… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Den lille meisefamilien på Vikan er ikke lenger så liten. Mor og far meis har fått ni små og dagene går med til å holde dem varme og mate dem. Det er fortsatt morsomt å følge med, å se de klassiske gapende nebbene – nesten synd det ikke er noen lyd å høre. Ekstra morsomt er det å se at paret holder trofast sammen og at også faren er innom jevnt og trutt.
Skikkelig fengslende underholdning dette!
Et lite fotominne fra sist helg på hytta – Lukas overrasker stadig med nye krumspring ved sjøen. Nå drister han seg til og med ned på berget på utsiden av kaia!
Vi er veldig enige om at det er fint å være på hytta vi ja. Spørs om det kan ta litt tid før vi kommer oss dit igjen, nå som vi nærmer oss flytteinnspurt…
Det er nytt liv på vei. Mamma og pappa har flere fuglekasser i trærne rundt Utsikten, og i én av dem er det montert et kamera. Det er alltid morsomt å høre om fuglene, kampen på boligmarkedet og hvem det er som til slutt vinner plass til sin lille familie. Denne gangen har en kjøttmeis flyttet inn i den overvåkede boligen, og det er hele ni egg som skal passes på, ruges og forhåpentligvis klekkes. Pappameisen er faktisk innom med mat til mor innmellom. Artig underholdning 🙂
Lukas elsker å være på hytta. Det er akkurat som han forstår når vi skal dit, at pakking til hyttetur er tydeligere enn alle andre slags pakkinger vi foretar. Han er imidlertid ikke veldig glad i å sitte lenge i bilen. Han har aldri protestert på biltur, kort eller lang. Men noen ganger er han en smule vrang når han skjønner at han skal plasseres i buret. Allikevel virker det altså som biltur og innburing for hyttetur er okei – å være på hytta er belønning nok.
Et minne jeg har fra den gang jeg jobbet innen shipping er en skipsklokke, og den har jeg tatt med meg til hytta. Det er vel litt som seg hør og bør, at den kommer til sjøkanten og nær saltvann. Nå henger den ved inngangsdøra. Noen annen ringeklokke har vi ikke. Vi vil gjerne ha besøk når vi er på hytta. Kanskje vi hører det om du ringer i klokka, hvis ikke er det bare å komme inn likevel!
Når det gjelder ting som spirer og gror er jeg ganske lett å glede. I den lille hagen på hytta har jeg i dag sett mange lyspunkter! En bittebitteliten bjørkekvist skyter i været like nedenfor den store grana som vi har tatt ned (og laget bord med skiferplate oppå stubben). Jeg har puslet og passet den lille planten, og nå ser den både sterk og frisk ut. Kanskje den greier å vokse seg stor og bli et slags tuntre om noen år?
I fjor plantet jeg en del stauder i skråningen, og det er så kjekt å se at de kommer i år også. Denne lille planten heter lammeøre. Den ser kanskje ikke så spesiell ut, men du burde ta en tur og kjenne på den med fingertuppene – da skjønner du hvorfor den har fått det navnet! Den får søte små blomster på sensommeren, så det er litt mer med den enn bare de myke bladene.
Timianplantene har også blitt grønne og frodige. Jeg håper de greier å spre seg litt utover i løpet av sommeren. De lukter så godt.
Og så ser jeg til min store forbauselse at epletreet – eller eplepinnen – likevel har overlevd rådyrenes herjinger i vinter. Da skal den få en sjanse til, ettersom vi fikk hele tre epler på den i fjor.
På den andre siden av hundehuset har jeg satt ned en liten kjeglegran. En dag blir det kanskje et juletre til å ha utelysene i? Jeg satte ned noen tulipanløker i fjor også, og det er nesten et lite under at noen av dem overlevde. Lukas var nemlig særdeles behjelpelig med gravingen etterpå. Han fikk tydeligvis ikke gravd opp alle, så nå blir det vårblomstring i solveggen der også.
I tillegg er det masse markjordbær, blåbær og tyttebær som boltrer seg fritt i skråningen. Når jeg kommer skikkelig i gang skal jeg luke unna alt jeg ikke vil ha – hestehov, løvetann og geitrams er det litt for mye av – og finne enda flere stauder som kan dekke hele den koselige lille flekken. Mitt lille stykke Norge.
Det ble en fantastisk fin, varm, innholdsrik langfredag, gitt. Vi var bittelitt skuffet da vi våknet og det ikke var helt det lovede solskinnet. Bestefar tok oss med på en etterlengtet sjøtur etter frokost. Det var ikke noen særlig fiskelykke, men en flott liten tur likevel. Til og med Lukas fant seg til rette ombord.
Vel tilbake på land fikk vi besøk av Ida sine oldeforeldre fra Moelv, og hennes tante Marie fra Skogn. Sola var på plass for fullt, og det var skikkelig varmt i solveggen på verandaen. Ida fikk masse gaver og ikke mindre oppmerksomhet. Det var rene paparazzi-tilstander mens alle skulle ha sine bilder under kaffeslabberaset.
Tobias tok saken i egne hender til lunsj – han tente seg bål i fjæra og grillet pølser mens vi andre var bare trege og pratet med besøket.
Mens vi ventet på middag ble det tid til en kosestund for Ida og onkel Sondre. Det er morsomt med masse ståhei, men ganske godt å slappe av litt også.
Jeg har fortsatt et ganske stort prosjekt med å brenne opp den digre rota nede i fjæresteinene. I dag var det veldig passende å fortsette på det, så en stor del av kvelden tilbrakte jeg ved bålet. Nesten som en sommerkveld – varmt, stille og lyst til etter klokka halv ti!
Ida fikk et påskebad på Solfang. Nå er det like før hun har vokst ut av vasken, så vi må nok investere i badebalje om ikke lenge.
I dag er forhåpentligvis siste dag i påskeferien med gråvær, om vi skal tro værmeldingen. Og det er forhåpentligvis også siste dag med omgangssyke, magesjau, farrang, eller hva det nå er som har ridd oss de siste fire dagene. Vi har holdt mest innendørs, selv om det både har blitt trilletur og skog og fjære-tur med Ida og Lukas. En liten bollefest hadde vi også, og det var særdeles populært hos de to minste.
I hele fjor viste Lukas svært få tegn til å trives ved og i sjø og vann. Han liker riktignok å løpe i fjæra, men å bevege seg på flytebrygge og båt eller bade var han ikke spesielt interessert i. Telle folk, derimot – det er viktig. Så når mange går til og fra brygga, ut og inn av båten, da må han bare. I dag greide han ikke å holde seg lenger, og hoppet ombord helt på egen labb. Bestefar hadde en omgang med mekking av ledninger i nye SanMar, og Lukas var interessert tilskuer.
Kanskje en barriere er brutt, og kanskje det blir litt lettere for Lukas å ferdes på brygga nå når han har prøvd det selv? Vi håper på mange fine dager i påska og kanskje en skikkelig sjøtur. Satser på at redningsvesten fortsatt passer.