Ishockey

Jeg har en ting for ishockey. Det er bare morsomt å se på, nesten utrolig at jeg ikke er oftere i ishallen. Denne gangen tok vi med gutta og dro hele familien, seier ble det også.

Jeg er på ingen måte noen sportsfantast, liker svært sjelden å se på for eksempel fotball (live eller på tv) og ser heller ikke hockey på tv. Men jeg blir med på hockeykamp, nesten any time 🙂

Stille før stormen-tur

En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.

De siste gylne solstrålene på vei mot Estenstadhytta
Vakker høstutsikt med både Tyholttårnet og Munkholmen. Bare så synd med den høyspenten…

For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1975, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!

Boka om Lukas

Det er ikke så morsomt å være sykmeldt, miste aktiviteter på jobb, ha vondt. Men så finnes det et lyspunkt og en ganske stor fordel likevel. Uansett hva jeg gjør (eller ikke gjør) så er Lukas trofast ved min side. Han kryper inntil meg i sofaen, hører på at jeg klager uten å bli lei. Og han setter pris på mine spede forsøk på trim når han får bli med å gå turer. En god og gjensidig fordel, altså.

Jeg har nettopp laget et par nye fotobøker, en av dem var en bok om Lukas. En slags hyllest til min lille terapeut. Boka inneholder bare bilder av Lukas, helt fra han var bitteliten valp og frem til i høst.

Fotoboka er laget med Japan Photo sin software, ganske grei å bruke og med mange flotte redigeringsmuligheter. Anbefales! (Finnes både for Win, Linux og Mac)

Og så kom sola

… denne gangen som Ida Solstråle. Jeg har vært skikkelig sjaber en ukes tid, det toppet seg mens jeg var på tur med jobben før helga og stemmen forsvant. Å gå rundt med absolutt null stemme ble en utfordring med Ida på helgebesøk, og når jeg skulle gjøre meg forstått til Lukas. Det er ikke så lett for dem å skjønne seg på sånn hvisking.

Ida har stadig nye ting å vise frem, denne gangen var hun spesielt fremmelig hver gang et kamera dukket opp – da skulle det smiles! Ellers hagler det med nye ord; onkel har blitt til boki, Lukas er Luka og antydningen til et slags beste er på vei. Bading i balje var en höjdare og jammen gikk bestemors hjemmelagde pizza ned på høykant også.

Vesle Ida smiler på kommando – har lånt tante sin lue og buff

Kanskje jeg blir bedre utover dagen, sånt bruker da vel ikke vare så mange dager? Jeg har snart legetime igjen, jeg får ta med dette på sjekklista om det ikke er bra før den tid. Å være slapp og elendig fører i det minste med seg litt god hvile for ryggen. Aldri så galt, og så videre…

Minne fra Vikan

Siden det blir hjemmehelg denne helgen får jeg mimre litt om hvordan Lukas og jeg hadde det da vi var alene på hytta. En tur i stappmørk høstkveld med en liten rast på benken bak farfars butikk. Og et sedvanlig ekstremt dårlig selvportrett av oss to. Det var egentlig litt snedig at Lukas ikke ville sette seg på benken, men klatret opp på fanget mitt. Kanskje fordi det plaskregnet, og han tenkte vel at det var nok at en av oss ble våt i rumpa.

Ingen av oss var særlig oppmerksom på kameraet

God helg!

Da vet vi det

Det er bare å slå fast med én gang – jeg kan ikke strikke hullmønster. Jeg tør påstå at jeg kan å strikke, og jeg har da produsert en anselig mengde plagg opp gjennom årene. Men jeg er fullstendig talentløs når det kommer til strikkeoppskrifter med hull- og flettemønster. Jeg har kastet meg ut i et forsøk på å strikke et sjal, og det ble et slags produkt til slutt, til eget bruk. Men neste prosjekt blir tradisjonell, flat strikking. Så er det konstatert, liksom.

Greit nok, men neppe noe jeg gjentar med det første!

Good times

Da internettet var på full fart inn i heimen investerte jeg i en ræser av en pc. Jeg installerte Windows 95 på den. Hvis du noen gang installerte Win95 så husker du kanskje hva som fulgte med på installasjonslasset? Jeg har aldri glemt denne videoen, eller låta – jeg synes fortsatt den er kjempesøt. Dessuten synes jeg Edie Brickell er kjempesøt og behagelig flink. Jeg går av og til rundt og nynner på Good Times, du får dulte borti meg og be meg slutte hvis det blir for ofte 🙂

Høstonn

Sannelig kom det mer løv på plena ja! Vi har blåst sammen og stappet hele ti store søppelsekker. Drivhuset er også tømt, litt trist men veldig ryddig og fint til det blir vår igjen. Vi kjørte alt hageavfallet til mottaket for slikt, og skulle det nå falle enda mer løv så skal det få ligge til neste år.

Bjørka er nesten naken, det vises på bakken
Drivhuset er klart til nye vekster, bare druene står igjen

Æ kan bake

Enkelte matgreier går som en farsott på Facebook og blogger, gjerne i konsentrerte bølger. Det skal være hjemmelaget sushi, knekkebrød, pesto, cupcakes, sjokolade og alskens snadder. Eller lavkarbo, selvsagt. Det er en del skikkelig flinke folk der ute som får til å lage alt mulig og i tillegg presentere det så lekkert, så lekkert. Enkelte ting bare man prøve med en gang, mens andre ting noteres bak øret til en dag det passer. Og nå passer det utmerket med no-knead-bread for min del. Jeg ble for alvor nysgjerrig på dette da jeg så Schrödingers katt på NRK og ble nokså fascinert av matkjemikeren Martin Lersch. Jeg har tenkt å prøve det lenge, men jeg manglet jerngryte [Hvorfor hadde jeg ikke jerngryte?] og har liksom ikke husket å handle akkurat det. En svipptur innom Ikea løste dette siste hinderet på veien, og her er resultatet av mitt aller første forsøk på eltefritt brød.

Tid til hjemmelunsj med yndlingste i yndlingskoppen og nybakt brød!

Brødet ble kjempegodt, hele familien var for en gangs skyld enstemmig i dommen! Og i skrivende stund er enda en deig (graut) satt klar til i morgen. Jeg tror sannelig det blir litt selfmade pesto og noe snadderkjøtt med det nybakte brødet til fredagskveldskosen 🙂

Oppskrift: 500 gr hvetemel, 1 ½ ts salt, ¼ ts tørrgjær, 4 dl vann. Bland sammen det tørre. Ha deretter i vannet og rør sammen (du trenger faktisk ikke være så nøye, bare rot det sammen, liksom). Dekk til bakebollen med plast og la den stå i romtemperatur 18-24 timer. Strø godt med mel på et bakepapir eller kjøkkenhåndkle og tøm deigen (grauten; for det ser mer ut som en graut) oppå. Brett sammen to-tre-fire ganger så du får en rund og fin leiv og legg den med “sømmen” ned på godt melet underlag. Dekk til (for eksempel ved å sette bakebollen opp-ned over deigen) og la den stå et par timer igjen. Sett ovnen på 230°C en halvtime før steking og sett jerngryta i ovnen til forvarming. Når ovnen er klar hvelver du deigen oppi gryta, rister den litt i fasong og setter gryta inn med lokk i 30 minutter. Deretter tar du av lokket og steker i et kvarter til, for å få fin og gyllen farge og sprø skorpe. Ta ut gryta, hvelv ut brødet og avkjøl på en rist. Hvis du greier å vente til det er avkjølt før du smaker, da 🙂

[Tilbake til teksten] Hvorfor hadde jeg ikke jerngryte? Eller keramikk/leirgryter (schlemmertopf eller römertopf)? Tja, fordi dette også var matmote-greier en stund og endte opp med å fylle skapene uten å bli brukt. Jerngryte skulle være så fantastisk til matlaging fordi det ville bli avgitt jern i maten – fantastisk for barn, spesielt. Schlemmertopf’ene var selve hemmeligheten bak saftige måltider, for eksempel skulle man aldri igjen oppleve tørr kylling ved å bruke en sånn. Jerngrytene var fryktelig tunge, og jeg syntes etter hvert at all mat smakte det samme etter tilberedning i dem. Ja – jernsmak, faktisk. Schlemmertopf-grytene passet aldri inn i noe jeg laget. Så alt dette gikk på fyllinga da vi tømte hus før flytting. Nå har jeg i alle fall plass til å oppbevare en gryte eller to ekstra. Og jeg tror nok at denne nye blir brukt til baking flere ganger.

Pakke til meg

Endelig kom den spennende pakken som jeg har ventet på så lenge.

Juhu, pakke fra Australia til meg!
Tenk å få en pakke med håndskrevet avsenderadresse 🙂

Den klokka jeg viste frem tidligere på bloggen har jeg nå kjøpt, sendt hit helt fra andre siden av verden – Canberra i Australia. Skikkelig morsomt at det er et byggesett, men det er ganske mye som skal pusles sammen. Det vil nok ta litt tid før denne klokka henger på veggen…

Masse småtteri inni der gitt
Dette skal bli en tøff klokke – håper jeg

Jeg angrer kanskje bittelittegrann på at jeg ikke kjøpte den ferdige klokka, men nå er det bare å brette opp ermene og friske opp loddeferdighetene. Oppdatering kommer nok en gang i løpet av vinteren. Kanskje.