Dette blir det siste reisebrevet fra meg. Overleveringen skjer hjemmefra denne gangen, etter et døgn i Longyearbyen og en lang hjemreise. Og en arbeidsdag der jeg ikke klarte å slutte å smile 🙂
Dessverre var by- og gruvemuseet i Ny-Ålesund stengt og under oppussing, men vi fikk komme inn og se oss rundt likevel. Det er utrolig mye historie der inne, vitnesbyrd om et samfunn med familieliv (de hadde til og med en skole med 18 unger) som må ha vært uendelig fjernt fra noe vi i dag kan forestille oss. Tenk bare på vær, klima, isolasjon og arbeidsforhold.
Jeg er så stappfull av inntrykk og opplevelser, det er bare en brøkdel som er festet til minnebrikker og servere og delt med omverdenen. En del er rett og slett umulig å formidle, det må bare oppleves, man må ha vært her og tatt del i hverdagen for å begynne å forstå greia.
Som for eksempel dette toget – det minste av fire – som tilfeldigvis ble stående igjen da gruvedriften ble stanset og det meste av togmaterialet ble fraktet til fastlandet som skrap.
Rett ved siden av ligger Mellageret, der ble det i tidligere tider lagret nettopp mel, men også sukker, kaffe og tørket frukt. Her er det pub en kveld i uka for fastboende – altså litt av et privilegium å ha vært med på en kveld der!
Litt fantasi og litt skjemt; det finnes etter sigende en ansiennitetsordning der beboere som har vært der lengst får flytte til de beste boligene etter hvert – kanskje dette er endestasjonen?
Den gamle telegrafstasjonen er nyrestaurert nå. Her var det hektisk aktivitet da Roald Amundsen startet sin berømte luftskipsekspedisjon i 1926. Legg merke til fravær av takrenner – fordi de opprinnelige husene ikke hadde takrenner bygges det heller ikke på nye bygninger eller ved restaurering. Historisk riktig, men litt pussig sånn rent praktisk kanskje. Og foran Nordpolhotellet kneiser den gode Amundsen.
Alle husene med de rare navnene – Amsterdam, Fjøset, Ballonghuset, Mexico, Setra, Snekkasjen, Glassvattbua og mange, mange fler – alle de gamle historiene og skrønene, det unike felleskapet innbyggerne har den tiden de er her; jeg er glad jeg fikk være en del av dette og ikke bare trampet i land som turist – de får nemlig ikke se stort eller bevege seg på særlig mye av området!
Man hører jo om tilværelsen her innimellom, og et besøk på bare 10 dager i Ny-Ålesund er neppe nok til å forstå alt. Men som arbeidende innbygger er man privilegert med hus, mat og varme. Maten var fremragende, men jeg må innrømme at jeg savnet frisk agurk, tomat, paprika og salat. Sånt fortæres i ren bonanza-stil de første par ukene etter at forsyningsskipet har vært der og vi reiste hjem et par dager før neste forsyning. Allikevel; toppkarakter til kokken!
Men dette skal altså også være en siste beretning om jobben vi har gjort, og etter ankomst til Longyearbyen var det fortsatt arbeidstid for oss.
Også Longyearbyen byr på eksotisk frokostunderholdning, det skal de ha!
Vår gode kollega Kurosh møtte oss i Longyearbyen og var med på siste arbeidsdag. Det var en nesten pussig opplevelse å se flere mennesker inne på Kroa enn vi hadde omgåttes totalt de siste ti dagene.
Den siste dagen på Spitsbergen var også på alle måter en solskinnsdag, med en befaring på landtaksiden der vi fikk se rørene som skal bli starten på sjøreisen opp til Ny-Ålesund. Nå har vi i det minste tatt i begge endene! Kurosh vinker der borte på ett ilandføringspunkt mens Helge står ved rør nummer to.
Gutta diskuterer og spekulerer ved rørkveilen …
… mens andre bruker den til å sitte på. Vi fikk gjennomført møter med folk som planlagt både her og der. En aldri så liten milepæl for min del var å få målepålen på UNIS på lufta.
Jeg har vært i Longyearbyen tidligere og satt også den gangen igjen med følelsen av å ha vært med på noe spesielt. Jeg har ikke opplevd Svalbard i mørketida, men for ni år siden var vi med på overgangen til lysere kvelder midt i april. I år har vi hatt solskinn døgnet rundt (vel – en og annen sky har vi dog sett) og da snakker vi sol høyt på himmelen, ikke bare sånn nordnorsk sola så vidt over horisonten-midnattsol! Før avmarsj til flyplassen rakk vi en utelunsj i sola i Longyearbyen og en visitt innom både Nordpolet og Gullgruva – dermed var kanskje det viktigste gjennomført?
Tusen takk til alle som har oppmuntret til skriving av disse reisebrevene, og ekstra takk til dere som både har lest og kommentert!
Men vi har det strålende! Vær og temperatur overgår alle forhåndsmeldinger så langt, og badeforholdene er det ingen ting å utsette på. Varmt og godt, lett tilgjengelig både ved hotellet og i det blå Middelhavet – eller Egeerhavet, mer spesifikt.
De første par dagene er brukt til kjentmannsprøven. Det er ikke en veldig stor øy dette, så vi føler at vi skal få med oss det vesentligste. Kan hende orker vi å bevege oss utenfor nærområdet, tiden og været får vise. Først og fremst er vi på ferie og kobler av fullstendig!
En liten og vettskremt innbygger løp foran oss på veien – dyrelivet ellers ser ut til å bestå av et moderat antall katter og hunder, selv om jeg regner med det er mer mangfoldig enn som så. 
I alle fall; so far, so good. En ny rapport kan plutselig dukke opp hvis tid, vær og nettforhold vil 🙂
