… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg tok med meg mine gitarkamerater på konsert med de originale Gitarkameratene i Olavshallen. Dessverre var Lillebjørn Nilsen blitt syk og dermed var bare 75% gitarkamerater tilbake. Men det funka så absolutt likevel. Min favoritt blant disse kara er Halvdan Sivertsen, dog uten forkleinelse for noen av de andre. Halvdan er bare så god, liksom 🙂
Nok en gang har vi trosset snøvær, slaps og glatte veier for å kulturere oss litt, verdt både penger, tid og innsats!
Det loves vinter i løpet av det kommende døgnet. En del av trønderlandet har allerede smakt på snøen. Jeg går gjennom det vakreste høstlandskapet på vei til bussen og jobben hver morgen. Med litt morgendis ble stemningen helt magisk i morges.
Før frosten er tittelen på en av Henning Mankell sine krimbøker. Jeg er svært begeistret for Mankell og har de aller fleste av bøkene hans i samlingen min. Selv om jeg har lest denne, så oppdaget jeg nå at den mangler. Herved notert på ønskelista.
Jeg liker best å ha litt store strikkearbeider på gang, men innimellom må jeg fylle tiden med litt småtteri også. Så snart det ble litt høstlig ute kom behovet for skjerf tilbake, og jeg så at det kunne passe å få flere farger inn i kolleksjonen. Når Hexa annonserte nye farger, så var ikke veien lang til noen prøvenøster og det har blitt et par gode halser av disse:
Jeg hadde også lyst å prøve meg litt på toving, etter at jeg fant denne festlige tøffeloppskriften. Én tøffel strikkes ferdig på en passende biltur, f.eks. til hytta 🙂
Fortsatt er jeg kjempeusikker på størrelse, men øvelse gjør sikkert mester. For sikkerhets skyld er prøveparene i litt ulike garntyper og størrelser. Jeg har bare en haug remser liggende foreløpig, spent på tovingen!
Sist, men ikke minst; temperaturskjerfet tar fatt på siste etappe – nå er 288 av årets 365 dager dokumentert med farge for trøndertempen! Gleder meg faktisk litt til det er ferdig også, jeg har store planer om å bruke det ja. Legg merke til at jeg har festet alle trådendene – det var ganske mange 😉
Lediggang er jammen roten til mye godt også, må jeg si. Mens gutta mine hadde ferie og jeg var på jobb, så ble det klasket sammen bakst i ymse varianter opptil flere ganger. Klippekrans er bare SÅ snavvel.
Fra ungdomstida med Baker’n som nær nabo til skolen husker jeg den fantastiske smaken av flættis – når det en sjelden gang var litt lommepenger til overs. Slik fersk bakst er virkelig usedvanlig godt. Det er det flere i familien som har funnet ut også, så den seneste bakeøkta inkluderte en diger flettaloff. Namnam!
Nå skal jeg jo strengt tatt holde meg unna brød generelt og hvetebakst med sukker spesielt. Men dette greide jeg ikke å motstå, det må jeg bare tilstå! Jeg får bare glede meg til neste gang noen ser en fristende oppskrift og får lyst å lage noe godt 🙂
Dette har vært et seigt stykke arbeid, må jeg si. Jeg var så inspirert og klar i startgropa – det fine lin/bomullgarnet, den fine fargen og den festlige oppskriften (jeg strikket i Drops Bomull-Lin i fargen gråblå). Det var sommer og veldig passende arbeid for late ettermiddager på verandaen. Tenkte jeg. Det sa plutselig stopp, det var gørrkjedelig å strikke så mye frem og tilbake, alle dobbelkastene var kjipe, glattstrikk med vrangsiden ut motiverte overhodet ikke. Så hele stasen ble lagt til side til fordel for andre, mer spennende strikkerier. Men så var jeg selvsagt helt tom for nytt en dag og tok tak i dette på nytt. Nå var det faktisk mye morsommere. Og jeg kuttet ut dobbeltkast på ermene, strikket begge samtidig på lang magic loop-rundpinne.
Så fant jeg noen knapper som jeg synes er veldig fine. Gleder meg til å ta jakken i bruk, sammen med et av de nye skjerfene jeg har strikket – en hel mengde i ulike farger i Hexa fra Du Store Alpakka. Dette på bildet øverst er i en helt ny farge i kolleksjonen – melert petrol – som er aldeles nydelig. (Dårlig fargegjengivelse på bildet, stuelys om kvelden er ikke helt bra, jeg skal vise frem de nye skjerfene senere).
Det føles alltid vemodig å avslutte en sesong på hytta. Sommeren i år er på en måte resatt flere ganger, hele høsten har vært utrolig fin og tørr værmessig. Men nå som vi skriver oktober er det neppe noen vei tilbake og vi kan ikke lenger late som det er sommerlig når vi er her. Jeg regner selvfølgelig med mange koselige turer i løpet av senhøst, vinter og vår. Men da må vi klare oss uten møblene på verandaen (hammocken min!) og båten. Den gode snøskufla er satt lett tilgjengelig og epletrærne er pakket inn – med håp om at rådyr og elg ikke spiser dem sønder og sammen denne vinteren.
Vi må sikkert regne med frost – og kanskje snø – ved neste besøk. Varmekabler er slått på, alle møbler står tørt, gressklipper og grill er i hus, vedlageret er i beredskapsmodus. Vi er vel så klare som vi kan bli. Takk for denne gang, hytta vårres!
Ida og Lukas er nok uten tvil de to som løper mest på Vikan, hvis de får muligheten i alle fall. Turen mellom Solfang og Utsikten går unna i et forrykende tempo.
.. i alle fall et stykke. For vi tok en impulsivbeslutning og dro på hytta vi. Så kjapt har vi aldri pakket før, tror jeg. Det ble sen kveld, men bonusen er en ekstra heldag med sjøluft og peiskos. God høst!
Den kommende uka har gutta skolefri. Olav blir hjemme etter en operasjon. Mamma og pappa er hjemom en tur fra hytta. Det betyr at jeg er den eneste i husstanden som skal bevege meg ut i morgenmørket for å dra på jobb. Det er ingen musikkskole og kveldstransport på programmet. Dermed føles det som en slags ferie likevel; jeg får ha badet for meg selv om morgenen, jeg trenger ikke skynde meg for å rekke å gå tur med Lukas, ingen matpakker skal organiseres og forhåpentligvis greier alle å mate seg selv i løpet av dagen så jeg slipper å tenke på det også. Jeg har jo brukt opp min høstferie på egotrippen til hytta, men det er godt å senke tempoet litt på andre måter også. I tillegg er jeg ferdig med vaktuka mi. Ser jammen litt frem til helt fri på ettermiddager og kvelder jeg 🙂
Sørgelig nok for gutta har været snudd til ferien, men jeg må bare juble litt stille inni meg – jeg elsker å gå tur i plaskregn. Så lenge jeg kan skylde på at Lukas må ut så får jeg jo nyte slikt, men hunden er og blir en pingle i regnvær. Likevel har vi rotet oss ut i det våte littegrann de siste par dagene.
Høsten har omsider bestemt seg for å by på dei faste postane – det vil si regn og vind. Løvet faller fra trærne og mørket er stadig mer fremtredende. Godt at jeg fikk bretta på plass siste tilskudd til vedlager i helga, pappa saget og kløyvet de sist felte trærne på en svisj! Tusen takk!
Nå har vi markert 20-årsjubileum på jobb i flere omganger, med stor konferanse og festmiddag som krone på verket. Den høytidelige kveldsfesten i går var så absolutt en flott seanse med både historie og nostalgi blandet med humor på høyt nivå – og kanskje Trøndelags beste matservering. Seksretters middag kan være langdrygt sånn tidsmessig, men du verden så mye godt. Og med Alex Rosén som konferansier og Gustav Nilsen som moroinnslag falt ikke tiden alt for lang for meg i alle fall.
Toppingen var et storband som virkelig kunne sine saker, bare så sørgelig at det allerede var blitt langt på natt da de var i gang. Vi rakk å få med oss litt fengende musikk før vi vendte nesa hjemover. Og om ikke alle er like fornøyd med kvelden så er i alle fall jeg storfornøyd. Godt jobba, arrangementsfolk. Og gratulerer med jubileet, UNINETT!
