Ikke spesielt grove, men Grove er navnet på mønsteret til disse flotte vottene. Morsom strikk, og kjekke saker til gavekassen.
Tag: votter
Silkefine, tynne pulsvanter
Trine kjøpte et aldeles nydelig garn i Dublin på turen vår i fjor. I vanlig frisk, overmodig stil annonserte jeg at jeg skulle strikke noe fint til henne av det. Men selv om garnet var dritlekkert, så var det også vanskelig – veldig tynt og veldig lettfloka. Jeg endte med å legge det dobbelt og fikk på et vis sammen pulsvanter til slutt.
De ble ganske fine på, selv om de så håpløse ut både underveis og etter trådfest. Håper de faller i smak og blir flittig brukt. Så får jeg finne på en eller annen grepa ting å strikke til neste gave.
Nye votter, nesten like bra
Jeg må virkelig slutte å miste strikkagreier. Det blir så mye ekstraarbeid å gjenskape det som er borte. Og så er det ikke alltid resultatet blir like bra. Jeg har ikke funnet bilder som viser hvordan mansjetten på de gamle vottene var, så jeg valgte å bare strikke dem hvite. Resten fikk jeg en brukbar pekepinn på gjennom de gamle bildene.
Det er noe som ikke stemmer helt, men nå har jeg hvertfall lignende votter. Når jeg bare får somla meg til å feste tråder 😬
Strikkede julegaver
Det ble noen strikkede gaver under juletrær i fjor også – alt for få, jeg var ikke særlig god på planlegging og timing dessverre. Hvis jeg tar meg sammen og begynner nå, så kan neste jul bli bedre!
Selbuvotter til oss
Jeg har strikket enda to par selbuvotter, til meg selv og til Olav. Begge har mønsteret til Ingeborg. Mine er strikket på pinne 2 ½ og Olav sine på pinne 3, i Rauma Finullgarn.
Det er muligens min skyld, men denne oppskrifta gir litt misforhold mellom størrelsen på vottbladet og tommelen. Det gjør at votten kjennes nokså stor og romslig mens tommelen er i trangeste laget. Jeg må fundere litt på hvorfor og eventuelt justere mønsteret litt. Uansett – vottene er skikkelig fine da. Jeg bruker mine hvertfall ♥
Nytt år og nye strikketøy
Dette skal være et UFO-år, visstnok. Gjengen har hvertfall samlet seg rundt ønsket om å ferdigstille slike uferdigheter som ligger i skuffer, skap, poser og kroker. Det vil jeg selvfølgelig være med på, men det er ofte en grunn til at noe blir til UFO. Ikke alltid like inspirert til å fortsette eller fullføre, liksom. Så for å ha noe å være med på ble det en relativt intensiv oppstart på mange prosjekter før nyttår slik at de kan få være med på fullføring under samme hæsjtægg – #UFO17. Jeg må innrømme at noen av de ekte UFOene har blitt til restegarn, pinnene er trekt ut og jeg har gått i tenkeboksen for å finne ut hva det skal bli til.
Først ut ble min aller første Ananke. Genialt sjal i all sin enkelhet. Jeg brukte det deilige tulliballnøstet jeg fikk av jentene i Tiaralosjen, en kræsjrosa Kranglefant i Ull & Tøys. Ikke så svært men fantastisk deilig og mykt. Den ble ferdig på et par dager, så det var bra jeg hadde forberedt flere UFOer.
Neste prosjekt er en islender til en liten venn. Det er alltid kjekt mønster å strikke. Denne gangen har jeg strikket frem og tilbake etter deling til ermene – arbeidsomt, men jeg tror det blir mye mer behagelig enn en sy-og-klipp-åpning. Artig at en junior i heimen også bestilte islender da han så meg strikke på denne. Så her ble det to UFOer i én.
Ananke falt også såpass i smak at jeg er i gang med ett til, og denne gangen i all time-favoritten rødt, i et aldeles til å spise opp-garn fra Wollmeise i fargen Herzblut som jeg fikk kjøpe av Siw. Jeg har hele 300 gram av garnet og det kommer til å bli et svært sjal. Og muligens et ganske langvarig prosjekt.
Sjal ligger an til å bli vårens store slager, i serien med sjal fra Shawl Joy av Sylvia McFadden har jeg valgt After the Rain som jeg strikker i Wollmeise Pfefferminz Prinz, en fantastisk grønn-turkis fargeblanding, også fra snilleste Siw.
Og sist, men ikke minst; selbuvotter ligger i bindingskorga og venter på prioritering. Det er opptil flere som har stilt seg i kø for slike, og garnet er i hus. Jeg skal også strikke en ny Bøvertun, den første har farget av (og blir hyttekofte). Nå trenger jeg bare noen ekstra timer i døgnet og litt fri, for strikkelysten er hvertfall tilbake!
Familievotten
I boka Selbustrikk står det oppskrift på herrevotter med vottros etter Ingeborg Evjen Brennås. Ingeborg var Olav sin mormor, så det var stor stas å finne oppskriften i den flotte boka.
Jeg strikket et par, og etter litt om og men må jeg si meg noenlunde fornøyd. Det er jammen en del finurligheter med ekte selbustrikk som jeg aldri har tenkt over.
Vottene ble langt fra perfekte, men jeg sier meg likevel tilfreds med første par ut. Og de har blitt til julegave, forhåpentligvis vil mottakeren bli både varm og glad ♥
Ingeborg ble i 1966 tildelt Marit Emstads medalje i sølv og diplom for særdeles verdifullt arbeid for fremme av god husflid og småindustri i Neadalen. Denne var hun veldig stolt av, og med god grunn synes jeg.
Selbuvotter som terapi
Jeg har aldri vært noen vottestrikker, men nå har jeg kjøpt boka Selbuvotter av Anne Bårdsgård. Det er flere grunner til det – det blir nesten litt terapi i denne boka.
De siste ukene har jeg vært ganske utenfor meg selv, etter at svigermor døde og hverdagene ble så annerledes. Jeg har ikke greid å strikke, og bare det er jo en merkelig sak til meg å være. Svigermor var ekte selbudråk og strikket både på innpust og utpust, for å si det sånn. Selbuvotter, selbustrømper, babyklær – det strømmet frem fra hennes flittige fingre. De ulike rosene og mønstrene hadde hun i hodet og strikkingen foregikk på en (for meg) forunderlig måte med trådene på både høyre og venstre fingre.
Jeg har hørt mye skryt av boka, og ettersom jeg bare sporadisk har strikket slike ting tenkte jeg at det kunne være en kjekk sporveksling i disse tider. Noen må jo holde denne tradisjonen i gang i familien også. Og attpåtil har jeg fått spørsmål fra en venn av en venninne om nettopp selbuvotter, så da satser jeg på å komme tilbake i mitt normale gjenge en gang i løpet av høsten.
Vinter og votter
Dette er Sita. Hun er en nydelig samojed-dame som bor i Tydal. Er hun ikke vakker?
Matmor Anita er både oppfinnsom, dyktig og driftig. Hun har samlet den herlige hvite pelsen fra Sita og spunnet det herligste garn av den. Og tenk, heldige meg fikk garn fra henne! Nå har jeg strikket et par vidunderlig hvite og fantastisk myke votter.
Jeg vurderer å gjøre noen småting med vottene før jeg tar dem i bruk, vet ikke helt hva ennå … Og så må jeg finne på noe å bruke resten av garnet til. Lue, kanskje?
Paradoxical mittens
Nå er jeg litt mer i gang med julegavene – de som skulle blitt ferdige i 2011 altså! Men bedre sent enn aldri, sant? Jeg strikker votter – paradoxical mittens – som er gode og lange og litt morsomme. Foreløpig er det tvillingene som har fått, ett par til meg selv er under arbeid og så får jeg se hvor mange jeg kommer i mål med. Det er først nå jeg greier å sitte såpass at jeg kan strikke, det viste seg fort at ligging egner seg dårlig til håndarbeid av dette slaget.
