… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg må bare vise frem noen flere bilder av de herlige dvergpinscherne til Marianne – nå har alle fått gensere:
Jeg ser noen helt åpenbare forbedringsmuligheter for plaggene til akkurat disse hundene, så det blir en ny runde med restegarnstrikking utover senhøsten. Det er jo helt okei syssel for meg 😉
Kulturskolen i Trondheim kommune fyller 40 år i år, og det skal være en hel serie med konserter og markeringer i den anledning. I kveld var det blåserne, Storkorps, som inviterte til en festlig aften og de hadde med seg en del gjestemusikere. Sondre var hentet inn som eneste gitarist til forestillingen og spilte sammen med kulturskolens eget storband. Det er jo en viss schwung over en konsert i selveste Olavshallen da, selv om dette var Lillesalen. Kveldens beste nummer, uten tvil! Kjempeartig å høre – nå gleder vi oss til enda større arrangementer utover høsten.
Min kusine Marianne har en liten dvergpinscherfamilie boende sammen med seg. Disse små sjarmtrollene har ikke så mye pels å varme seg i på kalde vinterdager og hun ønsket seg strikkeplagg til dem. Jeg har aldri strikket til hunder før (min lille pelsdott vil absolutt ikke ha på seg noe, han rygger i rekordfart bare jeg prøver å nærme meg refleksvesten, liksom) så det var en morsom utfordring – både å få til et plagg som ser okei ut på en hund og å få det til å passe med målene når hundene bor 500 kilometer unna og ikke kunne stille til prøving underveis.
Jeg fant noen oppskrifter på nett, noen i bøker, litt restegarn i kista og kastet meg med liv og lyst ut i prosjektet. De første prøvegenserne ble sendt avgårde i posten noen dager senere, og de første bildene av sjarmører i pels – med genser – har ankommet. Her kan resultatet beundres, Billy er modell:
Tenk at vi fikk besøk av Ida midt på en tirsdag! Det var både uventet og veldig koselig. Vi tilbrakte et par timer i full fart på haugen med pannekaker, kos og leik. Lukas fikk som vanlig mer kos enn han ba om, og vi andre fikk nyte opptil flere konserter fra prinsessen bak det rosa pianoet. Sees snart igjen, lille venn!
Fredrik fyller 25 år i dag, det er bare helt utrolig at det har gått så mange år siden den vesle klumpen dukket opp i livet mitt. Gratulerer så masse med dagen, Tarzan-min!
Gratulerer også til Christian som fylte 26 i går, det er to staute karer nå, som den gang da …
Jeg tok med meg mine gitarkamerater på konsert med de originale Gitarkameratene i Olavshallen. Dessverre var Lillebjørn Nilsen blitt syk og dermed var bare 75% gitarkamerater tilbake. Men det funka så absolutt likevel. Min favoritt blant disse kara er Halvdan Sivertsen, dog uten forkleinelse for noen av de andre. Halvdan er bare så god, liksom 🙂
Nok en gang har vi trosset snøvær, slaps og glatte veier for å kulturere oss litt, verdt både penger, tid og innsats!
Lediggang er jammen roten til mye godt også, må jeg si. Mens gutta mine hadde ferie og jeg var på jobb, så ble det klasket sammen bakst i ymse varianter opptil flere ganger. Klippekrans er bare SÅ snavvel.
Fra ungdomstida med Baker’n som nær nabo til skolen husker jeg den fantastiske smaken av flættis – når det en sjelden gang var litt lommepenger til overs. Slik fersk bakst er virkelig usedvanlig godt. Det er det flere i familien som har funnet ut også, så den seneste bakeøkta inkluderte en diger flettaloff. Namnam!
Nå skal jeg jo strengt tatt holde meg unna brød generelt og hvetebakst med sukker spesielt. Men dette greide jeg ikke å motstå, det må jeg bare tilstå! Jeg får bare glede meg til neste gang noen ser en fristende oppskrift og får lyst å lage noe godt 🙂
.. i alle fall et stykke. For vi tok en impulsivbeslutning og dro på hytta vi. Så kjapt har vi aldri pakket før, tror jeg. Det ble sen kveld, men bonusen er en ekstra heldag med sjøluft og peiskos. God høst!
Den kommende uka har gutta skolefri. Olav blir hjemme etter en operasjon. Mamma og pappa er hjemom en tur fra hytta. Det betyr at jeg er den eneste i husstanden som skal bevege meg ut i morgenmørket for å dra på jobb. Det er ingen musikkskole og kveldstransport på programmet. Dermed føles det som en slags ferie likevel; jeg får ha badet for meg selv om morgenen, jeg trenger ikke skynde meg for å rekke å gå tur med Lukas, ingen matpakker skal organiseres og forhåpentligvis greier alle å mate seg selv i løpet av dagen så jeg slipper å tenke på det også. Jeg har jo brukt opp min høstferie på egotrippen til hytta, men det er godt å senke tempoet litt på andre måter også. I tillegg er jeg ferdig med vaktuka mi. Ser jammen litt frem til helt fri på ettermiddager og kvelder jeg 🙂
Sørgelig nok for gutta har været snudd til ferien, men jeg må bare juble litt stille inni meg – jeg elsker å gå tur i plaskregn. Så lenge jeg kan skylde på at Lukas må ut så får jeg jo nyte slikt, men hunden er og blir en pingle i regnvær. Likevel har vi rotet oss ut i det våte littegrann de siste par dagene.
Høsten har omsider bestemt seg for å by på dei faste postane – det vil si regn og vind. Løvet faller fra trærne og mørket er stadig mer fremtredende. Godt at jeg fikk bretta på plass siste tilskudd til vedlager i helga, pappa saget og kløyvet de sist felte trærne på en svisj! Tusen takk!
Det kan se ut som Lukas trives når folkene rundt ham pusser opp litt. Maler vegger, for eksempel. Tidligere i år laget vi oss garderobe hjemme, og da veggene var nymalte og fortsatt våte så hunden sitt snitt til å gni seg godt og grundig langs dem. Nøyaktig det samme skjedde i går da mamma og pappa malte et rom på Utsikten – bare at Lukas denne gangen tok seg god tid til å gni inn begge sider av kroppen med den våte, hvite malingen …
Det ble jo ettertrykkelig slutt på ferien da, med dusjing og greier. Stakkars hund …