… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det er omtrent frekvensen på tinnitus-lyden jeg har i øret mitt. Denne testen var ganske nyttig for å kunne vise til andre hvordan det høres ut inni øret og hodet mitt. Tinnitusen har blitt forsterket det siste året, og det skyldes i alle fall ikke at jeg har rent rundt på konserter. Kanskje jeg har vært for mye hjemme i stillheten? Det er uansett på tide med en sjekk av både hørsel og øre-fysikk, så da blir det doktoren neste.
Jeg har fått dato for operasjon av halebeinet. En såkalt coccygectomy, altså fjerning av de løse halebeinsvirvlene. Jeg må fortsatt vente en måneds tid, men Doktor Halebein var snar med tilbudet og ganske klar i sin tale – dette er nok min beste sjanse. Tenk om han har rett og tenk om jeg blir bra! Jeg skal spare publiken for foto denne gangen, men omtrent sånn ser vi ut inni:
Kontrollen på sykehuset gikk fint, selv om jeg ikke er så bra som jeg skulle ønske. Det positive er at operasjonen har fungert som den skulle, og smertene i ryggen er nå bare sårhet og grosmerter.
Men så var det disse sitteproblemene da. De var egentlig ikke så forandret, og jeg er ganske frustrert og lei av å ha vondt. Doktor Rygg syntes også dette var bekymringsverdig, så han bestilte sporenstreks en time for meg til Doktor Halebein. Jeg fikk time allerede to dager etter, med nye røntgenbilder og en litt mer retningsbestemt undersøkelse av dette problemet. Jeg har ennå ikke hentet de nye røntgenbildene, får vise frem dem senere.
Men nå svever jeg nesten på skyer! Doktor Halebein kunne nemlig straks konstatere at halebeinet mitt er brukket, det er løst, til og med på to plasser. Og det neste han sa var at han skulle fikse det. Jeg skal bli helt bra!
Smerter i halebeinet heter koksygodyni på fint. Jeg fikk en kortisonsprøyte rett i det ene løse leddet først. Dette skal gi en langstids-smertestillende effekt. Dersom det etter hvert blir samme smerter som før, så er det et par lure triks til i ermet til denne doktoren. Og i verste/beste fall vil han operere bort den løse halen. Dette heter koksygektomi. Det er ifølge legen en grei operasjon. Kanskje omtrent som å fjerne en blindtarm som er laget av bein?
Det vil nok ta litt tid ennå, men hva er vel et par måneder eller et halvår nå, når jeg skal bli kvitt smertene? Jeg kunne gjort ganske mye for å slippe en dag med smerter, og nå skal dette bli mitt nye liv. Nå skal jeg klare å jobbe for fullt ettersom målet er i sikte. Jeg er helt euforisk! 😀
Jeg har hatt en liten operasjon (ikke ryggen ennå, altså) som har vært planlagt lenge. Jeg tenkte ikke å gå i noen særlig detalj om inngrepet, men bare skildre en dagkirurgisk pasient-opplevelse. Jeg har gruet til dette, så det var vel ikke noen sensasjon at jeg sov dårlig natten før – som sedvanlig.
Jeg måtte møte fastende. Jeg tillot meg å pusse tenner om morgenen, ellers hadde jeg sikkert ikke greid å åpne munnen nok til å si navnet mitt en gang. Og det må man gjøre ofte – oppgi navnet og fødselsdatoen sin, altså. Det kom raskt beskjed om at noe venting måtte man regne med. Bra jeg hadde med lesestoff, tv-serier og ipod.
Jeg fikk dele rom med en person til, og der satt vi i hver vår seng, med forheng mellom. Ettersom det egentlig var et enmannsrom, så var det naboen som fikk den fancy trykke på alt mulig-skjermen, mens jeg fikk klesskapet. Sykepleieren kom snart med pre-medisinering – en riktig festlig liten cocktail bestående av smertestillende tabletter i to utgaver, beroligende og kvalmedempende midler. Det var nokså kjapp virkning, for jeg ble både tung i kroppen og trøtt ganske med det samme. Det ble også min roomie – som sovnet øyeblikkelig etter å ha satt på et skrålete radioprogram på fancy-skjermen. Og snorket. VELDIG. Frem med headsett og tv-serier på pc’n.
Etter to og en halv time orket jeg ikke mer av lyden, ringte på sykepleier og ba pent om å få vente et annet sted. Gjerne på gangen, bare jeg slapp unna snorkingen. Og heldige meg – jeg fikk komme inn til operasjon med én gang. Jippi – nå kan jeg endelig sove, tenkte jeg!
Operasjonen ble utført med beroligende midler og lokalbedøvelse, så noen soving ble det ikke med det samme. Men inngrepet var fort gjort, og jeg ble trillet til recovery der det ventet nye doser med stoffer i kanylen på armen min. Å, så trøtt jeg var, og Å, så deilig det hadde vært å endelig få sove litt! På recoveryrommet var det plass til mange senger, og en pc-krok for de ansatte. En av pleierne hadde noe trøbbel med pålogging, lagring og gjenfinning av ting hun jobbet med. Etter noen minutter utviklet dette seg til rene datakurset. Og stille var de ikke! Men omsider fikk hun til det hun skulle, og litt knotting på et tastatur var bare deilig søvndyssende. Nye senger ble trillet inn, andre trillet ut. Jevnt og trutt. Så kom min tidligere roomie!
To sekunder etter at slapp av-dosen var satt var det ingen tvil om at sovehjertet fungerte som før. Snorkingen var gjennom marg og bein høylytt, konstant og uten pause. Jeg ringte dermed på pleier nok en gang og ba tynt om å bli ført tilbake til rommet for en mulig hvil. Heldigvis hørte de det samme som jeg, så midlertidig ble jeg flyttet inn på et kontor. Og da jeg omsider hadde tilfredsstillende blodtrykk, puls, oksygenmetning og smertenivå så fikk jeg til og med et nytt enerom på sengeposten. Der ventet visitt av lege, vaktskifte for sykepleiere med hadet til den gamle og hei til den nye. Litt mer morfin og annet snadder, og så sovnet jeg omsider. Ti minutter senere kom Olav og hentet meg, dagen hadde blitt til sen ettermiddag.
De er engler, de som jobber på slike steder! Jeg blir alltid så glad av å møte sykepleiere og desslike som utviser en så genuin innsats og omsorg i jobben sin. Nå venter hvileposisjon noen dager, og litt av cocktail’en er blitt med hjem.
Det ble tidlig avreise til dyrlegen med en pjusk liten hund i dag. Lukas hadde feber, og en del andre symptomer som gjorde at doktor Thomas ville beholde ham en stund utover dagen.
Det ble tatt røntgenbilder, og svelget ble grundig undersøkt. Heldigvis fantes det ikke noe fremmedlegeme eller noen sår i spiserør eller i luftveiene. Mandlene var hovne, og han hadde også hovne lymfekjertler. Røntgenbildene viste at han har en betennelse i tynntarmen (gastritt) – trolig en betennelse som er på vei gjennom systemet og kanskje har startet med noe han har spist eller vært borti på et av sine små eventyr i skogen.
Etter narkosen var Lukas ganske søvnig og slapp, men han hadde også fått en god dose medisin mens han var på klinikken. Dermed tok det ikke så mange timer før vi begynte å kjenne igjen hunden vår. Dyrlegen anbefalte en lettfordøyelig diett en stund fremover, og Lukas er ikke den som takker nei til kylling. Han spiste ganske så godt med én gang vi kom hjem – fersk kyllingfilet og kokt basmatiris.
Han skal ha medisin tre ganger om dagen i en liten uke fremover. Det kan bli en utfordring å få i ham, for han var slett ikke begeistret for den miksturen jeg lurte i ham utpå kvelden. Fortsatt sover han mye mer enn vanlig, men det er utrolig kjekt å se at gnisten er tilbake!
Jeg har igjen fått muligheten til å benytte arbeidsgivers helseforsikring, denne gangen for ryggproblemene mine. Den første tilbakemeldingen jeg fikk etter røntgen var:
Venstrekonveks lumbal scoliose med toppunkt over midtre avsnitt. Glidning forover av virvelcorpus L5 i forhold til os sacrum i bakkant utmålt til 9 mm. Buespalter i pars intraartikularis i L5. Spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum
På menneskespråk betyr diagnosen at jeg har en utglidning av en av virvlene i ryggen på 9 mm, i tillegg til at det er tretthetsbrudd i denne virvelen. Dette bruddet kan bli verre, så det er helt klart ikke å anbefale å ramle på rumpa flere ganger. Jeg må også være forsiktig med å bære tungt. Jeg kan fortsatt gå, selvsagt. Jeg må bare vokte mine skritt. Og så er halebeinet mitt altså brukket.
Helseforsikringen lover rask behandling, men selv om jeg kom raskt til lege, så var det ikke spesielt likefrem å få gjort noe med dette. Behandlingen er en operasjon som skal stabilisere disse to skivene, men det utføres visst ikke hvorsomhelst, og det drøyer litt med flere svar fra forsikringsselskapet. Kan hende må jeg denne gangen bare stille meg pent i kø og vente på plass i vårt offentlige system. Det går bra det altså. Jeg vil bare bli bra. Jeg er i grunnen litt skremt ja. Det er ikke noe gøy å gå rundt med brukket rygg.
Etter seks måneder med vondt halebein (eller omkringliggende herligheter) har jeg nå nesten fått en diagnose. I det minste har jeg kommet inn i systemet og skal til videre utredning. Det er ikke så enkelt å tyde de flotte doktor-ordene, og ikke står det hokus-pokus-sånn-blir-du-bra i brevet jeg har fått (et ganske langt og innholdsrikt brev, egentlig). Halebeinet mitt er sannsynligvis brukket. Jeg har en imidlertid også spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum som jeg etter litt googling egentlig ikke blir helt klok på. Det skal bli spennende å se hva neste ledd i den medisinske næringskjeden greier å hjelpe meg med.
Lukas hoster litt for tiden. Eller harker, snøfter eller hva det nå er. Det er i alle fall noe som høres litt feil ut. Så på onsdag var vi en tur innom dyrlegen for å undersøke hva dette kan være.
Det var ikke noe spesielt å finne på en første sjekk. Derfor ønsket de å få ham inn igjen til en grundigere kontroll. Med sovemedisin skulle en undersøkelse av luftveiene gjøres litt grundigere. Den ene undersøkelsen fulgte etter den andre – røntgen og blodprøver også. Det eneste som ble funnet var en sår hals, irritasjon på strupelokket og en forhøyet CRP. Det er ikke så greit å vite om dette er årsaken til hosten, eller rett og slett et resultat av den. Som et tiltak skal Lukas heretter få gå i sele i stedet for med halsbånd, sånn at vi i alle fall unngår ekstra belastning på strupen.
Da jeg kom for å hente ham var beskjeden ganske tydelig; nå drar vi hjem, mamma!
God helg
Norges veterinærhøgskole (NVH) tilbyr web-baserte helseundersøkelser for hund i samarbeid med Norsk Kennel Klub. Målet er å bidra til en best mulig helse, atferd og velferd for våre hunder.
Jeg synes det er vel verdt innsatsen å svare på en sånn undersøkelse, for alle ønsker vel å ha verdens sunneste og gladeste hund? Bruk denne linken for å svare på undersøkelsen for Cairn Terrier eller se på hovedsiden for å finne undersøkelse for din rase.
Det ble en tur i Pirbadet i helga. Ettersom doktoren anbefalte svømming som trening for rygg og hale, så ble terskelen litt lavere. Selvsagt var gutta med, søster og nevø slo også følge. Det var utrolig godt å sveve omkring litt vektløst i vannet en stund, om det kanskje ikke ble så mye trening akkurat.
Søster og jeg frekventerte svømmehallen fra vi var ganske små – vi tok gjerne bussen til byen grytidlig lørdag morgen for å komme inn før de startet med halvtimespuljer senere på dagen. Svømmehallen – Sentralbadet – forsvant fra byen, og Pirbadet dukket opp. Første gang jeg besøkte Pirbadet ble jeg gledelig overrasket over at de hadde tatt med sjøløvene. De er virkelig et barndomsminne. Som liten måtte jeg alltid klatre opp på dem. Og nå kunne jeg ikke dy meg – voksen eller ei; det måtte bare gjøres.
