Mens vi igjen venter

… på at resten av familien skal dukke opp på hytta, så finner vi på litt forskjellig.

Ida hjelper onkel Tobias med å pumpe opp vanntrampolina
Tobias tok med Ida på en liten prøve-å-sitte-i-båten-tur
Prøvehopping på vanntrampolina
Et velfortjent bad på bestemors veranda
Tobias kaster flyndre-stein, Lukas følger ivrig med

I tillegg til mye vannmoro (alle ungene har vært i sjøen) har vi grillet, Fredrik har servert kake og det ble et nytt bål i fjæra i kveldstimene. Vi har hatt en varm dag, bare ta en titt på bestefars værmeldingstjeneste!

Olav og Margrete kommer i kveld, folket på Knausen likeså. I morgen blir det festivalisering med gode venner og på søndag kommer bestemor og bestefar omsider tilbake til Utsikten etter sin gullbryllupsreise. Da er det endelig normaltilværelse her, med folk i alle hyttene og feriestemning på topp! Vi håper på mange gode sommerdager og kanskje enda mer besøk.

Sommersmak på Solfang

Vi har hatt en nydelig dag med  solskinn, grilling og tilløp til bading. Noen bilder forteller ganske tydelig hvordan dagen var:

Fredrik, Ida og Lukas prøver badevannet i Kårstubukta
Skoa til Tobias ble så skitne at han ikke ville ha dem på…
Lukte deilig, bestemor!
Pallerydding og prøvebål før festivalen

 

Lukas er turist

Vi hadde et par timer å slå ihjel mens gutta badet i Oasen, dermed gikk turen til Klompen. Man burde ta slike turer oftere. Der oppe var det i alle fall blitt veldig fint siden sist jeg var der, med nye benker og grill og greier.

Lukas studerer Namsos fra en ny vinkel

Ganske utrolig å tenke på hvordan det så ut her i krigsårene. På minnetavla oppe på Klompen er det bilder fra ulike tidsperioder, men det regnet sånn da vi var der at det var vanskelig å få noe fornuftig ut av bildene…

Namsos slik byen så ut etter bombing i 1940

Jeg er vel ikke treg…

Fjortiser over hele verden bruker telefonen sin til alt. Jeg er omtrent halvt hundre, og blogger nå for første gang fra mobil. Er så vanskelig, sjø.

image

Må teste å legge inn bilde også – Lukas såklart, som lurer på hvor det ble av tørrfisken.

Men altså; gratulerer til meg og velkommen inn i teknikkens verden, liksom.

Tørrfisk er best

Tørrfisk er bare det beste i hele verden, synes Lukas. Han gjør hva som helst hvis det er utsikter til en slik godbit.

Pappa serverer tørrfisk som krever litt kjevemuskler

Når tørrfisken bankes på berget er det muligheter for ekstra smuler, da er Lukas ganske snar med oppryddingsarbeidet.

Her skal ingenting gå til spille!

Og det er ikke fritt for at det blir litt rusk i bart og skjegg når man blir ivrig…

Avslørende spor etter oppsoping av smuler – men har du mer…?

Så heldig du er, hunden. Kjekt at bestefar produserer så mye godteri!

Kårstubukta

Jeg har en (u)vane – jeg lager mine egne stedsnavn rundt omkring. Kubakkan, for eksempel. Det heter jo egentlig ikke det oppi bakken her. Men inni hodet mitt er det veldig riktig navn på bakkene der det beitet kyr i gamle dager. Og etter hvert så skjønner i alle fall mine nærmeste hvor jeg har vært når jeg bruker navnet omatt og omatt.

På Vikan står den gamle kårstua som tilhørte gården fortsatt. Nedenfor den er det en fin liten bukt med en fin liten badestrand. Og hva er vel mer naturlig enn å kalle den for Kårstubukta? Det er en veldig passe liten spasertur fra hytta og morgenturen med Lukas går ofte dit. Han synes det er morsomt å vasse i sjøkanten, og nesten like morsomt å gjemme seg i det høye gresset der blomsterenga skråner ned mot sjøen.

En glad liten hund på søndagsmorgentur – både blomstereng og sandstrand

I all hemmelighet

Lukas er ganske glad i griseører og andre tyggesaker som han får innimellom. Men han er og blir en raring. For det passer ikke alltid å gnage på lekkerbiten med det samme. Som oftest passer det ikke i øyeblikket, faktisk. Så da må godsakene graves ned. Til siden, liksom. Dette gjelder like mye innendørs som utendørs. Inne blir det gjerne litt trøblete men ute er det fint å grave. For eksempel der det nå er bare jord etter at vi fjernet oljetanken. Lille, rare hund.

Her skal skatten skjules!