Jeg skal bli bestemor. Kan du forestille deg det? Jeg er ikke så sikker på at jeg kan, men det ser altså ut til at jeg blir det en gang til våren. Jeg må vel begynne å spare til grått hår, kjøpe gyngestol og friske opp vuggesangrepertoaret. Eller kanskje jeg bare skal begynne med å fordøye nyhetene. Mm.. jeg tror jeg gjør det først.
Category: familie
Ikke så ille, tross alt
Unnskyld, kjære venner. Klagingen stopper her og nå. Selvfølgelig kan jeg ikke fortsette å mase om smerter og hvor fælt jeg har det. Og i dag har jeg virkelig grunn til å juble og smile. Ny forsyning av piller, og de ser ut til å virke. Legen sa at jeg antagelig vil bli bedre i løpet av noen få dager, sprøyta var bare litt sen til å begynne å virke. Det er state of the art medisin, i følge eksperten. Jeg velger å stole på at det stemmer og at jeg blir helt bra snart.
Så selv om jeg er sykmeldt føler jeg meg helt topp. Jeg jobber med å gjøre ingenting, noe som egentlig er ganske lett.
I dag var en ærend-dag, alltid kjekt å ha tid til sånt. Det viktigste var å få TVen på verksted. Den begynte å tikke i stedet for å slå seg på og det var selvsagt god grunn til å bruke kjøpsgarantien. Vår 46″ flatskjerm er bare to år gammel. Butikken ga oss en 26″ låne-TV, og du kan vel forestille deg tvillingenes lange fjes da de kom hjem fra skolen og så at TVen hadde krympet. Det varer forhåpentligvis ikke så veldig lenge.
Jeg stakk innom garnbutikken og fylte strikkekurven. Så snart jeg ikke har mer vondt i armen skal jeg finne tid til å strikke igjen. Dette er en av de tingene jeg virkelig gleder meg til å gjøre når hytta er ferdig og vi skal være der bare for å slappe av.
Olav er min faste sjåfør disse dagene. Han blir langsomt litt bedre han også. Jeg håper resten av arbeidet på hytta kan gjøres under brysthøyde eller med én arm – da er det fortsatt håp om å holde timeplanen for å bli ferdig.
Jeg gleder meg veldig til helg på hytta nå. Mamma og pappa er der. Mamma er ferdig med strålebehandling og kan nå være på Utsikten i tre uker av gangen. Hver tredje mandag får hun Herceptinbehandling, men dette påvirker henne ikke i samme grad som cellegiften gjorde. Håret er nå synlig, ikke bare noe hun selv kan føle – hun insisterer på at hun aldri skal klippe det igjen. Jeg kan knapt vente til å se hennes første hestehale!
Bryllupsdag, besøk, sopp og arbeid
Denne helgen har vi fått unna en hel masse. Vi fikk besøk av Maria og Bernhard, vi møttes først på Stokkhaugen.
På fredag kjørte vi i flokk og følge til Utsikten. Vi feiret 10-års bryllupsdag – vel, jeg kjøpte med en bukett roser i alle fall.
Guttene ble med på sopptur i skogen mens jeg, Olav og pappa jobbet i hytta. Pappa og Olav fikk faktisk gjort unna hele taket, i tillegg til masse annet.
Det ble tid til en omvisning på Solfang også. Nå er alle soverommene ferdig malt. Vi har vært kjempeeffektive!
Omnia vincit amor
Sprett champagnen, la trompetene gjalle! Vi har vært gift i ti år i dag. Det virker ikke så lenge, men vi har opplevd ganske så mye. Vi skal vel feire på en eller annen måte, tenker jeg. Livet er godt. Gratulerer med dagen, kjæreste.
i carry your heart with me(i carry it in
my heart)i am never without it(anywhere
i go you go,my dear; and whatever is done
by only me is your doing,my darling)
i fear
no fate(for you are my fate,my sweet)i want
no world(for beautiful you are my world,my true)
and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is youhere is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;which grows
higher than the soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that’s keeping the stars aparti carry your heart(i carry it in my heart)
Refleksjoner
Noen ganger lurer jeg på hva livet har i bakhånd for meg. Jeg ser alle slags ting rundt meg som gjør meg uendelig takknemlig for det jeg har. Mamma er fortsatt under behandling for kreft, og vil fortsette med det enda et år. Men hun begynner så smått å få hår, cellegiftbehandlingen er erstattet med stråling og herceptin. Jeg er så glad for at hun føler seg bedre og blir kvitt giftstoffer i kroppen dag for dag. Denne helgen skal vi til Vikan sammen, det gleder jeg meg til.
Men mye skjer nært oss. rundt oss eller litt lenger unna. Jeg oppdaget nylig at en barndomsvenn akkurat har mistet sønnen sin, på samme alder som min eldste. Jeg fant ut at noen jeg kjenner fikk den aller første kontakten med sin biologiske far bare for noen dager siden. Jeg antar det var ganske overveldende – ikke minst å få vite om søsken som tidligere var ukjente. Det er jordskjelv i Japan, en kjær kollega er der på ferie akkurat nå. Et svært jordras tok flere hus tidligere i år, en slektning mistet hjemmet sitt. Han kan trolig aldri flytte tilbake. Min datter startet nettopp på utdanning gjennom militæret – hvordan vil det gå med henne? Kriger raser, ulykker skjer over alt. Jeg har en tendens til å bekymre meg når venner og kjente skal reise langt med bil eller fly. Det går jo bra de fleste gangene, men hva om det ikke gjør det?
Så kommer jeg hjem til min familie, mitt liv, mine omgivelser og finner ut at jeg har alt jeg trenger. Og enda litt til. Skal jeg ha dårlig samvittighet for det? Det vil neppe hjelpe folk i sorg eller nød om jeg også hadde livet fylt med elendighet og krise. Men er det noe jeg kan gjøre? Med tragedier eller naturens raseri? Med skjødesløshet eller dumhet? Kan jeg tillate meg selv å være lykkelig og fornøyd? Jeg gjør jo faktisk det.
Vikanfestivalen
Ethvert sted med respekt for seg selv bør ha en egen festival. Og som den perlen Vikan er kunne vi ikke la muligheten gå fra oss her heller. Under fullmånen og på sommerens fineste dager inviterte vi til den første årlige og tradisjonelle Vikanfestivalen. Oppskriften var enkel; de som hadde anledning og lyst kunne komme. Vi greide faktisk å samle hele ni personer med stort og smått.
Det ble et festlig rekeselskap på Utsikten som start på kvelden. Ungene løp ut og inn med vannpistoler og hadde vannkrig. Etter hvert trakk vi ned i fjæra der de fikk bade på ordentlig. Og vi fikk tent et skikkelig bål der det gikk med både kvister og greiner fra skogrydding og annet rask, blant annet et gammelt gulvbelegg som hadde sett bedre dager.
Vær og temperatur var aldeles upåklagelig og vi satt i strandkanten til langt over midnatt, da det var tid for å skyfle ungene i seng. Resten ble sittende ut i de små timer, veldig trivelig selskap. Og alle var enige om at dette skal gjentas årlig. Neste år regner vi med en god del flere deltakere, kanskje også musikk og bryggedans?
Blowin’ in the wind
I morges blåste det ganske kraftig her. Vi fant ut at båten burde flyttes fra flytebrygga, ettersom den slo ganske hardt mot kantene i de krappe bølgene. I stedet for å prøve å fortøye ute på bøya bestemte vi oss for å kjøre båten rundt odden til kårstubukta som lå i ly for vinden. Olav startet motoren og tøffet fremover – og så døde motoren. Denne motoren har trekksnor, og den er ganske strevsom å trekke igjen og igjen – særlig når du virkelig trenger at den starter.
Båten drev hurtig i den sterke vinden, og heldigvis startet motoren igjen. Og så stoppet den. Olav stresset mer med å få i gang motoren, men innså snart at turen rundt odden var utelukket, og nå siktet han mot bøyen likevel og fortøyde der så snart han fikk tak i den. Og der var han uten mulighet til å komme seg i land. Jeg følte virkelig ikke for å ro ut med den lille robåten, jeg tror faktisk ikke jeg ville vært i stand til å nå frem mot bølgene og vinden.
Søster kom ut for å hjelpe oss. Vi festet et langt tau i robåten, og Olav gjorde det samme i sin ende. På denne måten greide vi å få de to båtene inntil hverandre, fortsatt festet til land. Etter litt strev kunne jeg trekke robåten inn til brygga. Og vår lille motorbåt var trygt festet i bøyen.
Det er kanskje ikke lett å se av bildet hvor mye vind det var, men du får vel et inntrykk. Vinden roet seg i løpet av dagen, men nå vet vi i alle fall at vi har en trygg fortøyning av båten i dårlig vær. Det var ellers sol mesteparten av dagen, ungene badet til og med i sjøen. Vinden var sikkert bare bonus.
Hun reiser
Veslejenta mi reiser i militæret i morgen. Det er ganske utrolig. Men hun reiser hjemmefra i morgen tidlig og jeg vet ikke når hun kommer hjem. Hun har planer om å delta i treningen for militærpolitiet. Jeg håper og ønsker at hun lykkes, trives og vokser med oppgavene hun får. Selvsagt tror jeg hun vil det. Ta vare på deg selv, jenta mi. Og alle dere som er der sammen med henne; oppfør dere og vær snill mot henne. Alle mine beste ønsker til deg, Margrete. Lykke til, lille venn!
Halvgått løp
Hittil har sommerferien vært vidunderlig, selv om det er travelt. Vi bruker hvert mulige øyeblikk til å bygge hytte, men vi tar oss også tid til å nyte andre ting. For et par dager siden dro vi til Namsskogan Familiepark. Det var en varm og solfylt dag, og vi fikk til og med se de dyrene som ofte gjemmer seg. Både bjørn, ulv, elg og oter viste seg villig frem og vi fikk tatt mange fine bilder. Ungene prøvde både bungee-trampolinen og småbilene. Etter litt (totalt bortkastet) souvenirshopping reiste vi tilbake til hytta og en trivelig tacokveld.
Margrete og Patrick dro hjem igjen og vi fikk nytt besøk. Denne gangen var det Kolla og Stig som kom for et par dager. Stig flyttet til San José i mars, så det var koselig å se ham igjen. Det blir vel ikke like ofte fremover. Han måtte reise videre til Stockholm allerede lørdag morgen, men Kolla var hos oss hele helgen. Han var med på snekring i hytta og dro opp tante sin båt på flytebrygga. Vi avsluttet søndagen med en tur i Oasen før han reiste hjem.
Både lørdag og søndag regnet det mye. Det var på en måte okei, ettersom det ikke har regnet på lenge. Nå får vi håpe på litt varme og sol igjen de siste to ukene av ferien. Ungene har vært høyt og lavt mesteparten av tiden. De har selvsagt en tendens til å havne foran TV eller PC når utelivet ikke frister, men de har sannelig brukt både sjøen og skogen til å aktivisere seg. De ser fortsatt ut til å trives her like godt som jeg gjør.
Om noen dager kommer mamma, pappa og svigermor. Mamma er midt mellom behandlinger og føler seg ganske bra. Jeg vedder på at pappa klør etter båten sin, og svigermor må være spent på å se fremdriften på hytta – hun har ikke vært her på et år. Det er kjekt å ha folk rundt seg, og bra for ungene med litt variasjon i aktivitetene. Og det er så bra at det er plass til alle her.
Denne ferien føles mer som rekreasjon enn jeg har kjent på flere år. Selv om vi bare er halvveis føler jeg meg fornyet og sterk og klar til å møte hverdagene igjen. Og enda må jeg ikke dra. Hvis de neste to ukene gir meg samme økte styrke kan jeg gå på tomgang til jul!
Nok en milepæl
Vi har gjort ferdig så mye av takpanelet som vi greier så langt – vi trenger å kjøpe enda en skikkelig lang stige. Men det betyr at vi nå kan begynne å reise vegger til rom. Jippi! Dette er litt av en milepæl; jeg kan til og med begynne å planlegge interiør og farger for alvor. Gjett om jeg ser frem til det! Det beste er at vi enda ikke har brukt mer enn seks dager av ferien. Fortsatt masser av tid til å nyte sene kvelder etter fullført dagsverk. Og så langt er arbeidsdagene mer moro enn stress. Jeg har fortsatt en solfylt sommer og glade barn. Og det er alt jeg trenger for øyeblikket.
