Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Jeg leste en artikkel i Dagbladet her en dag. Og jeg tenkte “no shit, Sherlock” – selvfølgelig påvirker foreldrestress ungene i heimen. Det er mange stadier i barnefamiliens liv, ofte fremheves småbarnstiden som en eneste lang kamp. Stress, fart, slit og strev. Jovisst husker jeg at det var strevsomt, mest av alt fordi det meste var nytt på det stadiet. Jeg kan likevel ikke huske at det var så sønderrivende som det gjerne fremstilles i medienes beskrivelser av tidsklemme og stress. Kanskje jeg også den gangen levde min egen filosofi? Det som er helt sikkert er at gjøremålene er tallrike i alle årene man har barn i huset. Så prioritering må til.

Ekorn fanget av kamera på Vikan – tror du de har stressykdommer?

Det er vel ikke så fryktelig vanskelig å gjøre bare én ting i gangen? Bruke den tiden vi har, i stedet for å gå rundt å ønske at vi hadde mer tid? Jeg tror fast og bestemt på å skynde seg langsomt, på å overkomme hindringer steg for steg. På den måten blir ingenting uoverkommelig. Og ingen får tildelt mer tid per døgn enn andre, sånn er det bare. Så derfor er mitt enkle råd; bruk tiden godt, ikke fyll den med alt som er tungt og strevsomt, bruk den på det du må, vil og kan. Ta deg tid. Fremfor alt: Bruk tiden sammen med de du er glad i!

Se på noe vakkert et øyeblikk – er det ikke verdt den tiden det tar?

Nå er jeg litt mer i gang med julegavene – de som skulle blitt ferdige i 2011 altså! Men bedre sent enn aldri, sant? Jeg strikker votter – paradoxical mittens – som er gode og lange og litt morsomme. Foreløpig er det tvillingene som har fått, ett par til meg selv er under arbeid og så får jeg se hvor mange jeg kommer i mål med. Det er først nå jeg greier å sitte såpass at jeg kan strikke, det viste seg fort at ligging egner seg dårlig til håndarbeid av dette slaget.

Variasjon kun i mansjettfarge – ellers er de likedan alle sammen

Sondre sine votter ferdig dampet og klare til bruk

Jeg hadde ikke glemt kameraet på hytta likevel, heldigvis (jeg syntes nok jeg måtte nådd toppen (eller bunnen) av sløvhet om det var sånn, for jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tatt det med) og det dukket opp under ungenes draperte snøbukser (over armlenet på lesestol #2) da jeg hadde en intensiv leteaksjon etter peislighteren. Som var borte. Det var andre gang en sånn lighter lot til å ha fordampet her i huset. Mystisk. Hva måtte jeg miste (og lete etter) før jeg fant lighteren? Jo, nå har jeg funnet et triks;

det er bare å late som man leter etter noe helt annet (man trenger ikke en gang spesifisere hva) så dukker sånne tapte gjenstander opp!

Jeg late-lette bare noen minutter før jeg fant lighteren, i skuffen med vaskekluter på badet. Hmmm, noen har antagelig brettet klesvask, tent telys og gått i egne tanker. Undres på hvem…

PS – nå er telefonen min borte, jeg spiller helt ubekymret og går ut fra at jeg finner den så snart jeg rusler plystrende rundt og leter etter noe annet!

Jeg har sagt lenge at jeg før eller siden skal ha enda en hund. Og selvfølgelig skal jeg ha cairn også neste gang – verdens beste kompis, vettu. For noen dager siden fikk Billa (Lukas’ mamma) to valper – en prins og en prinsesse. Sjelden har jeg vært SÅ forelsket etter bare å ha sett et bilde… Jeg skal på besøk snart, må jo se prinsen i virkeligheten!

Billas Last Prince (bilde fra Revehiet – http://revehiet.com/)

Og av og til dukker det opp sånne annonser på finn.no som gjør at jeg stopper opp litt og lurer på om dagen for familieforøkelse likevel er kommet:

Tenk å være nødt å gi fra seg en sånn herlig kompis...

I dette tilfellet var det en tispe, og det krever nok litt mer enn en dag eller to betenkningstid hvis vi skal ha en av hvert kjønn i huset. Allikevel har det sikkert sine fordeler å slippe valpestadiet, så jeg var veldig fristet – igjen. Hjertet mitt smeltet, jeg hadde så lyst å bare hive meg rundt og ta godt vare på hunden som ikke lenger passer inn i familien hun har hatt i fem år. Men jeg ringte ikke. Jeg håper denne lille damen har fått et godt hjem.

Lille Lukas, sju uker gammel

Valget faller sikkert på en valp også neste gang, vi får bare planlegge det sånn at vi har mulighet til å være litt ekstra hjemme når vi får den. Det finnes jo nesten ikke noe mer bedårende enn en sånn liten en, da! Jeg skal i alle fall aldri mer ikke ha hund, hvis du skjønner

… til vi reiser på vår aller første tur til Syden. Det er ikke fritt for at gutta gleder seg. De sier at de aldri har vært i Syden, selv om vi hardnakket prøver å påstå at de har vært i Syden. I 2006 kjørte vi nemlig bil helt til Venezia, det var litt av en ferie (som jeg kanskje burde lage et mimre-innlegg om en dag). Men neida, i Syden har de aldri vært, en sånn tur skal nemlig foregå med fly, på rettelig chartervis. Så dermed blir det vår aller første når vi 31. mars klatrer ombord i et fly med en eller annen ukjent logo. Joda, vi gleder oss vi voksne også

Et av de klassiske skuer i Venezia

Men jeg mener fortsatt at Venezia kvalifiserer til Syden like godt som noe annet sted. Som bildet viser; været (og varmen) var upåklagelig da vi var der. Dagen før ankomst og dagen etter avreise hadde vi så voldsomt regnvær at det var vanskelig å kjøre bil! Litt flaks skal man ha, og vi får håpe Gran Canaria viser seg fra sin beste side når vi kommer oss dit.

Sist helg tok karene affære og brøt seg på snøen på verandaen. Det var nokså mye snø, og i tillegg meldt mer og mildere, sånn at den var våt og tung. Like greit å kvitte seg med den da. Olav og pappa hadde litt av ei økt, med særdeles god hjelp (eller var det undeholdning kanskje?) av Lukas.

Olav ser ikke ut som han gleder seg til å ta fatt på jobben

Lukas klatrer mest mens han beundrer bestefars håndlag

Både Lukas og jeg lengter tilbake til hytta. Det er ikke akkurat fristende å kjøre på vinterveiene for tiden, så en kort helg blir neppe brukt til hyttetur riktig ennå. Jeg håper uansett på en ukestur med hunden, en slags vinterferie kanskje. Snart.

Vinter i fjæra er også fint!

I dag er det stor bursdag på haugen – gratulerer med rund dag, papsen min! ♥ På forrige runde dag fikk han en flott krone av barnehagen til gutta, for krone måtte det være på bursdager. Det dukker kanskje ikke opp en slik hodepryd i år, men vi ønsker i alle fall hjertelig til lykke!

Bestefar med bursdagskrone!

Margrete har laget vinhøne til meg, er den ikke fin vel? Sitter så fint på vagla og byr på seg selv…

Høne-pøne sitter oppå hylla

Snedig og gavmild stjert på denne høna

Lurer på om høna skal hete Vin-sjan, så passer det å ta den med på kaia til sommeren

Lukas og jeg kom til Solfang i dag. Vi var så heldige at vi fikk skyss med mamma og pappa, så nå skal vi kose oss her noen dager. Vi har fyrt grundig i peisen, for selv frostfri hytte er ganske kald – det var 6 grader inne da vi kom. Nå har vi for lengst passert 20-tallet og gleder oss til å sove, spise, snuse og slappe av. Vi skal rydde litt etter Dagmar, men hun ser ikke ut til å ha gjort mye ugagn her – bare røsket litt i utemøblene. Jeg tipper Lukas gleder seg til å få løpe litt fritt i fjæra og skogen, selv om han er et skikkelig murmeldyr foran peisen!

Lukas har inntatt horisontalposisjon foran peisen

Første arbeidsdag. På veldig lenge. Etter en tur til legen har jeg nå startet på turen tilbake til jobb. Det blir riktignok bare noen timer i uka den første tiden, men nå gleder jeg meg til å ta fatt på vettuge oppgaver igjen.

Fredrik og Ida har vært her siden i fjor, de reiste i dag igjen. Vi har kost oss masse med både aking, bading og en uhorvelig mengde mat. Like greit at den der havrelefsa og striskjorta er på plass nå.

Lukas, Sondre og Ida på toppen av snøhula

Tobias, Ida og Fredrik leker i snøen