Sommermennesket meg har funnet ut at det noen ganger går an å like snøen. Nå har det seg sånn at det som regel er vinter når vi får snø, så det betyr vel at jeg noen ganger klarer å like vinter da. Når det ikke er for kaldt og når det ikke er så hardt at man er livredd for å ramle, når man har en gulle god kompis å gå tur med, når man har tid til å gå litt langt mens det er dagslys – da er det lettere å like vinteren. Når det snør så mye at det er vanskelig å se mer enn en meter foran seg, når den tjukke ull-lua fra Svalbard blir tung av våt nysnø, når vi går overende sammen i ei snøfonn og starter en liten luekrig – da er det ikke så nøye hvilken årstid det er. Da er det bare helt ålreit.
Jaja, så havnet også jeg på kjøret med aggressiv brodering. Det er til dels fryktelige greier. Vet nesten ikke om jeg tør vise frem dette – i alle fall kan du være sikker på at jeg rødmer kledelig her jeg sitter. Så må jeg skynde meg å si at noe er bestillingsverk, og noe får jeg meg rett og slett ikke til å lage. Kanskje jeg er en litt pasifistisk geriljabroderer. Her er mine første:
Oppslag på soverommet mittFritt valg mellom saftig og heftig kyssingBestillingsverk #1
Nok en gang har jeg latt meg inspirere av bloggen til Robert L. Peters og falt for noe han viser frem. Jeg har kjøpt bildet Tree of life som kom i posten helt fra Singapore. En tur til Ikea, og rammen er på plass. Nå henger det i yttergangen sammen med synstest-lampen og pelskrakken. Ta en titt på nærbildene – ikke rart jeg likte dette, vel? Og dessuten er det jo nesten et bilde av ved. Mye på én gang som ligger mitt hjerte nært 🙂
Sånn ser det ut når du kommer inn i gangen vårFantastiske småbilder når man kommer nært nokNoen små detaljer fra bildet
Det er ganske morsomt å shoppe uten å betale, bare velge fra øverste hylle liksom. Det føles som et godt kjøp. De trumf-poengene vi samler er ikke akkurat voldsomt hurtigvoksende (og de kommer liksom bare fordi vi bruker penger, så helt gratis er de ikke). Men så blir det ei krone her og ei krone der etter en stund likevel. Jeg fant ut at jeg skulle ta en titt på butikken, og sannelig greide jeg å kvitte meg med noen poeng (ikke alle da) og fikk pakke i posten etter et par dager uten å ha brukt et rødt øre. Artig ja 🙂
Jeg kjøpte et par snedige krakker og et par stilige lysestaker, nå funderer jeg på hvor disse fine gratistingene skal være. En av krakkene har jeg satt i yttergangen, det er litt kjekt å kunne sette rumpa nedpå når man strever med vintersko og stiv rygg. Kanskje gangen hadde blitt trivelig med lysestakene også?
Telysestaker i stål, synes de var fineArtig liten krakk, kanskje en idé til noe man kunne lage selv
Det har kommet nysnø, og Lukas er ellevill! Jeg tror nysnø, masse nysnø, er det beste han kan tenke seg i hele verden. Han borer snuten ned i alle kriker og kroker, snuser, vurderer, markerer og løper videre til neste sjekkpunkt. I dag har han tatt markeringen ett skritt videre – nå signeres like greit eiendomsretten til plassen med en velformet L. For Lukas kan jo skrive han.
Bore snuten nedi snøen, sjekke eiendomsretten kanskje?Tid for å posisjonere seg – Lukas was here!Så er denne plassen behørig signert. L is for the Lukas!
Jeg har bestilt billetter til Nattens umusikalske dronning, en forestilling med Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Jeg så klipp fra forestillingen på tv denne uka, og det så bare hysterisk morsomt ut. Showet kommer ikke til Trondheim før i slutten av oktober, så det er lenge å glede seg. Men da var det også mulig å få billetter, vanligvis er jeg for treg til å få med meg sånt.
Et skikkelig umusikalsk show å glede seg til når høstmørket er her
Forestillingen Nattens umusikalske dronning er historien om operasangerinnen Florence Foster Jenkins (Hege Schøyen). Eller rettere sagt: Hun var operasangerinne kun i sitt eget hode. Sannheten er at hun hadde svakt utviklet gehør og rytmesans, og var knapt i stand til å holde en tone. Foster Jenkins startet med å gi små konserter i lukkede selskap, men endte opp som et kultfenomen som til slutt gjorde konsert for et utsolgt Carnegie Hall. Publikums hikstende latter oppfattet hun som vill begeistring – eller i verste fall uttrykk for sjalusi for hennes talent.
Inn i Foster Jenkins liv kommer pianist Cosme McMoon (Jan Martin Johnsen). Han er den dyktige musikeren som i et desperat behov for penger møter den talentløse ”sangerinnen” og ender opp som hennes faste pianist.
Uten forkleinelse for noen av dem er Florence Foster Jenkins gjerne å sammenligne med vår egen Olga Marie Mikalsen, som kanskje mest av alt ble kjent for “Hurra for deg”-fremførelsen i reklame for Solo i 1994.
Uansett har jeg tro på at dette er en strålende forestilling og gleder meg stort, selv om det er nesten ni måneder å vente (wow – et helt svangerskap!).
Siden jeg alltid har noe å bære på (hundebåndet) når vi går på tur, så ville ikke Lukas være dårligere. Pinnen plukket han opp ved trappa hjemme, og den var med hele runden.
Klar til å gå, nå har vi bagasje med oss begge to!En liten lekepause. Du får leke med båndet du, mammaOj, en pinne til! Må nesten ta med den også da...
Den ekstra pinnen ble med et lite stykke, men Lukas mente nok at den første var tøffest og endte opp med å ta med bare den hjem igjen. Det er ganske travelt å gå tur med pinne, da. Den må voktes hele tiden, men også legges til side når det skal utføres markeringer og andre ærend som en travel hund har på formiddagstur. Og bare så det er klart – muttern er ikke betrodd oppgaven å passe på pinnen, han stoler ikke på noen når det kommer til sånne skatter!
Det har vært ganske kaldt lenge nå, all snøen er steinhard og alle veier er glatte. Jeg tipper det ikke blir vår riktig ennå, så da kan jeg heller håpe på et lite snødryss sånn at det blir rent og hvitt igjen.
Nå er jeg litt mer i gang med julegavene – de som skulle blitt ferdige i 2011 altså! Men bedre sent enn aldri, sant? Jeg strikker votter – paradoxical mittens – som er gode og lange og litt morsomme. Foreløpig er det tvillingene som har fått, ett par til meg selv er under arbeid og så får jeg se hvor mange jeg kommer i mål med. Det er først nå jeg greier å sitte såpass at jeg kan strikke, det viste seg fort at ligging egner seg dårlig til håndarbeid av dette slaget.
Variasjon kun i mansjettfarge – ellers er de likedan alle sammenSondre sine votter ferdig dampet og klare til bruk
Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.
Har du noe godt i lomma, muttern...?
Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.
… dere som lufter hund uten å plukke opp dritten etter den! Alle sier de alltid plukker opp, så hvem er disse snikskiterne som forurenser alt av gater, stier, fortau og lekeplasser? Er folk virkelig så teite at de lar det ligge når ingen ser dem? Eller gir de bare blaffen? Syns ikke de det er vemmelig å gå slalåm mellom rusene? Det er bra at avisene skriver om dette, men jeg er redd det hjelper lite. For det er jo ingen som innrømmer at de tilhører denne gjengen som det skrives om. Bøtelegging hadde vært suverent, men hvordan skal det gjennomføres – spanere i buskene kanskje? Jeg sier i alle fall skam dere! Grisete, er det.
Bilde fra adressa.no – det er ikke noe bedre i boligfelt eller lysløypa!
Jeg har skrevet om dette tidligere også. Det har dessverre absolutt ikke blitt bedre etter den gangen. Fysj og fysj han være!
