… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Lukas er minst like glad for å være på hytta som oss! Og han var veldig raskt ute med å lokalisere bøtta med godbiter som (også) ble glemt forrige helg. Han klatret til og med opp på sekken min for å bedre sjansene til å komme seg opp i hylla.
Jeg gleder meg i alle fall til et par late dager her – og ønsker alle riktig god helg!
Det er kjempelenge siden vi har spilt biljard. I kveld møttes vi hos Vegard for noen runder igjen. Og pizza – namnam!
Vi spilte nier hele kvelden (i alle fall til jeg dro hjem). Det er min favoritt – kanskje mest fordi man der kan spille litt på flaksen, og med mine (manglende) ferdigheter er det verdifullt. Jeg merket at det er lenge siden sist, men jeg greide å vinne et par ganger – bra for selvtilliten.
Endelig fikk vi treffe Alfred igjen, som vi ikke har sett siden valpene var bare små nøster med hengende ører, som tisset på gulvet, var tøffere enn toget og gjorde sine barskeste angrep mot sokker og skjerf.
I går fylte disse nøstene 9 måneder, og er på ingen måte små lenger. Lukas er fortsatt en del større enn Alfred, men etter at han ble nappet helt ned i dag ser han nokså puslete og stakkarslig ut. Ikke den løveungen han har vært, liksom.
Vi tok en tur i Malvikmarka, langs Stavsjøen sammen med Alfred, Karin og Jon. Det har regnet i strie strømmer i hele dag, så det ble en våt fornøyelse. Men det var skikkelig trivelig likevel. Jeg setter SÅ stor pris på å endelig ha truffet Karin og vi skal helt sikkert treffes igjen snart, ikke sant vel?
Det var så mye regn at jeg turde ikke ta kameraet ut av vanntett-posen. Været var akkurat så nitrist som det ser ut på bildene. Jeg er sikker på Karins bilder er mye flottere og gleder meg til å se dem. Men det var i alle fall én stor fordel med så dårlig vær – vi fikk boltre oss nesten helt alene i skogen, og hundene løp uten bånd så lenge ingen andre var i nærheten. Det er første gang Lukas har gjort det i marka her hjemme, og det gikk helt fint.
Tidligere i dag traff vi en annen (hunde)venn og gikk en lang tur i Bymarka. Vi var våte til skinnet da også, rakk bare så vidt hjemom for å skifte før neste runde. Lukas er i alle fall storfornøyd med dagens utskeielser. Sliten og fornøyd 🙂
Da jeg var i New York besøkte jeg Swarovski-butikken. Jeg fikk penger i bursdagsgave av mamma, så “vi” spleiset på noe som jeg hadde ønsket meg en stund, nemlig dette vakre hjertet:
Okei, så var det kanskje litt harry, men jeg likte det utrolig godt som smykke, i tillegg til at det var hendig med en USB-pinne alltid tilgjengelig. Det var virkelig med meg over alt, og etter en overtidsmiddag på jobb skjedde ulykken. Jeg skulle reise meg fra bordet, hjertet hengte seg opp i bordkanten, krystalldelen falt av og ned på steingulvet – og knuste.
Nå leter jeg med lys og lykte på nettet etter et sted å kjøpe nytt. Det er tydeligvis utgått som produkt, så lett er det dessverre ikke. Jeg ønsker meg nytt hjerte. Sukk.
Det er det mange kaller fysioterapeuten. Fysakken min begynte veldig forsiktig med behandling av albuen min. Etter hvert ble han tøffere – “du tåle mer no sjø” sa han. Og det hadde han sikkert rett i. Ettersom jeg var syk i forrige uke har det nå gått fjorten dager siden siste behandling. Og det skal jeg love at jeg merket! Armen har vært vond og uggen de siste dagene, så jeg håpet egentlig han ville ta ting litt smooth sånn i den nye starten. Der tok jeg feil, gitt.
Nå har han oppdaget at jeg er ganske så stiv i skulder og nakke i tillegg til smertene i armen, så jeg må tåle nokså røff behandling på flere områder enn akkurat rundt albuen. Jeg har sverget inderlig overfor meg selv at jeg aldri mer skal til kiropraktor, men jammen begynner fysakken å yppe i de baner han også. Jeg mister nesten pusten jeg. Men han knaser ikke bein da, det får komme på plussiden. Og han mener fortsatt at jeg kommer til å bli bra – om noen uker.
… er kanskje sommeren over? Jeg tror værmelderne prøver å melde trøndervær litt av gammel vane, og så er det fryktelig vanskelig når det bare fortsetter å være så mye bedre enn normalt. Jeg tenker av og til at det hadde vært like greit med åtte grader og regn, bare for å venne seg til det liksom. Men så tar jeg meg sammen – herregud! det er jo SÅ deilig med sol og varme, langt ut i høstmåneden.
Jeg er tilbake for fullt på jobb, og jeg frydet meg på første arbeidsdag over at jeg har masse å gjøre, at jeg mestrer det jeg gjør og at det er utfordringer i kø fremover. Jeg kjenner at jeg greier å stresse ned, og ser faktisk frem til litt jevn tralt uten spesielle ting på agendaen. Ingen reiser, ingen store besøk eller begivenheter.
På kveldsturen med Lukas oppdaget jeg at løvet faller fra trærne for alvor nå. Det praktisk talt regnet bjørkeløv over oss. Lukas hadde til tider sitt svare strev med å glefse etter dem og kontrollere hvert eneste lille blad – han måtte selvsagt gi opp, det ble for travelt. Vi hadde en fin tur frem til det ble mørkt. Skogen er ikke så grei å gå i når man ikke ser noe. Nå må jeg snart finne frem lykt.
Jeg begynner visst å bli glemsk. Eller distré i alle fall. Kanskje jeg virkelig er i ferd med å gå ut på dato? Midt i pakking og rydding på hytta fant jeg ut at nå er jeg ferdig, så låste jeg og gikk. På hele bilturen hjem satt jeg med en følelse av at jeg hadde glemt noe. Jeg kom frem til at jeg hadde glemt å legge på plass putene i den ene sofaen. Ja, det måtte det være. Ikke mer å tenke på.
Vel hjemme var veska mi det første jeg så etter. Og den var selvsagt ikke med. For den står faktisk i den sofaen der jeg glemte putene. Veska inneholder alt småtteriet som skal huskes i siste liten, som dingser man skal ha med for pappa og sånt. Jeg måtte beskjemmet sende ham beskjed om at dingsen dessverre ikke var med hjem. Trøsten derfra var at det sikkert er arvelig. Så er det kanskje ikke bare alderen.
Lukas og jeg tok oss en lang tur i går kveld. Den ble litt lenger enn planlagt – vi (eller kanskje bare jeg) ville finne igjen en bestemt sti fra motsatt ende av der vi vanligvis går. Og da jeg trodde den var rundt neste sving, viste det seg at veien strekte seg nærmest endeløst fremover før en ny sving. Hjelpe meg, skal jeg gå meg bort også nå, tenkte jeg i det hukommelsesforvirrede hodet mitt. Jeg hadde selvsagt ikke engang tatt med meg telefonen sånn at jeg kunne ringe hjem for å bli hentet. Nå var jeg vel egentlig ikke så redd for å gå meg vill – det var mest det at det var veldig langt å gå tilbake igjen. Men etter en ganske lang sving til dukket stien vår opp. Lukas var også sliten, det så ut som han også var glad for å finne en kjent plass der han visste at det ikke var så langt hjem. Men nå vet vi veien til neste gang – vi skal helt sikkert ta den samme turen flere ganger!
Har du prøvd å se på slike bilder? Når du først får det til, så er det ganske kult. Trikset er å fiksere fokus litt bak bildet, altså prøve å se skarpt men gjennom det – sort of. Dette bildet er bortimot vakkert, synes jeg.
… på sommeren for denne gangen. Vi får takke for den ekstra sommeruka vi fikk i september, det er vel ikke særlig håp for flere. Nå har det kommet noen regndråper. Vi må stenge og reise fra hytta – men jeg har ikke det minste lyst til å dra. Det er så mye jeg ville tatt meg tid til her, mest av alt kanskje bare å være her. Jeg tror nok ganske bestemt at vi kommer tilbake neste helg. Ja.
Det er sannelig mye som er fint om høsten også. Ikke minst når været er greit og man kan være der man helst vil være. Her er et knippe gleder fra denne høstdagen på hytta:
Selv om det er fryktelig dårlig soppår i år, så finnes det kantareller. Vi plukket en liten kurvfull som er renset, forvellet og puttet i fryseren til litt snaskens en gang utpå vinteren.
Bedre sent enn aldri; ringblomstene kommer nå for fullt – de stammer fra frøene jeg sådde tidlig i sommer, de som var gått ut på dato. Det blir i alle fall fargerik avslutning på sommeren her.
Vi har hele fire epler på treet vårt. Vi vurderte å bake eplekake i dag og bruke dem på den. Men etter litt vurdering har vi bestemt at de får henge en uke til. Kanskje de blir litt større, og så kan vi huske på krem(fløte) til neste hyttetur. Eplekake med krem er nammis! Vi hadde heldigvis en prinsessekake i fryseren (takk svigermor!) som ble kaffekos da vi fikk besøk av Trine – veldig trivelig.
Nå blir det snart hjemmelaget (hyttelaget, kanskje?) pizza i all enkelhet. Jeg ønsker alle en finfin lørdagskveld.