Det ble banket rust utover ettermiddagen, så får vi vel se hvor nyttige funnene viser seg å bli.
