… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Ute i garasjen står det fortsatt en pall med peis på. I stua er det fortsatt røyklukt, for jeg fyrer og fyrer i gammelpeisen. Vårvarmen har uteblitt hittil, så vi tar hele prosjektet med en slags ro – en stund til …
Det loves bortimot tosifret antall plussgrader i dagene som kommer, kanskje vi skal tenke litt på det snart da? Jeg går rundt og nynner på den gamle Knutsen & Ludvigsen-sangen “Vi har en grevling i taket” lett omskrevet til “Vi har en peis i garasjen” …
Etter at drivhuset ble demontert og flyttet før felling av bjørkene har det sakte men sikkert gjenoppstått på ny tomt. Vi våknet til snø på 1. mai, så jeg drømte virkelig ikke om at vi skulle komme så langt som vi gjorde.
Grunnnuren består av trykkimpregnerte bjelker. Oppå der har vi bygd en platting med heldekkende tregulv. I ett hjørne er det åpning rett i jorda, der skal drueplantene få sin plass. Jeg har beiset gulvet med terrassebeis, både for utseende og fordi jeg trolig kommer til å søle litt med både jord og vann.
Pappa og Olav snekret gulv i kalde kveldstimer. Jeg er bare så utrolig heldig som har sånne ressurser tilgjengelig. Lurer på hvor lenge jeg måtte herjet om jeg skulle fått til noe sånt alene …
Men heldigvis tittet både sola og arbeidslysten frem og det ble sving på sakene igjen. Som vanlig var det pappa og Olav som tok de strevsomme arbeidsoppgavene.
Nå gjenstår bare montering av glasset før huset er klart til innredning. Jeg skal investere i hyller fra Ikea som jeg synes passer godt til potter og krukker, det blir også plass til litt utstyr i drivhuset; sakser, hyssing, jord og vannkanner. Et gammelt kjøkkenbord skal sages til passe størrelse og bli til arbeidsbord – helt og holdent tilpasset min egen arbeidshøyde. Det er nesten så jeg har lyst å sette inn en kurvstol, for her kommer jeg til å trives!
Nå er de store bjørkene i ferd med å bli borte fra hagen. Det er en lang og tung prosess, og veldig mye ved-arbeid gjenstår. Pappa og Olav har jobbet som helter med felling, kapping og bæring, og ikke minst bortkjøring av kvist. Fellingen gjøres stykkevis, det er ikke mulig å få ned så store trær på én gang.
Tidspunktet for felling må vel sies å være i tide, trærne er stappfulle av sevje, men heldigvis rekker vi å ta dem ned før blomstring og før løvet kommer – tror jeg. Litt vemodig blir det nok å se dem forsvinne, men likevel ser jeg at det både blir lysere og mye mindre arbeid utover sommer og høst.
Jeg skal rapportere igjen når all bjørkeveden skal stables, tenker jeg. Det blir ikke rent lite brensel til neste vinter …
Nå er vi i gang med flytting av drivhuset. I dag har vi hatt en deilig travel hagedag, med nesten hele folket i arbeid. Håpet er både at drivhuset skal få litt mer sol og at vi kan ta ned de store bjørkene når flyttingen er unnagjort.
Jeg må beskjemmet innrømme at det ikke var spesielt ryddig inni drivhuset etter fjorårssesongen, men det ble fort en forandring på det i løpet av dagen i dag!
Pappa demonterte alle glassplatene i et særdeles effektivt tempo og snart var bare reisverket tilbake på gamletomta.
Alle glassrutene har fått en skikkelig grønnsåpevask med skrubbing av både fugleskitt, mose og bjørkerusk. Deretter ble de spylt med rent vann og det var en fryd å se forskjell – artig når arbeidet vises så godt.
Sondre, Olav og mamma har plukket kvist og raket gammelt løv fra hele plena. Ja, og så Lukas da – han hjalp selvsagt til en hel masse 🙂 Etter at vi både fikk kjørt bort hageavfall og ryddet unna blomsterpotter og rusk & rask er hagen nå klar for vår. Kunne bare varmen melde seg, så blir det vel schwung på sakene, tenker jeg.
Vi hadde en klubb på gamle Stokkhaugen. Dette var en svært eksklusiv klubb, må vite. Den bestod av hele tre medlemmer, og det var i grunnen alle ungene som bodde her den gangen. Det klingende navnet Raillaran var ikke helt tilfeldig valgt, men forklaringen er ikke like åpenbar i dag som vi syntes den var den gang på 70-tallet. Vi var nemlig svært så begeistret for Bay City Rollers, og med litt trøndersk vri ble dette etter hvert til Bay City Raillar. Ikke bare var gutta der ekstremt kjekke å se på, de hadde også fantastisk fine klær. Inspirert av sin skotske opprinnelse hadde de innslag av skotskrutet stoff i nesten alle plagg. Dermed sydde vi om både dongeribukser, skjorter og hodeplagg for å uniformere oss i Raillaran.
Vi hadde hytte i skogen. Den stod på en 10 m² stor tomt som vi til og med fikk skjøte på av grunneieren. Den som hadde funnet igjen det papiret, du… Hytta bygde vi selv, med god oppstartshjelp av morfar og helt sikkert også pappa. Der overnattet vi innimellom, vi hadde kjempehemmelige møter og vi tente bål, laget mat og hadde et sted å være. Hytta fikk dessverre et trist endelikt etter noen år da en pøbel tente på den. Jeg vet godt hvem han var – vi er ikke venner på facebook, kan du si. Så vidt jeg vet finnes det ikke bilder av hytta, men det skal eksistere ett som viser morfar i arbeid da vi startet byggingen.
Som de viktige personene vi var hadde vi selvsagt også et kjøretøy. Raillarbila var en skikkelig flott doning av type Olabil. Med våre klingende gode kunstnernavn Mim, Brak og Gosh fartet vi rundt på grusveiene på haugen både tidlig og sent. Dette bildet er trolig tatt 17. mai – vi hadde (nesten) kommet oss ut av kor-uniformen og inn i favorittklærne før vi fyrte opp raillarbila som for anledningen er pyntet med bjørkeris og flagg:
Jeg kan ikke huske at vi noen gang kjedet oss, det var alltid noe å finne på i skogen og hjemme hos hverandre. Vi ga ut egen avis, Raillarposten (den skulle jeg også gjerne funnet igjen et eksemplar av) og vi slukte sangtekstene til våre favorittband. Vi reiste inn til byen for å se et glimt av stjernene på tv-skjermen på en musikkforretning, og vi sang høyt og ofte på bussen til og fra. Så kom vel tenårene og tok oss, og Raillaran ble bare et minne. Et morsomt og godt minne.
Ikke visste jeg at det er en internasjonal dag for bøker, men i dag er det altså Verdens bokdag. Og jeg feirer, naturligvis. Jeg kommer sikkert alltid til å være så gammeldags at jeg leser papirbøker, selv om det finnes utrolig mange kule lesedingser og lydalternativer. Jeg ser det praktiske i å slippe å gå tom for hyllemeter, og jeg ser det praktiske i å kunne strikke, kjøre bil eller jogge og “lese” samtidig. Men det er noe med bøker som inventar, som fysiske gjenstander, følelsen av papir og ikke minst gleden over å ta vare på dem, som jeg ikke er klar for å slippe taket i.
Jeg leser ikke like mye hele tiden, blant annet er jeg ganske opphengt i strikking for tiden. Allikevel ligger det heldigvis bøker i kø som jeg gleder meg til å ta fatt på i ledige stunder. Jeg er også glad for at ungene leser bøker. Siste spennende oppdagelse er en ungdomsserie skrevet av John Grisham. Disse bøkene handler om tretten år gamle Theo Boone. Til tross for sin unge alder kjenner han hver eneste dommer, politimann og rettsskriver – og kan sin juss. Kjekt med bøker som fremmer de unges leselyst!
April er lik seg i år også, selvfølgelig. Det finnes vel neppe maken til upålitelig måned sånn værmessig. Men at vi skulle våkne til snø hadde jeg likevel ikke ventet …
Jeg gikk en tur på stien for å kikke etter blåveisen, og sannelig hadde den dristet seg opp av vinterleiet. Jeg tror den også trivdes bedre forrige lørdag da vi virkelig fikk en smak av sommervarme.
Vi klarte å slutte å henge med hodene etter hvert, for vi hadde nemlig planlagt sushi som lørdagskos. Vi hadde med oss farmor på hytta, og inviterte i tillegg mamma og pappa fra Utsikten. Dermed ble det sushi for sju, og jeg tror (nesten) alle ble mette og (nesten) alle likte serveringen 🙂
Endelig har jeg funnet lampene jeg vil ha i spisestuen. Det var sannelig på tide etter to år! Valget falt på nydelige Tentacle pendel fra Herstal. De leveres også som vegglamper, bordlamper og gulvlamper, så det er muligheter for å slå seg skikkelig løs etter hvert. Ganske stiv pris på disse, så det får klare seg med to takpendler til å begynne med. Jeg må likevel nevne at jeg fant dem i en nettbutikk til halvparten av prisen i butikk. Go Internett!
Nå ble trolig Olav litt mindre begeistret enn meg sånn til å begynne med, ettersom han er den lokale montøren. Men han skal nok få glede av lampene han også 🙂 Gleder meg til å få dem på plass og vise frem hvor fint det blir!
Enda en måned er gått. Ikke den aller beste måneden med tanke på vekt, men ellers må jeg si at jeg er lykkelig og tilfreds på alle måter. Som ventet er det vanskeligst å holde seg unna godsakene. Etter å ha tillatt meg selv bare én bit litt for ofte merker jeg at kroppen krever søtt i stadig større mengder. Trikset er altså å la det være, og etter 10-14 dager er suget borte. I morgen er påskeferien over, så nå blir det i alle fall strengere regime på den fronten!
Men altså – jeg har det som plommen i egget både med jobb og fritid, koser meg med små og store planer, gjøremål, oppgaver og utfordringer. Vårfornemmelsen er for alvor i blodet, lengre og lysere dager gir ny energi. Alle i familien er friske, hunden er nynappet, småplantene spirer i pottene sine. Livet er godt 🙂
Dette er vel påskeferie på sitt beste …?
