Jeg er litt i mindretall i familien når det gjelder kjønn. Jeg deler adresse med flere meter mannfolk pluss en maskulin bombe av en hund. Da jeg så eksempler på bilder av hund i studio hos Ina fant jeg ut at det var på tide å forevige oss. Og ettersom Ina mestrer familiefoto også var ikke veien lang til timebestilling.
Så ble det foto-sjuut da. En morsom time, med en anselig mengde morsomme bilder å bla gjennom etterpå. Vi kommer til å velge et bilde som kan pryde veggen hjemme fremover. I tillegg har vi plukket ut en del blinkskudd som vi kan bruke litt hist og her. Her er er en liten smakebit:
Om mindre enn en uke skal vi klatre ombord i flyet til Gran Canaria og en etterlengtet ferie til varmere strøk. Klart vi gleder oss, det skulle bare mangle når det er vår første familieflytur. Jeg må innrømme at jeg gleder meg minst like mye til sommer og varme her hjemme også, og mange, lange dager på hytta. Men det blir senere. Nå pakker vi etter alle kunstens regler og håper vi ikke glemmer noe.
Værmelding er så mangt – forskjellen på våre hjemlige yr.no og storm.no er ganske stor. Jeg velger å tro at det blir godt og varmt uansett!
Tror jeg holder en knapp på storm.no sin værmelding...
Jeg har også funnet ut at det hersker stor uenighet om hvor hotellet vårt egentlig ligger – ulike turoperatører viser de samme bildene av komplekset, den samme utsikten og det samme navnet. Men kartene viser fullstendig ulik beliggenhet. Hvem skal man tro på her da? Vårt servicekontor bekrefter at vi skal bo nede ved stranden, vi får satse på at det stemmer da.
Her vil vi gjerne bo – og her sier turoperatør at hotellet er
Et kjapt søk på hotellnavnet gir derimot flere treff på denne beliggenheten. Ta en titt på linkene til Booking.com og TripAdvisor.com og døm selv – dette er da virkelig bilder av det samme hotellet?
Det sies ofte at hunder og eiere ligner hverandre. Bildet her er IKKE av min hund og IKKE min hunds eier. Det er bare et eksempel på en sånn lookalike-konkurranse som gjerne holdes i ny og ne. Men hunder har visst en del til felles med menn, skal vi tro den gjengse oppfatning…
en irrasjonell frykt for støvsugere
kommer løpende når du lager mat
går rett i skrittet på deg når de vil bli kjent
legger fra seg tingene sine over alt
ser både dumme og søte ut på èn gang
forteller deg ikke hva som plager dem
sovner på sofaen hver kveld
knurrer når de ikke er fornøyde
følger sine instinkter
fiser uten skam
liker voldsomme leker
stikker av hvis de ser noe som er mer spennende enn deg
ser ikke at du har klipt håret eller pyntet deg
når du vil være i fred, vil de leke
er mistenksomme mot postmannen
For ordens skyld må jeg ile til og si at dette selvsagt ikke gjelder min mann. Eller min hund. Ingen av dem er sånn som beskrevet her. Håh-nei!
Eller – jeg ser deg i alle fall. Hvis du kommer ruslende over bakketoppen til Solfang. Det er kjekt å kunne følge litt med på vær og vind, på snøsmelting og takras, på rådyr og fugler. Det er fint å kunne se at verandaen og rekkverket har klart seg enda en vinter. Og det er en trygghet å kunne holde øye med fotspor eller bilspor hvis ingen er i nærheten. Det gamle kameraet har vært gulle godt for alt dette, men det ga ikke spesielt fancy bilder, nokså dårlige farger og veldig begrenset oppløsning. Så overraskelsen og gleden var kjempestor da pappa kom med nytt kamera til hytta vår:
Fænsi kamera, ja?
Å se på bildene fra kameraet kan ikke måle seg med å være på hytta, men det gir meg i alle fall et levende bilde av hva jeg går glipp av når savnet er som størst!
Sånn liker jeg å se hytta! Kameraet ser naturlig nok den andre veien
Nå blir det hyttehelg med kamerainstallasjon – juhuu! Tusen millioner takk, papsen min ♥
Det er ikke alltid ungene sprudler over å måtte gjøre lekser utover ettermiddagene – for å si det forsiktig. Og ærlig talt synes jeg det tidvis grenser til mishandling å forvente at lese- og lærelyst er på et fornuftig nivå etter en skoledag (les: arbeidsdag) på 6-8 timer. Det er da ikke noe mindre strev for skolebarn enn for en som er på jobb. Kjenn etter selv da – ville du brukt de første (eller de neste) timene du har fri etter jobb til å lære noe nytt som du må vise sjefen din i morgen?
Ett punkt på lekseplanen har vi likevel kommet rimelig greit gjennom, nemlig kravet om lesing. Så lenge tvillingene til en viss grad får velge lesestoff selv, så er de ganske aktive på den fronten. Og så er ikke jeg veldig tung å be når det gjelder å skaffe lesestoff. Veldig lett-bedt, faktisk. Her kommer en anbefaling for de som trenger egnet barne- og ungdomslesestoff; bokserien En pingles dagbok. Disse er lettleste, morsomme, litt barnslige (men til og med lesbare for voksne) og bittelitt illustrerte. Hittil har det kommet seks bøker i denne serien, som handler om Greg – skrevet i dagbokform. Les, lær og le – tre ting på én gang!
Du husker den lille prinsen jeg skrev om? Jeg har vært på besøk og sett ham, så utrolig nusselig og skjønn. Og da fikk jeg vite at han var lovet bort. Det var både en lettelse og litt trist, for jeg hadde jo en liten baktanke med å besøke ham. Men litt en lettelse altså, fordi jeg innerst inne klarte å innse at jeg ikke er klar for enda en hund riktig ennå.
Men så kom det en telefon en vakker dag. Prinsen skal likevel selges. Og vil jeg ha ham, kanskje? Å hjelp…! Hode og hjerte byttet plass, tror jeg. Klart jeg vil ha ham. Han er jo det mest bedårende lille vesen jeg kan forestille meg. Og han er Lukas sin lillebror, og blir sannsynligvis en like skjønn hund som voksen som det vi er vant med.
Le Petit Prince – lille vakkerprinsen... (Bilde fra Tanja)
Hvordan kan man si nei, liksom? Her må hele familien være med på notene. For jeg makter ikke å ta imot en liten baby, integrere ham i flokken vår, oppdra ham og få alt på stell alene. Så det ble familieråd, da. Ikke så langvarig heller. Jeg var helt nødt å ta meg sammen og ikke vende tilbake til følelsen, lukten, synet av den gode lille valpen. Jeg var nødt til å holde meg hard, steinhard. Så jeg svarte vel egentlig på mine egne spørsmål. Har vi tid? Nei. Har vi råd? Nei. Har vi plass? Nei. Orker vi en baby til etter bare to år? Nei. Valpen fortjener den aller, aller beste familien som finnes. Denne gangen er ikke det oss. Men jeg håper Tanja finner dem!
Nok en gang må jeg si at Lukas er verdens beste kompis, en superduper hund! Han er både morsom, snill, rolig, sprek, kosete, lydig og utrolig søt. Så vi savner ingenting når det gjelder hundesjarm i familien. Jeg bare MÅ slutte å se på valper, altså. Det gjør meg bare sprø i hodet 🙂
Vi ankom Solfang i går, endelig! Det har ikke vært mye hytteliv i det siste, så det kjennes utrolig deilig å skulle være her helt til helgen – en liten vinterferie. Og så mye snø som det er her! Det har aldri vært mer snø på verandaen i alle fall. Det meste skyldes nok ras fra taket, og når vi ikke har vært her for å ta unna etter hvert, så blir det vel sånn…
Masse snø – og mer kommer fra oven...Hundehuset er nesten nedsnødd, Lukas leker like godt utenforJeg rekker opp til takrenna – Lukas vil bare ha godteri
Det fylles opp med snø på veranda, tak, plen og gårdsplass. Bra vi har snøfreser! Det er i grunnen litt fint når trærne er tunge av nysnø. Når det først er snø, mener jeg. Utenfor stuevinduet ser det sånn ut:
Syrintreet er fullt av snøOg sånn ser det ut når snøen på gårdsplassen skal vekk...!
Jeg bladde i gamle bilder en dag. Det er nesten litt trist å se hvor få bilder vi har fra tiden før digitalfoto overtok hos oss. Men noen gode skatter finnes heldigvis. Sånn som dette svært illustrerende bildet av to aldeles ferske gutter – én dag gamle i felles krybbe med vannmadrass, på barselavdelingen på gode, gamle RiT.
Prikken og Krølle
Tobias hadde en veldig markert føflekk i panna, så han var lett å kjenne igjen med én gang. Vi fikk vite at denne føflekken ville komme til å vokse med gutten og kunne ende opp med å bli på størrelse med en femkroning. Men jammen tok de feil. Prikken er ikke større i dag, nesten 13 år senere. Og den er mye blekere. Men fortsatt er det mange som bruker den som kjennetegn på Tobias, så er de på den sikre siden.
Sondre hadde antagelig ligget trangt i magen, øreflippene og hele de ytre ørene hans var knøvlet sammen som bittesmå knyttnever innover mot sentrum av øret. Pleierne visste råd, mente de. Ørene ble tapet fast i riktig fasong for at de skulle holde seg på riktig plass. Ellers ville de bli sånn, fikk vi høre. Som nybakt mamma var jeg overhodet ikke interessert i tape og klister og forming av ørene til minstemann. Og sannelig – de tok feil der også. Selv om jeg fjernet tapen og aldri siden klistret ørene, så har Sondre fullstendig normale øreflipper og ytre ører den dag i dag.
Det er snedig hvordan mange har problemer med å kjenne tvillinger fra hverandre, selv om de er så ulike vanndråper som overhodet mulig – omtrent som kull og is, kanskje. For de som fortsatt har trøbbel med å se forskjell på tvillingene våre; Sondre har veldig lyst hår, nesten hvitt. Tobias er mørk, for tiden farget helt sort. Skulle de ha sommerblekt eller nedbarbert hår, så gir det et hint at Sondre har grønne øyne, Tobias har brune. Ser du dem skrive eller gjøre noe annet med hendene; Tobias er venstrehendt, Sondre høyrehendt. Og om du fortsatt sliter med å se forskjell så hjelper det kanskje å vite at Sondre er omtrent fem centimeter høyere enn Tobias.
