… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Kan en fredag være stort mer løfterik? Ferden går til hytta for meg og gutta – en hel uke til ende. Det er ganske utrolig at vi ikke har vært der siden første januar…
Både Olav og Margrete må hjem for å jobbe i neste uke, men de får være med på oppvarmingen i det minste 🙂
I kveld har vi vært i det som arrangøren så stolt annonserte som Hommelvik Spektrum, på skoleforestilling. Gutta deltok sammen med femte- og sjettetrinn fra Hommelvik og Sveberg skole. Korpset sto for musikken, og sammen laget disse ungene (eller ungdommene!) et heidundrande show basert på Melodi Grand Prix. Eller Eurovision Song Contest. Gamle og nye, vinnere og tapere, norske og utenlandske – alle nummer som ble fremført hadde deltatt i Grand Prix en eller annen gang. Det var artig å se hvordan alle spilte, sang og danset sammen og hvor flott det ble. Her var det ikke scene for å fremheve de største talentene, men et kollektivt løft som gikk rett hjem hos publikum. Flott levert, gutter (og jenter)!
Vårt første besøk av eiendomsmegler. Det kjentes litt skummelt. Vise frem hele huset – alt, liksom. Det er kanskje en stund til vi skal selge huset, men det er greit å få en gjennomgang og en anelse om hva vi trenger å gjøre først. Jeg hadde noen punkter på min liste, det spennende nå var å høre hva en proff anbefaler. Og jeg ble i grunnen gledelig overrasket, ikke så mye vi trenger å tenke på.
Helgen ble brukt til å få unna masse skrot. En tilhenger full. Og du store min hvor godt det føles, det ble liksom lettere å trekke pusten innendørs. Nå blir det familieråd – når skal vi begynne salgsprosessen…?
Det blåser (igjen!) noe aldeles fryktelig. Og igjen synes til og med Lukas det er husji’ å gå tur. Han er like sprudlende glad og optimistisk hver gang vi skal ut, men å få en liten storm midt i fleisen liker ikke verken jeg eller han. Derfor tok vi kveldsturen (natturen) gjennom skogen i håp om litt ly. Det hjelper med masse trær, selv om det er nesten faretruende mye bevegelse i dem. Tobias ble også med på skogstur, og litt lek med pinne måtte til.
Ingen store trær blåste over ende og turen ble til en tur/retur, for ingen av oss orket motvinden med piskende snøføyk på runden. Nå fyrer vi i peisen og tenner lys i alle lysestaker i stedet.
Gutta har vært på ski, jeg har vært ute med Lukas, enda mer rask er ryddet unna og kastet – jeg har til og med pusset vinduer!
Og så kom selveste morsdagsgaven – en tur til Plantasjen. Jeg har shoppet planter og blomster, så nå er det så friskt og fint inne, atte. Utrolig hva litt farger og grønt gjør for følelsen av vår. Samme hvor mye jeg prøver å overbevise meg selv om at vinter er greit, så lengter jeg til tiden da alt spirer og gror. Nå kan jeg se litt av det i min egen stue i alle fall.
Lukas satte dessuten pris på oppryddingsaksjonen min – plutselig dukket det opp en ny utkikksplass ved vinduet;
God morsdag til alle morer!
En herlig vinterdag med knallsol og bortimot vindstille. Og ikke så alt for kaldt – bare rundt -6° midt på dagen. Vi burde selvsagt brukt dagen til å være ute i skog og mark. I stedet har vi brukt den til å rydde og vaske og kaste masse rask.
Det ble også noen turer med Lukas, men fordi han er litt småpjusk har vi ikke tatt noen langtur. Og så fikk vi litt ekstra tid til en ekstra superlunsj – pannekaker med steikaflesk, sukker og blåbærsyltetøy. Nam-nam!
Lukas hoster litt for tiden. Eller harker, snøfter eller hva det nå er. Det er i alle fall noe som høres litt feil ut. Så på onsdag var vi en tur innom dyrlegen for å undersøke hva dette kan være.
Det var ikke noe spesielt å finne på en første sjekk. Derfor ønsket de å få ham inn igjen til en grundigere kontroll. Med sovemedisin skulle en undersøkelse av luftveiene gjøres litt grundigere. Den ene undersøkelsen fulgte etter den andre – røntgen og blodprøver også. Det eneste som ble funnet var en sår hals, irritasjon på strupelokket og en forhøyet CRP. Det er ikke så greit å vite om dette er årsaken til hosten, eller rett og slett et resultat av den. Som et tiltak skal Lukas heretter få gå i sele i stedet for med halsbånd, sånn at vi i alle fall unngår ekstra belastning på strupen.
Da jeg kom for å hente ham var beskjeden ganske tydelig; nå drar vi hjem, mamma!
God helg
Tobias begynner virkelig å få dreisen på bass-spill. Jeg synes i alle fall dette ligner på noe – ikke sant vel? Han øver jevnt og trutt, dette var forrige lekse på musikkskolen. Låta heter Dune Tune og er en Mark King (Level 42) klassiker.
(At vi alltid har kalt Tobias for Bassis skyldes ikke skjulte ambisjoner på hans vegne, altså… Like tilfeldig er det også at det finnes en bass som heter Tobias)
Sånn ser hunden ut hjemme mens jeg er på jobb. Gjett om jeg lengter hjem til ham da…?
