Category: familie

Hvor blir tiden av?

Det er på ungene vi ser det, sier folk. Ja – for det vises jo ikke på oss at vi blir eldre. Fire små har blitt til fire store, og kanskje har jeg fortrengt alle årene med ekstremt lite søvn, aktivitet fra grytidlig morgen til langt over sengetid, bleier, vasking, bading, lesing, synging, kjøring, bursdager…

Margrete (10) og Fredrik (12) sommeren 2001

Da Fredrik og Margrete begynte å klare det meste selv kom attpåklatten som var to. Nå er tvillingene snart tenåringer.

Tobias og Sondre spiser is en sommerdag på Utsikten

Selv om det fortsatt er en del transport, så er livet i ferd med å roe seg. Kanskje det er en eller annen iboende egenskap i noen av oss som gjør at vi trenger denne overaktiviteten for å sette pris på roligere tider? Kanskje noen av oss rett og slett trenger litt engasjement og fart? Jeg tror nok omsorgstrangen var medvirkende til at jeg fikk hund da småungestadiet var overstått. Kunne jeg tenke meg å ha flere barn? Fosterbarn? Kanskje. Men nei, jeg har nok gjort mitt – fire får holde.

Men jeg ville aldri vært uten dem – erfaringene, opplevelsene, kjærligheten. Kanskje jeg har klart å lære dem ett og annet også. Som de kan ta med seg videre og kanskje huske meg for. Fine gjengen min!

Tobias, Fredrik, Margrete og Sondre

Det kjennes som vi entrer sjarmøretappen. Nå skal bare tenåringene klargjøres for den store verden, så sitter vi gamlisene igjen. Når tvillingene forlater redet vil Olav og jeg nærme oss avslutning på arbeidslivet. Vi skal nyte tosomheten og friheten. Mon tro om tiden fortsetter å fly. Får vi det like travelt som alle andre med tiden til egen disposisjon? Ennå er det sikkert ti år igjen til vi blir alene. Og etter det er det enda noen år igjen til pensjonisttilværelsen. Men det er jammen ikke lenge når vi ser tilbake på den farten de siste tjue årene har passert i.

Nifty verktøy

Pappa har kjøpt mere leketøy, denne gangen en kontursag som er plassert i det nye snekkerrommet hans. Så snart han nevnte den visste jeg hva jeg ønsket meg. Og jammen har jeg fått det – utskårne trebokstaver til soverommet. Jeg klarte nemlig ikke å finne akkurat de jeg ville ha i noen butikker, verken på nett eller live. Dermed gikk bestillingen til papsen, og her er det flotte resultatet:

Bokstavene før pussing og maling
Sjablongene er vasket bort, trehvit utgave

Så snart bokstavene kom i hus her hjemme var det frem med malerkosten. Jeg pusset litt på dem, men fant ut at de godt kan være litt grove i kantene. Så fikk de et par strøk med egghvit maling, den samme som er på veggen.

Mal og søl, men det blir bra til slutt

Det ferdige resultatet på veggen er ikke så verst, jeg synes det ble riktig så koselig. Nå er jeg omtrent i mål med soverommet. Ble det ikke fint vel? Soverommet er bittelite, men så absolutt et favorittrom. Bildene er ikke så gode i kveldslyset, jeg skal nok ta noen bedre når hele rommet er representativt.

Sånn ser saga ut, sagbladene er tynne som tannpirkere

Tenk så heldig jeg er som har en pappa som liker å lage ting, sånn at jeg bare kan bestille det jeg kommer på 🙂

Noe å glede seg til

Jeg har bestilt billetter til Nattens umusikalske dronning, en forestilling med Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Jeg så klipp fra forestillingen på tv denne uka, og det så bare hysterisk morsomt ut. Showet kommer ikke til Trondheim før i slutten av oktober, så det er lenge å glede seg. Men da var det også mulig å få billetter, vanligvis er jeg for treg til å få med meg sånt.

Et skikkelig umusikalsk show å glede seg til når høstmørket er her

Forestillingen Nattens umusikalske dronning er historien om operasangerinnen Florence Foster Jenkins (Hege Schøyen). Eller rettere sagt: Hun var operasangerinne kun i sitt eget hode. Sannheten er at hun hadde svakt utviklet gehør og rytmesans, og var knapt i stand til å holde en tone. Foster Jenkins startet med å gi små konserter i lukkede selskap, men endte opp som et kultfenomen som til slutt gjorde konsert for et utsolgt Carnegie Hall. Publikums hikstende latter oppfattet hun som vill begeistring – eller i verste fall uttrykk for sjalusi for hennes talent.

Inn i Foster Jenkins liv kommer pianist Cosme McMoon (Jan Martin Johnsen). Han er den dyktige musikeren som i et desperat behov for penger møter den talentløse ”sangerinnen” og ender opp som hennes faste pianist.

Uten forkleinelse for noen av dem er Florence Foster Jenkins gjerne å sammenligne med vår egen Olga Marie Mikalsen, som kanskje mest av alt ble kjent for “Hurra for deg”-fremførelsen i reklame for Solo i 1994.

Uansett har jeg tro på at dette er en strålende forestilling og gleder meg stort, selv om det er nesten ni måneder å vente (wow – et helt svangerskap!).

Stress ned

Jeg leste en artikkel i Dagbladet her en dag. Og jeg tenkte “no shit, Sherlock” – selvfølgelig påvirker foreldrestress ungene i heimen. Det er mange stadier i barnefamiliens liv, ofte fremheves småbarnstiden som en eneste lang kamp. Stress, fart, slit og strev. Jovisst husker jeg at det var strevsomt, mest av alt fordi det meste var nytt på det stadiet. Jeg kan likevel ikke huske at det var så sønderrivende som det gjerne fremstilles i medienes beskrivelser av tidsklemme og stress. Kanskje jeg også den gangen levde min egen filosofi? Det som er helt sikkert er at gjøremålene er tallrike i alle årene man har barn i huset. Så prioritering må til.

Ekorn fanget av kamera på Vikan – tror du de har stressykdommer?

Det er vel ikke så fryktelig vanskelig å gjøre bare én ting i gangen? Bruke den tiden vi har, i stedet for å gå rundt å ønske at vi hadde mer tid? Jeg tror fast og bestemt på å skynde seg langsomt, på å overkomme hindringer steg for steg. På den måten blir ingenting uoverkommelig. Og ingen får tildelt mer tid per døgn enn andre, sånn er det bare. Så derfor er mitt enkle råd; bruk tiden godt, ikke fyll den med alt som er tungt og strevsomt, bruk den på det du må, vil og kan. Ta deg tid. Fremfor alt: Bruk tiden sammen med de du er glad i!

Se på noe vakkert et øyeblikk – er det ikke verdt den tiden det tar?

 

Paradoxical mittens

Nå er jeg litt mer i gang med julegavene – de som skulle blitt ferdige i 2011 altså! Men bedre sent enn aldri, sant? Jeg strikker votter – paradoxical mittens – som er gode og lange og litt morsomme. Foreløpig er det tvillingene som har fått, ett par til meg selv er under arbeid og så får jeg se hvor mange jeg kommer i mål med. Det er først nå jeg greier å sitte såpass at jeg kan strikke, det viste seg fort at ligging egner seg dårlig til håndarbeid av dette slaget.

Variasjon kun i mansjettfarge – ellers er de likedan alle sammen
Sondre sine votter ferdig dampet og klare til bruk

Late-leteaksjoner

Jeg hadde ikke glemt kameraet på hytta likevel, heldigvis (jeg syntes nok jeg måtte nådd toppen (eller bunnen) av sløvhet om det var sånn, for jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tatt det med) og det dukket opp under ungenes draperte snøbukser (over armlenet på lesestol #2) da jeg hadde en intensiv leteaksjon etter peislighteren. Som var borte. Det var andre gang en sånn lighter lot til å ha fordampet her i huset. Mystisk. Hva måtte jeg miste (og lete etter) før jeg fant lighteren? Jo, nå har jeg funnet et triks;

det er bare å late som man leter etter noe helt annet (man trenger ikke en gang spesifisere hva) så dukker sånne tapte gjenstander opp!

Jeg late-lette bare noen minutter før jeg fant lighteren, i skuffen med vaskekluter på badet. Hmmm, noen har antagelig brettet klesvask, tent telys og gått i egne tanker. Undres på hvem…

PS – nå er telefonen min borte, jeg spiller helt ubekymret og går ut fra at jeg finner den så snart jeg rusler plystrende rundt og leter etter noe annet!

Hjertesmelt

Jeg har sagt lenge at jeg før eller siden skal ha enda en hund. Og selvfølgelig skal jeg ha cairn også neste gang – verdens beste kompis, vettu. For noen dager siden fikk Billa (Lukas’ mamma) to valper – en prins og en prinsesse. Sjelden har jeg vært SÅ forelsket etter bare å ha sett et bilde… Jeg skal på besøk snart, må jo se prinsen i virkeligheten!

Billas Last Prince (bilde fra Revehiet – http://revehiet.com/)

Og av og til dukker det opp sånne annonser på finn.no som gjør at jeg stopper opp litt og lurer på om dagen for familieforøkelse likevel er kommet:

Tenk å være nødt å gi fra seg en sånn herlig kompis...

I dette tilfellet var det en tispe, og det krever nok litt mer enn en dag eller to betenkningstid hvis vi skal ha en av hvert kjønn i huset. Allikevel har det sikkert sine fordeler å slippe valpestadiet, så jeg var veldig fristet – igjen. Hjertet mitt smeltet, jeg hadde så lyst å bare hive meg rundt og ta godt vare på hunden som ikke lenger passer inn i familien hun har hatt i fem år. Men jeg ringte ikke. Jeg håper denne lille damen har fått et godt hjem.

Lille Lukas, sju uker gammel

Valget faller sikkert på en valp også neste gang, vi får bare planlegge det sånn at vi har mulighet til å være litt ekstra hjemme når vi får den. Det finnes jo nesten ikke noe mer bedårende enn en sånn liten en, da! Jeg skal i alle fall aldri mer ikke ha hund, hvis du skjønner 🙂

Ti uker = 70 dager

… til vi reiser på vår aller første tur til Syden. Det er ikke fritt for at gutta gleder seg. De sier at de aldri har vært i Syden, selv om vi hardnakket prøver å påstå at de har vært i Syden. I 2006 kjørte vi nemlig bil helt til Venezia, det var litt av en ferie (som jeg kanskje burde lage et mimre-innlegg om en dag). Men neida, i Syden har de aldri vært, en sånn tur skal nemlig foregå med fly, på rettelig chartervis. Så dermed blir det vår aller første når vi 31. mars klatrer ombord i et fly med en eller annen ukjent logo. Joda, vi gleder oss vi voksne også 🙂

Et av de klassiske skuer i Venezia

Men jeg mener fortsatt at Venezia kvalifiserer til Syden like godt som noe annet sted. Som bildet viser; været (og varmen) var upåklagelig da vi var der. Dagen før ankomst og dagen etter avreise hadde vi så voldsomt regnvær at det var vanskelig å kjøre bil! Litt flaks skal man ha, og vi får håpe Gran Canaria viser seg fra sin beste side når vi kommer oss dit.

Gutter på verandaen

Sist helg tok karene affære og brøt seg på snøen på verandaen. Det var nokså mye snø, og i tillegg meldt mer og mildere, sånn at den var våt og tung. Like greit å kvitte seg med den da. Olav og pappa hadde litt av ei økt, med særdeles god hjelp (eller var det undeholdning kanskje?) av Lukas.

Olav ser ikke ut som han gleder seg til å ta fatt på jobben
Lukas klatrer mest mens han beundrer bestefars håndlag

Snø og sjø og bursdag

Både Lukas og jeg lengter tilbake til hytta. Det er ikke akkurat fristende å kjøre på vinterveiene for tiden, så en kort helg blir neppe brukt til hyttetur riktig ennå. Jeg håper uansett på en ukestur med hunden, en slags vinterferie kanskje. Snart.

Vinter i fjæra er også fint!

I dag er det stor bursdag på haugen – gratulerer med rund dag, papsen min! ♥ På forrige runde dag fikk han en flott krone av barnehagen til gutta, for krone måtte det være på bursdager. Det dukker kanskje ikke opp en slik hodepryd i år, men vi ønsker i alle fall hjertelig til lykke!

Bestefar med bursdagskrone!