På en av turene våre i går fikk vi øye på ei lita mus. Lukas var ellevill av glede og SÅ fornøyd med at han så ut til å mestre jaktkunsten – se mamma, jeg får tak i den altså! Og desto mer fornærmet ble han på meg da han ikke fikk lov å fange musa. Den stakkars lille prøvde å komme seg over autovernet, men trillet ned igjen fordi autovern er laget litt museuvennlig… Til slutt plukket jeg opp musa fra bakken og la den forsiktig på skogssiden av hindringen. Et kjapt lite pip – og vekk var den. Jeg håper den fant lykken blant trærne ved tjønna. Jeg har kanskje gjort opp litt for tidligere uhell? Og Lukas får vente med musejakt til han har en fristund i en skog uten meg.
Deilig med en lang og lat dag hjemme. Det har kommet mye snø, så vi blir liksom henvist til å traske på tur i boligfeltet (hvis vi ikke kjører bil til starten på lysløypa da). Det syntes Lukas og jeg vi måtte gjøre noe med, så vi lånte farmors truger og tok en runde i nærskogen. Planen er å tråkke sti rundt tjønna til kvelden. Tungt å gå, vi får ta litt i gangen. Det er jammen kjekt å ha stier å gå på for oss skogtroll.
Lukas synes det er snåle sko...
Ganske dyp snø å lage sti iJippi! Vi kan være i skogen igjen
Det ble ikke siste snømåking i går. På ingen måte. Nå har liksom snøen bestemt seg for å komme i fullt monn. Det er kanskje en slags siste hilsen fra værgudene, for i morgen skal visstnok regnet komme. Vi har hatt en lang utedag i snømassene, og kunstner Sondre klinket til med en herlig snø-cairn:
Sondre lager cairn-skulpturSiste hånd på verket – en nysgjerrig liten cairn på gårdsplassen
Tobias og jeg ville også lage snømann, fant vi ut. Vi laget en svær haug med snø som skulle bli underkroppen, men det tok ikke så lang tid før vi fikk hjelp av Lukas – han ville veldig gjerne være med på moroa:
Tobias får hjelp til å lage snømann av LukasKom igjen da, lag mere snødunge så jeg kan grave...!Nå blir det fint ja, snart helt til bunns
Vi lånte Ida en stund også, hun stortrives i vogna si og var med på trilletur i snøkavet. Det var litt utfordrende å trille i så mye snø, men vi var like blid!
Ida Solstråle på nyttårstrilletur med bestemor
Men NÅ er det vel årets siste av det meste. Middagen står snart på bordet og kveldens godsaker og fyrverkeri står klart. Kanskje vi får et glimt med oppholdsvær såpass at vi kan fotografere kvelden ute også, men jeg vet ikke om jeg ville vedde på det…
Masse nysnø i dag, vi har vært ute nesten hele dagen. Etter måking med både spade og storskuffe tok Olav fresen fatt og nå er det både vei og parkeringsplass igjen.
En omgang med snøfreseren skaffet oss vei til hytta igjen
Lukas har slitt seg skikkelig ut, tipper det blir en ganske rolig kveld etter hvert. Sammen med tvillingene har han løpt og baset i snøen i timevis – deilig når temperaturen er menneskelig!
Vi har gjort unna årets siste innkjøp, årets siste snømåking – kanskje (siden det fortsatt snør…) – og årets siste bålbrenning. Det er mange årets siste for tiden. Det er deilig å være på hytta om vinteren også, selv om jeg tar meg i å ønske meg sommer, lys og varme.
Årets siste snømåking?
Men nå har jeg omsider kommet frem til nyttårsforsettet mitt; jeg skal nyte øyeblikkene. Jeg skal bli flinkere til å se det gode i nået og bruke mindre tid og krefter på å ønske meg det jeg likevel ikke kan få. Jeg tror faktisk Lukas har vært min lille reddende engel som har hjulpet meg til å se at det er akkurat nå det er best. Best å være ute i skog og mark, best å ligge inne ved peisen. Det er alltid best å gjøre det man har lyst til, og hundens enkle livsglede over øyeblikkets nytelse er smittsom. Vi har hatt så mange go’turer og jeg gleder meg til å fortsette å hente overskudd på samme måte hver eneste dag også neste år.
Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:
Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten.
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang.
Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv.
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk.
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa, og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.
Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre.
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær.
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra.
Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden.
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige.
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling.
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart.
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011.
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!
Vi kom i mål i år også. Nå er det godt å bare synke sammen i sofaen, se gode, gamle filmer, lese den nye boka, spise restemat og godteri, rusle tur i fjæra. Trekke pusten etter alt maset om innkjøp, vasking, pynt og reising. Julaften ble akkurat så travel og akkurat så trivelig som den bruker å være. Ribba var god i år også. Kaker, desserter, konfekt og god drikke på toppen gjorde i alle fall meg mett til langt over smertegrensen.
Lille Ida stjal naturligvis mye av årets show, nusselig som hun er. Det var stas å ha fire generasjoner samlet på Solfang, jeg gleder meg til mange slike julefeiringer her. Her er et lite knippe julebilder.
Se så fin liten nisse vi hadde besøk av!Oldemor og Ida prøvekjører ny lekeIda oppdager bestemors smykkeLukas har fått enda en å passe på
Vi har vært ute i julesola i dag. Nå er ribba i ovnen, alle er vasket til jul (enten det trengtes eller ikke), Disney underholder på TV mens forventningene stiger hos de yngste. Nå ønsker vi alle en riktig god jul!
Vakker hund i vakker solnedgang. Nå er vi klar for julefeiring.
Etter en overkommelig dose hindringer og styr og stell har vi endelig kommet oss trygt på plass på Solfang. I øyeblikket er jeg her med gutta mine – Fredrik, Sondre, Tobias og Lukas – og varmen brer seg sakte men sikkert gjennom alle rommene på hytta. Margrete skulle komme i dag hun også, men på grunn av trøbbel i flytrafikken er hun strandet i Oslo til i morgen. Det var en utrolig kald biltur hit, hele -27,5°C målte vi underveis. Heldigvis var det bare -16° på Vikan. Det var litt nedtur at vannet var frosset, men vi klarte etter hvert å tine det – oh joy!
Et vakkert syn, rennende vann!
Lukas fikk løpe fritt omkring mens vi pakket ut og gikk frem og tilbake mellom bil og hytte. Han var helt ellevill og ble passe godsliten til kvelden. Noen ekstra godbiter – tørrfisk og juleskinke – gjorde også susen. Jeg tror sannelig han har funnet ferie- og julestemningen. Favorittplassen foran peisen er opptatt fra nå av.
God fyr i peisen, temperaturen stiger
Nå venter vi på innrykk av resten i morgen, da blir alle tre hyttene bebodd og befolket og tradisjonen med Vikanjul kan fortsette. Jeg gleder meg til å pakke ut nisser og desslike, kanskje til og med jeg blir litt julete i år!
Tre lure nisser står allerede på bordet
Og så har mamma bursdag – gratulerer så masse med dagen ♥ Når resten endelig kommer hit, så tenker jeg det blir feiring av både henne og Margrete. Foreløpig kan jeg spandere en titt på juleblomstene mine.
Min julefavoritt asalea, og en liten svibel som jeg håper blomstrer snart
