Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Vi stappet unger, besteforeldre, bikkje og kjølebag i bilen, og satte snuten mot Söta Brors rike. Denne helgen har vi besøkt Uninetthytta i Åre og kombinert med shopping av fläsk, knask og läsk. Masse snavvel og mat, godt fra Systemet og mye sjokolade, for å være litt mer spesifikk. Og så enda litt til.

Uninetts halvpart i stugbyen i Björnen. Fin plass.

Det var helt greit å besøke hytta selv utenfor skisesongen. Vi tok en tur til svømmeanlegget på Holiday Club, ganske okei å få bade men ingen ble spesielt imponert av fasilitetene der. Dyrt var det også – vi satser på Pirbadet her hjemme for fremtiden tenker jeg. Men å slappe av sammen på et helt annet sted enn hjemme har vært deilig terapi.

Sjokolade og godsaker i lange baner!

Mamma og pappa dro hjem på lørdag formiddag, mens vi inntok bassenget. Lukas har fått løpe masse, men hadde litt trøbbel med å finne seg til rette. Guttene har fått velfortjente belønninger i form av mer ja enn nei, for godt jobba på skolen og hjemme. Det mangler vanligvis ikke ønsker, og her i Utlandet fant de ett og annet det var verdt å ha med hjem, syntes de.

Hvor er sjøen hen, mamma?

Tre netter borte var minst én for mye for min del, hjemlengselen meldte seg kjappere enn jeg trodde. Ikke minst savnet jeg senga mi. Men vi er likevel enige om at det var en fin tur, og Åre skal ikke se helt bort fra nye besøk!

En liten vassetur i Åresjöen

Været var fabelaktig, spesielt på lørdag. Vi spaserte en tur på stranden (Lukas og jeg) mens gutta var på polkagris- og energidrikkshopping. Fire-fem plussgrader og regn var ypperlig til hjemturen på søndag, da slapp vi i alle fall glatte veier.

Her i huset er det som regel Olav som får det siste ordet. Oftest sier han “javel, kjære”. Så er det slutt på diskusjonene.

Vi slapp ikke unna i år heller – knask eller knep gjennom en hektisk kveld er gjennomført med ståkarakter. Faktisk synes jeg det var mer behersket enn tidligere år, ikke fullt så mange som ringte på og det var godteri til overs i skåla da det ble stille. Gutta trasket en runde i nabolaget sammen vennene sine, henholdsvis som Spoon Killer og Joker fra Batman. Skumle ja?

Mwaahahaha!

Jeg har en ting for ishockey. Det er bare SÅ morsomt å se på, nesten utrolig at jeg ikke er oftere i ishallen. Denne gangen tok vi med gutta og dro hele familien, seier ble det også.

Jeg er på ingen måte noen sportsfantast, liker svært sjelden å se på for eksempel fotball (live eller på tv) og ser heller ikke hockey på tv. Men jeg blir med på hockeykamp, nesten any time

Jeg skulle ønske gutta mine kunne spille mer sammen, og at jeg kunne få lov å filme en hel jam session en gang. Her spiller Fredrik (gitar) og Tobias (bass) sammen, Rage Against the Machine sin Killing in the Name

Dette ble filmet forrige helg da Fredrik og Ida var på trondheimstur. I dag har Fredrik bursdag, gratulerer så masse med dagen!

En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.

De siste gylne solstrålene på vei mot Estenstadhytta

Vakker høstutsikt med både Tyholttårnet og Munkholmen. Bare så synd med den høyspenten...

For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1974, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!

Vi har visst fått enda en bokorm i familien. Ida Sofie er snar til å hente lesestoff i bestemors bokhyller. Hun er ganske søt der hun sitter og blar i Barnas Beste, da

Bading står også høyt i kurs. Den store badebaljen har det blitt hull i, så denne gangen måtte vi ty til klesbaljen. Ikke at det ble noen klager, altså.

… denne gangen som Ida Solstråle. Jeg har vært skikkelig sjaber en ukes tid, det toppet seg mens jeg var på tur med jobben før helga og stemmen forsvant. Å gå rundt med absolutt null stemme ble en utfordring med Ida på helgebesøk, og når jeg skulle gjøre meg forstått til Lukas. Det er ikke så lett for dem å skjønne seg på sånn hvisking.

Ida har stadig nye ting å vise frem, denne gangen var hun spesielt fremmelig hver gang et kamera dukket opp – da skulle det smiles! Ellers hagler det med nye ord; onkel har blitt til boki, Lukas er Luka og antydningen til et slags beste er på vei. Bading i balje var en höjdare og jammen gikk bestemors hjemmelagde pizza ned på høykant også.

Vesle Ida smiler på kommando – har lånt tante sin lue og buff

Kanskje jeg blir bedre utover dagen, sånt bruker da vel ikke vare så mange dager? Jeg har snart legetime igjen, jeg får ta med dette på sjekklista om det ikke er bra før den tid. Å være slapp og elendig fører i det minste med seg litt god hvile for ryggen. Aldri så galt, og så videre…

Et navn blir ofte veldig annerledes når det uttales med ulike dialekter og på ulike språk. Da jeg fikk min førstefødte tenkte jeg litt på dette, for jeg ville ikke ha et navn som hørtes ulikt ut når besteforeldre sa det enn når jeg selv sa det. Sånn sett er Fredrik et veldig enkelt navn og jeg har til gode å høre noen særlige varianter av det. Det samme gjelder Sondre, ikke mange muligheter til annen uttale av det. Da er det litt annerledes med Margrete og Tobias – de blir lett til MARRgrete og TOBBias hos enkelte. Men at Lukas skulle bli et sånt navn trodde jeg egentlig ikke. At noen sier LUUkas og andre LuKKas, liksom. Det burde jo være ganske rett frem, eller…? Mest overrasket er jeg over variasjonene for Olav – nesten imponerende hvor mange steder man kan legge vekt på et så rett frem, enkelt fåstavelsesnavn. Jaja, bare noe jeg tenkte på her midt i natten.

Olav og Lukas på fisketur i solnedgangen, de bryr seg ikke særlig om uttale av navnene sine

På sykehuset står det en nysgjerrig bjørn. Han stirrer og stirrer. Han passer nok på at alle som kommer inn blir friske, tenker jeg.

Bamse passer på

Det har blitt en del turer innom St. Olavs den siste tiden. Nå får vi kanskje en pause en stund.