… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Nå som jeg er hjemme etter kneoperasjonen skal jeg nyte en periode sykmelding. Den første uka har Olav tatt ferie også, så nå kan vi utøve litt pensjonisme sammen 😀
Det er ikke akkurat sommerlig ute, men vi skal vel finne noe å fylle dagene med. Fra neste uke starter jeg med trening tre dager i uka, så det er ikke noe hvilehjem dette …
Ja, så er kneprotesen min omsider byttet fullstendig! Jeg ble revisjonsoperert på mandag, og kom hjem i dag. Det blir mange, lange uker med opptrening, men jeg har hvertfall håp og tro på at det denne gangen skal holde seg stabilt og bli smertefritt.
Nyheten om at Jahn Teigen var død kom nok overraskende på de fleste – også meg – selv om de som stod ham nærmest visste at han var veldig syk. En gang for lenge siden var det et tv-show som het “Stjerner i sikte” der Jahn var en svært populær progamleder, spesielt hos de yngste. Hos oss var Fredrik og Margrete skikkelige fans av programmet. Og da han hadde sceneshow i Tusenfryd samtidig som vi var der passet det godt å la ungene få se ham live. Jeg kravlet meg frem til scenekanten for å få et bilde. Og dermed ble jeg dratt opp på scenen for en dans …
Jahn Teigen har gjort utrolig mye forskjellig gjennom sin karriere. For meg sitter for alltid “Min første kjærlighet” mest fast i hjertet.
Hvil i fred, Jahn Teigen. Du har satt spor!
For første gang har Ida tatt toget helt alene og kommet på ferietur til bestemor!
Etter den første dagen på jobb med vaffelsteking tok vi turen til frisøren, for Ida hadde lyst å stusse håret sitt litt.
Her er det ingen vei tilbake! Men jeg tror ikke det var noen betenkeligheter. Og bare se så fin hun ble:
Jeg valgte å gjenta suksessen med vafler siste arbeidsdag før operasjon av kne enda en gang. Ja – for det var jo en suksess! Denne gangen hadde jeg med meg Ida, som er på vinterferiebesøk. Og vi stekte 72 plater vafler i løpet av to og en halv time.
Så snart gjengen så at serveringen var klar, så var alt spist opp på mindre enn en halv time. Jeg tror igrunnen jeg kunne laget hur mycket som helst, det ville forsvunnet det også …
Som forrige gang, så ble The vaffelator montert opp – nødavtrekk for å forhindre tåkelegging og utløsing av brannalarm.
Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg før vi drar på jobb. Jeg ser på denne som en kjærlighetserklæring og setter umåtelig stor pris på den.
Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, så klarer aldri jeg å vente så lenge. Allerede før klokka passerer 8 er den som regel fortært. Sammen med en kopp te gjør dette starten på arbeidsdagen perfekt. Jeg er SÅ takknemlig, kjæresten min ❤️
En ny verdensborger må få en liten presang, tenkte jeg. Så jeg har strikket bittesmå selbusokker. De er riktignok alt for store til en nyfødt, men kan sikkert holde småføttene varme etter hvert.
Strikket i sort og hvit finull, bare noen gram rester som trengs til sånne.
Jeg har strikket enda en Pippi-genser, denne gangen til Ive. Det er så alt for lenge mellom besøkene, så jeg har laget en liten pakke til henne med genseren i – en koffert, en liten bamse og litt godteri attpå ❤️
Håper både det ene og andre faller i smak!
Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.
Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:
Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.
(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)
Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.
Én dag snør det – i voldsomme mengder. Lukas er lykkelig, snøfresen får kjørt seg og noen er ganske fornøyd med hvit vinter (les: de som liker å gå på ski).
Ikke alt er like bra med så store snøfall; syrinen måtte gi tapt ved siste storforsyning. Ikke hele da, men en bra mengde greiner har knekt, skal bli spennende å se hvordan den ser ut til sommeren. Den har kanskje godt av litt beskjæring, men det er jo et fint tre.
Og så; sludd, plussgrader og regn. Sånn har det gått hele vinteren, hvertfall siden begynnelsen av desember.
Og når regnet har gjort sitt, så er det meste av veier og stier dekket av is. Glatt for oss på to bein, men jammen er det verre for de på fire som ikke har isbrodder … Stakkars Lukas, leter etter fotfeste, sklir og plages.
Så fryser det til igjen, en dag med snø, plussgrader neste dag og ny forsyning med is. Sukk… det skal jammen bli fint med sommer!
