Dei vil alltid klaga og kyta

Sånn heter det i diktet. Orda er Ivar Aasen sine, og diktet er frå 1855. Og her stopper nynorskskriblinga mi, hvertfall for denne gang.

Men jeg har liksom alltids behov for å klage litt. Over den konstante hodepinen, over den evigvarende tinnitusen, over søvnmangel og alskens. Helt til jeg kommer på at det er andre som har det verre enn meg. Alltid. Og så må jeg tenke at det går sikkert over. Eller blir bedre hvertfall. De fleste bekymringer blir det ikke noe av, heter det. Så da får jeg løfte (det vonde) hodet og glede meg til alt blir som det skal være. Og så skal jeg ikke klage mer – på en stund hvertfall. Lover.

Dei vil alltid klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

Save

Dakar plantene

Varmen lot vente på seg denne våren (også) så det tok litt tid før plantene mine fikk flytte fra stuevinduet og ut i drivhuset. De var skikkelig spretne og kraftige, så jeg ventet til den fineste og varmeste dagen.

Mulig jeg ikke skulle gjort det, for det var faktisk i meste laget varmt og tørt i drivhuset. Etter bare noen minutter hang alle plantene slapt og trist i hver sin potte …

Med litt ekstra godsnakking og stell har de hvertfall reist seg igjen, selv om de antagelig ble ganske medtatt. Så får jeg håpe på passe god sommer i år igjen. Jeg har forøvrig også satt potet i pallekarmene ute, og så venter jeg spent på spiring av diverse blomster og andre urter etter hvert. Deilig tid dette 🌱

Den første sommersmaken


Det er jo ikke så uvanlig å få en forsmak på sommer i mai. Med hvitveis så langt øyet kan se og deilige grønne skudd over alt. Men jammen har det vært variabelt i år, med snøfall 9. mai som det siste.

Da var det deilig å se blå himmel både på nasjonaldagen og helga etterpå. Tur til Estenstadhytta ble det også for Lukas og meg, sammen med tante. Et glass vann var velfortjent belønning på toppen.

Og så solbrent kan man altså bli når man bare er ute og ikke tenker seg om …

Litt flaks for meg så var det sånn dagen etter:

Vi får sikkert alle varianter dette året også. Sånn som vi pleier.

Save

Save

Save

17. mai 2017

Tradisjonen tro ble det en god tur i marka for Lukas og meg også i år. Værmelderne gjorde sitt ytterste for å forsikre oss om at det skulle være knallfint vær, men Lukas var ikke helt enig i at regnet var så fint …

Men oppe  på toppen ble det likevel en tradisjonell hurra-selfie før vi ruslet hjem til en godbit.

Deretter kom faktisk det lovede været og selv om det ikke ble bunader på oss i år, så tok vi en kjapp bytur for å få med oss russetoget – Tobias er jo russ i år og vi syns vi måtte se ham der.

Utrolig mye folk i byen og masse vakre motiver – en fotosjut på Bybrua synes vi det passet å spandere.

Er ikke dette verdens vakreste by …?

Russen kom – og gikk, og ungene fosset ut i gata for å plukke russekort 🙂
Det var veldig få som brukte russelue, litt synd at den tradisjonen er i ferd med å forsvinne. Men lua er hvertfall et minne.

Save

Hvor skal jeg begynne …?

Det tar liksom litt av noen ganger. Jeg lover og lover meg selv at jeg skal skjerpe meg, men sånn helt plutselig har garnlageret vokst ut av proporsjoner – igjen.

Jeg innfører selvpålagt kjøpestopp, starter på restegarnsprosjekter, rydder og organiserer og gir bort … og likevel ser det sånn ut når jeg leter etter roen og freden i Hjerterommet 😂

Dette ligger an til å bli barnehagemoro – ypperlig til fingerhekling?
Ufoer av ymse slag, her er det både luksusgarn og saker i kategorien “hva i all verden tenkte jeg på?

Nydelig garn, men fargene …?

En tanke om noe som aldri har blitt realisert – ikke engang nøstet opp …

Kjempeartig nostalgigarn. Her må det tenkes litt.

Vevgarn og heklegarn i skjønn forening. Men jeg verken vever eller hekler …

Hummer og kanari, men er noe av det nok til å bli til noe?

Passe til sokker og babystrikk – ikke akkurat øverst på min liste. Men mye fint garn her også.  Det er høyst påkrevd med en gjennomføring av alle gode forsetter. Mon tro om det hjelper å skaffe flere kasser eller hyller …?

Burmadalen rundt

En veldig fin og passe kort tur med Lukas er runden innover Burmadalen. Når våren endelig festet grepet ble det litt mer luggumt å gå tur.

Turen er ikke lang, bare en 1,8 kilometers runde, med både skog, stier og jorder. Det er dessuten en veldig passe selfie-benk der.  Finfint til oss tobeinte som er litt late og kjempegreier for hunden som tror han har vært på villmarksutflukt 🐾

Save