Gratulerer med dagen, jenta mi! ♥
Tag: vinter
Førjulsstemning
Det er bittelitt stemningsfullt når det har kommet snø og huset er fullt av stjerner og lys i vinduene. Da sjø.
Og så er Lukas så lykkelig når han får gå tur i snøen. Må huske kamera i dagslys en dag …
Den siste rosa
… den som fant ut at den skulle blomstre sist i oktober, den har nå fått komme inn. I natt kom frosten. Men inne på stua har jeg fått beholde en bitteliten smak av sommer.
Svalbard calling – rapport #29
Jeg kan ikke dy meg, må bare vise frem litt av det spektakulære synet som fulgte oss på vår sakte vei inn mot Ny-Ålesund i går.
Solnedgangen søndag var noe av det vakreste jeg har sett. Jeg har antagelig brukt opp alle de store ordene snart, men altså – v-a-k-k-e-r-t!
Det var mye is i Kongsfjorden og lyskasterne fra skipet speidet grundig for å slippe å hekte kabel eller plog i gjenstridige isberg. Ganske spesielt skue med den glitrende byen der inne.
Etter en svært kort natt (sommerfuglene har vært svært aktive det siste døgnet!) måtte jeg bare ut i morgenlyset og fange Tre Kroner nok en gang. Tenk å våkne til denne utsikten.
Disse tre nunatak’ene kalles også Tre Nordiske Kroner, toppene fra nord til sør (høyre til venstre) heter Svea (1231 m), Nora (1224 m) og Dana (1183 m)
Tommy har fått låne varm dress! Her plasserer han og Gary en av kvadrantene som kabelen trekkes i for å unngår skarpe knekk. Den er ganske heavy!
Dagens virkelige høydepunkt var selvsagt å få kabelen i land på Brandal! Det sedvanlige skuet med tautrekking, maskiner, dykkere og engelskmenn har gått sin gang. Røret hadde trolig fått en heftig klem men ikke noen knekk. Ved å fjerne busta fra flaskekosten kunne den dras inn, og dermed er også diameteren for kabelen god nok.
Kollega Frode som deltok på legging av trekilometeren i juni har ankommet Ny-Ålesund. Et av de avslørte karaktertrekkene hans under forrige reise var at han var rå på selfies –altså selvportrett-greia, ikke Selfie, vår venn i havet.
Med strikketid på Cable Innovator ble dette lille ekstraprosjektet til, som velkommen tilbake-gave. Med et selskinn i bagasjen fant jeg det helt naturlig å portrettere den svømmende Selfie på lua også.
I tillegg til Frode er også Kurosh her – de entret skipet via leideren med full oppakning – så nå er vi fire kollegaer i fri utfoldelse med strandvandringer, serverromsjobbing, møter, avtaler og dokumentasjon. Vel har vi hatt en innholdsrik reise så langt, men med dobling av arbeidsstokken er det helt klart også en dobling av aktivitetene.
Mens kabelen ble trukket på land traff jeg denne lille nysgjerrigper’en. Han var temmelig nært denne gangen, artig treff!
Tiden er nå kommet for å avsløre sysleriene som har pågått på frivaktene i løpet av denne eventyrreisen.
Allerede ved første besøk på Brandalpynten startet den målbevisste jakten på rekved, og jeg fant emner som jeg mente skulle være godt egnet til formålet. Vedstykkene ble vasket i skipets laundry og satt til tørk på tørkerommet – det var ikke fritt for at mannskapet spekulerte litt på fjølene som sto der mellom stillongser og hettejakker.
Treet ble temmelig brutalt tørket og litt fiks & triks måtte til for å hindre at de sprekker helt fra hverandre. Vi fant noen flak med gummi, noen skruer og litt verktøy sånn at vi kunne lage støtte på baksiden. Utrolig hva som finnes ombord i et skip!
En av Petter Smart‘ene – chief Alan – fant et fryktinngytende stykke metall som han på mesterlig vis formet til et fabelaktig håndterbart verktøy.
Sammen med en blåselampe var denne kniven glimrende redskap og nå var alt lagt til rette for å starte på jobben.
Med utkoblet brannalarm, luftavtrekk og ivrig blåsing fikk vi svimerket navnene på de flotte vedstykkene. Jeg har fått meg en skikkelig røkejakke etter dette!
Og sånn ser de ferdige skiltene ut! Ettersom vi har tre hytter og vi har vært tre gærninger på håndlegging av kabel-prosjektet, så har vi nå satt våre bumerker (*fnis*) på hver vår 😀
Helge fikk æren av å skru opp det første skiltet på Helgebu i Longyearbyen. Det er klart denne hytta må tilhøre prosjektlederen, ettersom den huser to kabler og har litt mer kontroll enn oss andre.
Og endelig kom tiden for Frode og meg også. Dette har jeg gledet meg til altså! Tenk at jeg har egen hytte på Brandalpynten 😀
Så glad er man når man setter seg på egen hyttetrapp for første gang!
Her kan jeg nyte utsikten via Frodebu over lagunen og helt ut mot havet!
Været var kanskje ikke det beste, men Tre Kroner vil være bakgrunn for Gretebu i all fremtid!
Dette vet ikke Frode noe om i skrivende stund, han kommer nemlig ikke til hytta si før på tirsdag. Sikkert en fin overraskelse, tipper jeg!
Henger noen fortsatt med? Flere nyheter kommer i morgen!
Svalbard calling – rapport #28
Fire samfulle uker har gått! Ikke som en røyk, mer som en sjøsprøyt 🙂 Lørdagens utsikt var fantastisk, været likeså. Her ser vi hele nordenden av Prins Karls Forland, fra Fuglehuken til Kaldneset. Den observante bloggleser har vel fått med seg at det er mer Forland lenger sør, men det blir litt rundt svingen herfra.
En siste prøvesitting på plogen før den ble senket i havet på aller siste strekk. Nesten litt vemodig følelse at så mye nå skjer for siste gang.
Chief Cable Engineer Mark og hans mannskap kommuniserer aktivt mens digre maskinerier kjører. A-frame‘n som løfter hele plogsystemet er hinsides diger, og styres med imponerende presisjon.
Kanskje forståelig at flere av oss kikker opp og stirrer som hypnotisert på mekanikken midt i lørdagsjobben!
Et mektig skue – plog, kabel og sjefen for utstyret over solbadet ishav. Og sakte men sikkert forsvant Mark sin gadget i dypet i det krystallklare vannet.
Det kunne ikke vært bedre kulisser til dette siste plog-showet. Makalaust!
Det nydelige været bare ropte på foto-genene i oss, endelig kunne vi ta fargebilder igjen – landskapet er fortsatt til å miste pusten av og har blitt snødekt siden sist vi var her.
I ly for vinden var det nesten som en solvegg i påska. Slike forhold var vanskelig å se for seg for bare et par døgn siden!
Nå venter vi på å komme helt inn i Kongsfjorden og til Brandal i løpet av mandag og møte med enda to kollegaer som skal være med oss på land og forhåpentligvis den siste sjø-etappen!
Søndag ble nok en dag med sol fra skyfri himmel og omgivelser til å dåne av. Dette var den løfterike soloppgangen med Kronene rett forut.
Tre Kroner forfulgte synsranden hele søndagen og jeg lengter tdesperat etter å komme nærmere Brandal og skyssbåt så jeg kan komme i land. Vi kan se Viking Explorer ved stranden og vi ser røyken fra kompressoren som starter opp – her er det heldigvis aktivitet. Den siste rørstubben vi skal trekke kabelen inn gjennom har vært tilstoppet, så vi er spent på om det nå er mulig å trekke gjennom flaskekosten. Uten internett og litt langt unna radiosamband må vi bare vente.
Svalbard calling – rapport #27
Huhei, vi er i gang igjen! Surface lay startet opp i kveldingen på fredag og vi beveger oss igjen sakte men sikkert nordover langs streken på kartet. Vi har virkelig fått smake på vinteren disse dagene. Med lettere vær nå kommer kulden, så det ventes skikkelig barske forhold på Brandal og i Ny-Ålesund, kan hende helt ned i ti minusgrader. Jeg har klær nok, men synes synd på engelskmennene som delvis går rundt i tynne gensere med refleksvest utenpå …
Gutta på broa – her Neville, Thomas, Muzamel og Sam – gleder seg nok også til landkjenning, selv om Ny-Ålesund trolig er noe annerledes enn de forventer. Shopping er for eksempel en litt begrenset aktivitet i denne byen. Men all avveksling fra skjermstirring og stillstand er nok kjærkomment.
Prosjektet krever sin daglige oppfølging. Helge går gjennom daglige rapporter fra folk på land, i tillegg til det som skjer ombord. Her finleses alt om planlagte aktiviteter og utfordringer som møtes underveis, loggføringer fra plog, ROV, vind og vær.
Reisen med kabel nummer 2 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund nærmer seg altså slutten. Det betyr også at tiden ombord i Cable Innovator snart er over. Her har jeg bodd i fire uker når jeg mønstrer av. Dette er lugaren min, cabin 6111. Mitt møte med sjømannslivet har nok vært veldig mye enklere enn det mange sjøulker kan fortelle om. Omgitt av serviceinnstilte, hyggelige, blide og dyktige karer på alle plan har jeg nesten blitt bortskjemt!
Oppredd seng hver dag, frisk frukt på stua, rene håndklær på badet, te og kaffe tilgjengelig over alt, alle måltider servert i messa, eget laundry med tørkerom tilgjengelig hele døgnet. Omvisninger, fritt leide til alle kriker og kroker, hjelp til å finne de utroligste småting jeg plutselig trengte – alt dette har gjort reisen til en fornøyelse fra ende til annen.
Og helt til slutt; omtrent sånn ser det ut når man må ut for å ringe og ha klar bane mot sør for antenna på satellittelefonen. Litt surt og kaldt! Sånn i tilfelle noen syns jeg ringer for sjelden 🙂
Svalbard calling – rapport #26
Torsdagen kom og gikk med gode bølger, men ingen fart. Snøen pisket fortsatt rundt skutesidene hele dagen. Dagens plan var inspeksjon av skjøteutstyret som vi har kjøpt inn – dette skal brukes dersom det en gang blir behov for reparasjon av fiberkabelen.
Snedig tenkt, dette utstyret altså. Jeg lar meg som vanlig imponere – og er så glad for at det finnes smarte folk som tenker ut sånt.
Denne kabelstumpen er nesten lik vår, bare med et annet antall fibre. Her er det lett å se hvor mange lag med beskyttelse de ørsmå trådene har. 
Inni hver enkelt farge ligger det magiske glasset. Fabelaktig teknologi. Og tenk så mye moro man kan ha med full fart på nett – det opplever vi ikke akkurat ombord på båten, kan du si!
Dekk 4-gjengen har stadig nye gjøremål så lenge de ikke stirrer på kabelen som triller forbi. Nå var det vasking av hjul og føringsgater på programmet. Det er maaaange meter med slike stiger og jeg kan ikke annet enn å beundre tålmodigheten og innsatsen.
Over alt blir vi påminnet sikkerhetsforskriftene. PPE står for Personal Protection Equipment og det er påkrevd med både gule klær, hjelm, sikkerhetsseler og lignende i ulike områder. 
Innendørs på dekk 4 er hjelm tilstrekkelig PPE, prosjektlederen tar selvsagt påbudet på største alvor.
Og når den første snøen legger seg så må vi ongan ut og kjenne på den, det er klart! Mon tro om noen har hatt snøballkrig her tidligere?
Purseren kom innom baren kontoret og satte igjen en skål med deilige salte nøtter. En kjærkommen avveksling fra all sjokoladen! (Det trodde jeg aldri jeg skulle si, gitt …)
Nå som fredagen er her har værmeldingen lovt oss mindre vind og lavere bølger. Det betyr at vi smått om senn forsvinner lenger nord og ut av satellittdekning (men vi kan nok snart sees på AIS om du ønsker!). Dagens rapport sendes derfor mens leken er god. Ønsk oss lykke til videre og ha en strålende helg der hjemme!
Svalbard calling – rapport #25
En sjømann vil nok alltid ha mer eller mindre hjemlengsel. Siste havneanløp for skipet var 28. august, og det var også sist noen hadde mulighet til å hamstre snavvel og lesestoff, og motta brev hjemmefra. Bøker, blader, aviser og filmer konsumeres jevnlig og gjentatt på alle frivakter.
Dette eksemplaret av The Sun fra 27. august er garantert den mest gjennomleste avisen jeg noen gang har sett. Jeg har vurdert å lage en skips-quiz for å se om det i det hele tatt finnes noe som har gått mannskapet forbi av innholdet 🙂
Våre venner fra kabeldekket fikk oppdraget med snøfjerning på utvendige dekk, en oppgave jeg antar ikke er hverdagskost for dem. Godt innpakket, utstyrt med snøskuffe og strøsalt var gutta like blide som alltid. Det er lynglatt på dekk, på grensen til ekstremsport dette!
Etter værmeldingen i går ventet vi at vinden ville øke i to-tida. Noen ganger stemmer slike varsel skremmende godt – noen satte på blåseriet ti på to og vi gikk fra rundt 20 til opp i 50 knop i kastene på et øyeblikk. Bølgene kom opp i fem meters høyde og snøen pisket rundt oss så det ikke var mulig å se lenger enn til rekka.
Nok en gang stoppet vi legging av kabel og ligger i øyeblikket svært stabilt værfast med kuling fra nord-nordvest og ingen endring i sikte det kommende døgnet. Jeg håper bare det skal bli litt mindre snø og glatt på dekk så det blir mulig å gå ut for å ringe.
Og se her! Flybilletten hjem er bestilt. Jeg trodde vel ikke at en sånn papirlapp pdf-fil noen gang skulle bli a sight for sore eyes, men det kjennes veldig greit nå å vite tidspunktet for avslutning av eventyret. No kjæm æ heim snart! ♥
Svalbard calling – rapport #24
Vi gikk rett i surface lay i den urolige sjøen i går kveld. Surface betyr i denne sammenhengen oppå havbunnen (ikke på havoverflata, *fnis*) uten nedpløying av kabelen.
Det så merkelig ut på løypekartet da skipet la baugen mot vinden og kjørte med thrustere som sidelengs fremdrift. 146 meter båt, liksom!
Merkelig er det også å se at snuten har komplett feil kurs – vi skal da virkelig nord- og østover… Denne kjøringen går ikke fort, 0,3 knop er vel snittet. Selv om det er ubegripelig sakte, så har det sine fordeler om vi nå kan sige over ikke-plog-strekket mens vindene raser fra seg, når vi kommer til nordenden av Forlandet må det nedgraving til – blant annet fordi det er et område med stor tråleraktivitet – og da vil vi helst ha været på vår side. Estimatet om ankomst Brandal og Ny-Ålesund omtrent på mandag gjelder fortsatt hvis vi slipper mer værfasting.
Kapteinen skriver hver dag sine små ordre og oppfordringer til navigatørene i en loggbok. Ikke den beste håndskrifta å forstå (men ikke den verste jeg har sett heller) og han skribler gjerne et lite visdomsord innimellom – sjarmerende selv om heller ikke rettskrivingen står i høysetet. 🙂
Og nå over til været til sjøs; i natt har det kommet snø. Bra vi har plog – haha!
Dette ferske vindvarselet fra Yr viser at vi fortsatt har det beste i vente i denne omgang med blæst. Kanskje blir ikke bølgehøyden så voldsom, men for å kjøre plog igjen må vi komme oss under fire meters bølger eller deromkring. Ikkeno annet å gjøre enn å vente og se! I tillegg til vinden og bølgene ventes det nå skikkelig vintervær, helt ned mot 8-10 minus. Det kan med andre ord bli en kald fornøyelse med landtaksjobbingen på Brandal.
En kald fornøyelse er det også å gå ut for å ringe. I mitt neste sjømannsliv skal jeg sørge for satellittelefon som kan brukes innendørs – brrrrr!
Svalbard calling – rapport #19
Været har kommet som meldt – høststorm eller tidlig vinter kanskje. Havdønningene ble gradvis mer merkbare og på ettermiddagen målte broen drøye 30 knop vind – tilsvarende 15-16 m/s eller liten kuling. Det er ventet økning til storm, rundt 55 knop i løpet av helgen og bølger på omtrent 7,5 meter.
Kaptein og kabelcrew avgjorde derfor at plogen må heises på dekk for en stund, og vi blir liggende i weather standby til bølgehøyden igjen blir akseptabel. For å unngå at kabelen belastes på samme punkt hele tiden kommer vi til å slippe ut litt ekstra kabel og sirkle rundt den – trolig 2-3 døgn slik meldingene nå ser ut.
Vi har kommet helt til havgapet nå og skal tørne nordover etter hvert. Men når vindretningen er sør-sørvest og deromkring så er det lett å skjønne at det merkes. Litt utrivelig utendørs, med andre ord. Dagen ombord har vi derfor brukt til nye vandringer i skipets indre.
Enda et besøk i kabeltanken var minst like imponerende som sist gang. Det var mye større fart på kabelen i dag (før vi stoppet), det er bare å glede seg til det kommer filmer – skikkelig kult å se på!
At flere enn meg trenger adspredelse og finner på ting fant jeg også bevis for der nede – dagens underholdning: disse i operativ kabeltank i ishavet på nesten 79 grader nord. Barnslig? Jepp 😀
Nå har jeg også prøvesittet det ultimate driftsenteret! Her er hovedkontrollsenteret for maskinene. Jeg refererte tidligere til Ta Roret Kjerring, og i dag hadde jeg virkelig makta altså!