… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Traktkantarellene altså. Jeg hadde ikke før tilstått i all offentlighet at jeg aldri har sett dem, så fant jeg mengder rett utenfor hyttedøra. Etter en elektronisk soppkontroll (bilder til vår venn Bernhard) ble soppene renset og lagt til tørk i vår nyervervede sopptørker. Så nå har vi enda litt mer sopp til godsaker i vinter.
Så var tiden kommet for vinteropplag igjen. Rappen startet motvillig for årets siste tur, og været var ikke akkurat strålende det heller. Lukas har det alltid travelt på flytebrygga. Han følger spent med på alle, vil helst være der det skjer. Neste gang tror jeg vi må huske redningsvesten til ham, det blir litt mange C-momenter med balansering på utriggere og hopping ut og inn av båter. Han ramlet ikke på sjøen denne gangen heller, heldigvis.
Det var et merkelig vær på lørdag – sol, regn, vind, stille, hagl – alt i løpet av minutter. Nå er uteområdet på hytta klart for snø i alle fall, planter er klippet og ryddet unna, veden er tildekt, båten under presenning og møbler stuet vekk. Ikke at jeg ser frem til det, men vinteren kommer vel åkkesom.
Dette er altså ikke en klage, for jeg synes det er helt på sin plass med regn på høstturen min. Men det er litt kjipt at det er så mye regn at det omtrent ikke går an å ta med kameraet ut. Dermed er det lite bilder av skogen og fargene og den våte, snusende hunden. Og all soppen som lyser opp skogbunnen fortsatt! Jeg hadde ikke med noe å plukke sopp i, så hetta på regnjakken ble fylt med de som var mest brukbare. Det er nok dessverre slutt på kantarellene nå, de fleste er alt for vassne og slappe.
Jeg synes det er ganske snodig at jeg aldri har sett en traktkantarell. Jeg har plukket sopp i mer enn tretti år. Alle snakker om traktkantarell, det er så mye av den, den finnes helt frem til frosten, den er over alt. Men jeg har altså aldri sett den. Kanskje jeg må ta et traktkantarellkurs.
Turen var fin i dag også. Men Lukas vil helst at det skal slutte å regne han da. Det er fint å sitte under taket på trappa mens man venter på oppholdsvær.
Det er et fantastisk hustri’ vær om dagen – både herlig for oss som liker å gå tur i regnet og til å sitte inne og sløve foran peisen i. Vi skal ikke skryte av å være veldig mye ute, men litt blir det da. I morges var det et lemen som hadde søkt tilflukt inne i trekket på en av tubene på kaia. Stakkaren hadde trøbbel med å komme seg ut gjennom et bittelite hull, men vi greide å lirke ham løs til slutt. Han pilte ned mot sjøen og vi så ikke mer til ham, kanskje han druknet?
Lukas er ikke akkurat noen jakthund, enda så mye lemen som det er rundt omkring har jeg ikke sett ham rynke på barten over smådyrene en gang. Han så ikke denne lille karen heller. Derimot var han svært så oppmerksom på det han fant bak sjøhuset:
Slikker seg rundt munnen og håper det beste, ser det ut som. Dessverre var ikke tørrfisken riktig tørr nok ennå, så her må man nok bare vente.
Strikkeprosjektene er i bra fremdrift, skal se om jeg får vist frem litt av dem senere. Det er akkurat så godt å være på hytta som jeg trodde det skulle være 🙂
Jeg blir ganske flirfull noen ganger av en (ikke altfor nær) nabo her på hytta. Alle som husker Otto Jespersens figur i Skremmer’n-episodene med Trond Kirkvaag ville humret gjenkjennende. Den gode Jensen skravler på samme måte, i tillegg til at han serverer noen heftige gloser innimellom. Det er ganske utrolig hvor godt lyden bærer over sjøen fra den andre siden av vågen her. Når jeg går tur med Lukas en stille ettermiddagsstund, så hender det vi får gratis underholdning på kjøpet. Fnis!
Jeg skal være noen dager på hytta helt alene. Eller ikke helt alene da, Lukas er selvfølgelig sammen med meg her. Jeg hadde en uke alene her i fjor også, og det var så utrolig godt. Nå som været har vært helt ekstremt fint og varmt så lenge har jeg lengtet etter hytta. Væromslaget kom selvsagt, men det har ingenting å si! Jeg har ved og strøm, hund og masse tid. Planen er å strikke, nå har jeg trua, og setter i gang for fullt. Kanskje jeg rapporterer litt senere 🙂
Mest av alt skal jeg prøve å ikke bruke ryggen så mye, det hadde jammen vært godt med noen dager uten piller! Hyttelivet er drømmehøsten min. Nå regner det så mye at det nesten overdøver lyden av tv’n og jeg kan nesten ikke tenke meg noe koseligere…
Lille prinsesse Ida Sofie fikk tilbringe en hel søndag sammen med oss i nydelig vær. Mens vi ventet på at hun skulle bli hentet av mamman sin fant vi masse moro på lekeplassen og i hagen. En skikkelig solstråle i skikkelig solskinn 🙂
Besøket i helga ble avsluttet litt annerledes enn planlagt. Fredrik har vært syk noen dager, og i løpet av lørdagen ble han stadig dårligere. Vi kjørte derfor en tur på legevakten på søndag, med innleggelse på sykehuset som resultat. Fredrik har lungebetennelse, og er i såpass dårlig form at det var best å få ham inn for både medisinering og observasjon. Når mammaomsorgen ikke strekker til, så er St. Olavs antagelig det beste stedet å være. Nå får vi bare vente på at han blir bra! Det får ikke hjelpe at Fredrik er en voksen mann, han er gutten til mamman sin likevel!
Det ble litt tomt og stille da Ida dro denne gangen også, for jammen har vi kosa oss masse. Både onkler og tante, oa og offa, bestefar og bestemor gleder seg til mere besøk.
Husker du knipsekassene? Nå kan du spille på nett og oppleve gleden igjen! (Det er ganske lett å bli småhekta her, gitt!)
I kjelleren på Utsikten er det en sånn knipsekasse, som i gamle dager fantes over alt – på butikker, kafeer og ikke minst på ferger. Jeg husker godt lykkefølelsen da jeg fikk noen kroner å spille for. Jeg husker hvor sikker jeg var på å treffe sjutallet (eller titallet) hver gang. Og jeg husker skuffelsen da jeg som regel tapte alt. Men nå kan vi spille og spille og spille, vi kan til og med justere hvor lett eller vanskelig det skal være å vinne! (Det visste vi ikke noe om den gangen…)
Vi blir nok ikke verken rikere eller fattigere av akkurat denne spillingen. En bolle fylt med kronestykker av eldre årgang er alt som omsettes. Men moro er det! Og det er selvsagt pappa som har stått for denne ervervelsen også 🙂
… er tørrfisk, synes Lukas.
Etter uendelig lang ventetid kom omsider sofaen som vi bestilte til lillestua. Og jeg tok meg sammen og dro frem symaskina sånn at det ble gardiner foran vinduene også. Med hvite vegger og svart møblering er det utfordrende å få rommet til å bli livat, men nå er vi så smått i gang. Jeg investerte i to sofaputer også (de er jo steindyre!), både fargeklatt og zebrastriper på én gang. Artig med litt rødt, det eneste som ellers er rødt i rommet er bassen til Tobias.
Interiørarkitektgenet mitt er antagelig ikke helt som det skal være, for lampene jeg kjøpte er visst ment for bad. Men pytt, jeg synes de var knalltøffe, så da kikket jeg ikke så nøye på akkurat det. Olav har tatt hånd om teknikken, så nå er det mer dreis på lydanlegg der også. Et flittig brukt rom som vi vet å sette pris på!